Etter at Høyres stortingsgruppe bestemte seg for å si nei til å støtte statsgarantien for et vinter-OL i Oslo i 2022, er prosessen stanset for godt. Det er slutten på en bortimot ti år lang prosess, som startet med at Oslo, Tromsø og Trondheim konkurrerte om å bli Norges kandidat til vinterlekene i 2018. Det var opp til Idrettsstyret å velge hvilken av disse byene man skulle gå videre med. Valget falt våren 2007 på Tromsø, som vant over Oslo med knappest mulig margin.
Hva som senere skjedde, vil det antakelig bli skrevet bøker om i mange år framover. Et knapt år etter at Tromsø var valgt, sendte NRK en dokumentar hvor det ble sannsynliggjort at sentrale aktører i og tett på regjeringen hadde arbeidet aktivt for Tromsø. Både Oslo og Trondheim følte seg derfor ført bak lyset, i og med at de hadde brukt betydelige ressurser på å vinne fram i et valg som tilsynelatende allerede var avgjort i nokså lukkede fora. Opinionens støtte til Tromsø-OL ble merkbart mindre som følge av disse opplysningene, og bedre ble det ikke da en kvalitetssikringsrapport fra Veritas anslo kostnadsnivået til det dobbelte av hva Tromsøs søknad hadde operert med.
I oktober samme år trakk idretten søknaden om statsstøtte etter en prosess hvor konfliktnivået internt ser ut til å ha vært svært høyt. Det gikk imidlertid ikke lang tid før forbundet begynte å planlegge for en søknad om OL i 2022, denne gang i Oslo.
Oslo-alternativet har aldri hatt noen bred folkelig støtte om vi skal tro meningsmålingene, heller ikke i hovedstaden. De sentrale aktørene i Idrettsforbundet har likevel nektet å gi slipp på troen på at både politikere og opinion kunne overbevises, inntil prosjektet ble stoppet av Høyres gruppemøte i går. I forbindelse med Stortingsvalget høsten 2013 klarte de å presse fram et ja til søknad i en folkeavstemning med relativt knapp margin, etter massiv mobilisering. For eksempel ble en hel tribuneseksjon under en VM-kvalifiseringskamp i fotball i Oslo rett før valget brukt til å promotere Ja i folkeavstemningen. Bare på denne kampanjen brukte idretten store ressurser, blant annet på dyre informasjonsrådgivere. Det var i seg selv upopulært, og selv om de vant slaget om folkeavstemningen, ble neppe sjansen til å vinne krigen særlig mye større.
Resultatet i folkeavstemningen klarte ikke å snu opinionen, ikke i resten av landet, og heller ikke i Oslo. Oslo-OL var egentlig aldri i nærheten av den entusiasme i opinionen som en slik prosess er avhengig av, ikke minst etter at man eventuelt har fått tilslag på søknaden. Hvorfor ble det slik, i et land som skapte ”The best games ever” på Lillehammer i 1994, hvor entusiasmen blant de fleste var stor, også i søknadsprosessen?
Jeg vil peke på fire faktorer som hver for seg kanskje ikke var nok til å velte OL-lasset, men som samlet ble totalt ødeleggende. Den første, men antakelig minst viktige, er økonomien og den økonomiske risikoen. Man kan naturligvis diskutere hvorvidt de enorme kostnadene et OL medfører er verdt prisen, og det er i høyeste grad blitt gjort. Enda viktigere er antakelig budsjettoverskridelsene som så regelmessig rammer arrangementer av denne typen. Jeg tror likevel både myndigheter og befolkningen under andre forutsetninger kunne vært villige til å gå for et så stort prosjekt, men når andre faktorer også var mot Oslo, ble økonomien et takknemlig argument.
Den andre faktoren er at prosessen hvor Oslo ble OL-kandidat, like etter at Tromsø ble vraket (etter først å ha blitt erklært som søkerby) var så uryddig at idretten samlet sett aldri var i nærheten av å stå bak søknaden. I Tromsø var naturligvis bitterheten spesielt stor, men oppfatningen om at Oslo hadde tilranet seg prosjektet ved hjelp av utilbørlig maktbruk var utbredt både innad i idrettsorganisasjonene og i befolkningen. Det er vanlig å hevde at den såkalte sentrum/periferi-dimensjonen er spesielt virksom i Norge, det vil si at motstanden mot sentralisering generelt og mot Oslo spesielt er stor. Dette er riktig nok, og det har nok spilt en rolle, men om Oslo hadde vært eneste norske kandidat fra første stund, er jeg ganske sikker på at prosjektet hadde hatt langt større støtte.
Disse to faktorene virket fra første stund som en markant hemsko mot entusiasmen for Oslo. Under OL i Sotsji gjorde IOC seg enda mer upopulære i nordmenns bevissthet enn de allerede var, blant annet ved å kritisere norske utøvere fordi de iførte seg sørgebånd under en konkurranse etter at en av lagvenninnene mistet en nær slektning rett i forkant av lekene. Generelt var Sotsji også negativt for Oslo-prosjektet, fordi lekene fremsto som ekstremt ekstravagante i en svært fattig region (og hvor ambisjonene for etterbruk mildt sagt var små). Oslo kunne naturligvis på relativt troverdig vis forsikre både om at de ville sløse mindre og etterbruke mer, men inntrykket som festet seg var at OL innebar å bygge overdimensjonerte anlegg til ære for IOC.
Den fjerde faktoren var motstanden mot selve IOC. Det oppfattes som en halvkorrupt organisasjon som stiller store krav ikke bare til selve arrangementet, men også til den oppvartning de selv skal nyte godt av. Dette toppet seg samme dag som Høyre til slutt sa nei, da avisa VG publiserte en sak om hva IOC krevde for sine medlemmer under lekene. Dette inkluderte blant annet egne filer på veiene, audiens hos Kongen med gratis drinker før åpningsseremonien, og kontroll over all reklameplass i Oslo så lenge lekene pågikk. Skepsisen mot særbehandling av de mektige stikker dypt i den norske folkesjelen, og selv om prosessen neppe ville ha nådd fram uansett, er det slett ikke umulig at dette vippet Høyres stortingsgruppe mot et nei. I hvert fall førte det til at det ble lettere å vinne gehør med argumenter om at kostnadene ble for høye.
Vil Norge noen gang søke vinter-OL igjen? Sannsynligvis må det skje markante endringer i IOC dersom det skal være aktuelt de neste ti årene. I tillegg må OL på en eller annen måte nedskaleres. Om et ja til OL hadde blitt presset gjennom nå, hadde det neppe ført til økt goodwill for norsk toppidrett, i hvert fall ikke på kort sikt. Men aller viktigst, om disse forutsetningene skulle bli oppfylt: Neste gang må et samlet idretts-Norge stå bak én søkerby.