Nok en europeisk klubb med stolte tradisjoner besøkte Aspmyra nylig, nemlig Ajax. I forkant av returoppgjøret solgte Glimt skjerf med klubbens egne farger og logo på én halvdel – og Ajax-fargene på den andre. Et såkalt half’n half-skjerf.
Da de reklamerte for dette på sosiale medier, blåste det opp til diskusjon. Noen ga faktisk uttrykk for å være irriterte. Blant disse var både Glimt-supportere og tilhengere av andre lag.
Hvordan kunne et skjerf skape så mye engasjement? Hva kan dette være uttrykk for?
Half’n half-skjerfene splitter nemlig fotballtilhengere, både i utlandet, Norge og på Glimts egne tribuner.
De mest aktive supporterne på J-feltet og i andre supportergrupper ser på seg selv som deltagere heller enn viljeløse tilskuere. Det betyr at disse ser det som sin oppgave å bidra til eller helt og holdent skape showet de selv konsumerer. Det er unikt for fotballpublikum, og har bare paralleller til visse typer subkulturelle pønkpublikum i kultur- og idrettssektoren, og i populærkulturen ellers.
Da står selvbevissthet og autentisitet sentralt: Den beste stemningen er den supporterne selv skaper, ikke den som regisseres av andre, tenker man. Dette gir supporterscenen definisjonsmakt på legitime uttrykksformer.
Kontrasten mellom den jevne kampgåer og de mest hardbarkede, utagerende, ivrige supporterne, manifesterer seg i ulike debatter ved ujevne mellomrom, og blir til representasjoner over kulturell konflikt. Reaksjonene etter Glimts skjerfreklame er en slik.
Et vanlig skille går mellom ideologisk bevisste som støtter klubben gjennom stemningsskapende tiltak, tribunesliterne som bivåner atmosfæren de ideologisk bevisste skaper, uten selv å bidra til den, og begivenhetssupportere som tiltrekkes av begivenheten (store eller viktige kamper, som mot Ajax) heller enn klubbtilhørigheten.
Blant publikum er det veldig ulike meninger. For de mest aktive på for eksempel J-feltet er det å være supporter viktig for deres sosiale identitet, altså hvem de forstår seg som i relasjon til andre grupper og hva de kollektivt representerer. Da blir supporterkulturens elementer veldig viktige.
Den jevne tribunesliteren har nok ikke et så bevisst forhold til ting som dette. Selv om også disse kan være trofaste og svært fotballinteresserte, kan de vel så gjerne tilnærme seg kampen som et par timers underholdning, eller de har i hvert fall et mindre anstrengt forhold til resultatet. Mens de sistnevnte altså kobler av med fotball, kobler de som er opptatt av tribunekultur seg på. Det er i denne sammenhengen at selvbevisstheten i relasjonene til fotballens instanser, sponsorer, klubb og andre publikumstyper, utspiller seg.
Slike tribunekulturelle motsetninger utspiller seg ikke bare i Bodø/Glimts supportermiljø, men også hos mange andre.
I Amsterdam var det for eksempel arrangørdrevet lysshow, ballade og flagging før kampstart, hvor den harde kjernen bak Ajax-målet tydelig markerte avstand. Fellesnevneren er autentisitet, stemningen skal skapes «nedenfra».
Og det er kanskje her vi nærmer oss kjernen av det som gjør at så mange fotballsupportere hater half’n half-skjerf.
For noen kan de representere et flott minne, en suvenir, fra en av de få dagene i livet man så laget sitt live – eller i en storkamp.
Men for andre illustrerer slike skjerf mye av det man misliker med moderne fotball, nemlig kommersialiseringen og klubbenes kundeorientering. Organiserte supportermiljøer er selvsagt innforstått med at de på sett og vis er kunder gjennom å utløse kampbillett, sesongkort og handle i stadionkiosken eller supportershoppen.
Men mye av supporterskapet består nettopp i å motsette seg den passive kunderollen klubbene gjerne forsøker å gi dem, og heller opptre som en maktfaktor og «vaktbikkje», til det beste for klubben. Supporterne forstår seg slik som noe mer enn kunder, og da kan det vekke reaksjoner dersom klubben ikke gjør det samme.
I tillegg til kundeskepsisen, er et viktig prinsipp i supporterkulturen å støtte laget på dedikerte måter. Half’n half-skjerf kan ses som det motsatte, for man uttrykker jo i praksis likeverdig støtte til to lag, og dermed gjør man seg selv til en slags nøytral tilskuer. Supporterklubber foretrekker andre, mer rendyrket patriotiske, uttrykksformer.
Et slikt plagg kan bli selve symbolet på måten fotballen globaliseres, hvor lokal tilhørighet og lidenskap må vike for markedshensyn.
Jeg tror det for noen er dette som utløser sinnet og indignasjonen rundt half’n half.
Selv klarer jeg imidlertid ikke å hisse meg særlig opp over skjerfene. Jeg har forståelse for at noen synes det er stas med et minne fra en historisk kamp.
Motstanden bunner dels i at man synes det er synd at mange faktisk kjøper et slikt begivenhetsprodukt, dels at man er bekymret for at slikt skal spre seg innover på supporterfeltet blant de stående og syngende, og slik forskyve normene for akseptert adferd. Sånn sett kan motstanden tolkes som et forsvar for en selvbevisst, autentisk kultur som man er villig til å strekke seg langt for å bevare.
Folk gjør som de vil, men debatten interesserer meg voldsomt.
