Kortsiktighetens tyranni

0
947

En av de største utfordringene for toppidretten er at resultatene av solid arbeid først viser seg etter flere år.

Det antas at en utøver som vil nå toppen i sin idrett, må trene godt i om lag 10 000 timer. Toppidrett er med andre ord en langsiktig virksomhet, der de største belønningene for alle forsakelser og alt slit ofte ligger årevis fram i tid. Noe lignende er antakelig tilfelle med organisatoriske grep og med utvikling av taktiske ferdigheter (det siste gjelder naturligvis i de idretter hvor dette er en viktig del av konkurransen).

Dette slo meg nylig, da det norske U21-landslaget i fotball høyst overraskende lyktes i å kvalifisere seg til neste års EM-sluttspill etter å ha slått Frankrike over to kamper. Dette skjedde på et tidspunkt hvor norsk fotball har vært ansett som et synkende skip. Kritikken har vært rettet mot en rekke ulike faktorer: Talentarbeidet har vært dårlig og har ikke gitt gode nok betingelser for dem som både hadde lyst og evne til å satse for fullt på fotballen fra tidlig alder. Spillestilen er antikvarisk. Norges Fotballforbund mangler helt evnen til å adoptere internasjonale impulser. Og mer kunne vært lagt til.

Et annet nærliggende eksempel er norsk langrenn i 1980-årene (først og fremst på herresiden, damelangrenn hadde sterke resultater til og med VM i 1987). Hverken i 1984 eller 1988 klarte herrelandslaget å ta medalje i stafett, noe som fremsto nærmest som uhørt for skinasjonen Norge. I 1984 ble det heller ikke en eneste individuell medalje.

I etterkant av i OL i Sarajevo ble det såkalte Prosjekt 88 etablert for å styrke satsingen på toppidrett og forbedre resultatene fram mot de neste lekene i Calgary. Resultatet var i første omgang mistrøstig: For første gang i historien dro Norge hjem uten en eneste gullmedalje i et vinter-OL. Prosjektet var altså en fiasko?

Nei, for toppidrettssatsing krever som nevnt tid. Etter 1988 ble prosjektet videreført i form av Olympiatoppen, og fra tidlig i 1990-årene fremsto plutselig Norge som en idrettsnasjon som presterte langt over det en kunne forvente, befolkningsgrunnlaget tatt i betraktning. De nordiske grenene var flaggskipet, men nordmenn presterte godt i idretter som friidrett, alpint (som i mange år hadde holdt svært moderat nivå i Norge) og fotball (spesielt kvinnelandslaget). At dette var et resultat av et systematisk arbeid som startet ti år tidligere er opplagt, men hverken publikum eller presse har lett for å utvise tålmodighet i en øyeblikksorientert virksomhet som toppidrett. Journalister som ville skrive kritisk om denne satsingen i slutten av 80-årene hadde imidlertid gode vilkår. Her hadde man virkelig skapt lite ut av mye, ville man sagt da.

Bør vi så på bakgrunn av U21-landslagets suksess plutselig hylle talentarbeidet i norsk fotball? Ikke nødvendigvis.Toppidretten er så marginal at forskjellene mellom fiasko og suksess er ørsmå. Men kanskje det kan fungere som et hardt tiltrengt korreks til de som leser lange trender inn i ofte relativt kortvarige opp- og nedturer.

Related Posts by Author

En spekulativ tekst om hopp i sprintlangrenn
Read more
Langrenn som lagidrett
Read more
Proffboksing og den organiserte idretten
Read more

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here