Det er turbulens i Rosenborg både på og utenfor banen. Likevel ser det ut til at det gjøres rent bord med både serie- og cupgull i tillegg til Europaliga-spill – igjen. Har pressen, styret, Kjernen og andre RBK-sympatisører for store forventninger?
I går hadde RBK gullfest. Det er blitt mange av disse de siste årene. Betonende nok for sesongen la prestasjonene på banen (eller mangel på sådanne) en viss demper på festen. Et blekt RBK-lag klarte bare 1-1 mot Bodø/Glimt, og hadde kanskje til og med fortjent å tape.
Et samlet pressekorps har vært til dels svært kritiske til RBKs prestasjoner denne sesongen. Kanskje med god grunn, men likevel noe unyansert. For eksempel har seriegullet av flere sportskommentatorer blitt beskrevet som et tegn på en svak norsk Eliteserie, heller enn et solid Rosenborg.
Man kan gjerne påstå at spillet kunne vært bedre. Kampene har i det store og hele artet seg som tette slitekamper hvor RBK som oftest har dratt det lengste strået. I Europaligaen har hver eneste kamp blitt en brutal påminnelse om at det er langt opp til de nest beste, muligens lenger enn noen gang før.
RBK har vunnet serien og er i cupfinalen hvor de møter bunnlaget Strømsgodset. Det blir altså, etter alle solemerker, to av to titler på RBK i år. I så fall vinner klubben de to pokalene det for RBK faktisk er mulig å vinne. Full pott og rent bord. På tross av dette er kritikerne mange og høylytte.
Serie- og et eventuelt cupgull er nemlig ikke bra nok, verken for supporterne eller styret. For alle andre norske klubber hadde en «dobbel» vært å regne som en fantastisk sesong. Men ikke for RBK. De vil noe mer enn som så. Derigjennom har det selv lagt listen på et kanskje urimelig høyt nivå hvor de nærmest er nødt til å rive.
RBK vil vinne på en bestemt måte, med såkalt «publikumsvennlig fotball» (hva nå som egentlig ligger i dette). Videre vil styret se nærmest kontinuerlig fremgang, noe som virker å implisere bedre resultater og spill fra sesong til sesong. Til slutt kreves det Europa-spill, helst Champions League, men Europaliga virker også (fra styrets perspektiv) å være godt nok. Dette er, slik jeg kan se det, de sportslige kravene som styret eksplisitt stiller.
Hvis vi ser bort fra resultater og tabellposisjon – hvordan har spillet vært og har det vært fremgang? Jeg følger styret på at spillet ikke har vært spesielt imponerende, ei heller underholdende vil nok mange si. Jeg er videre usikker på om det i seg selv skulle være grunn nok til avsette trenerteamet (Kåre og Erik). Men det er en annen sak som jeg i dette tilfellet lar ligge.
Merk at når det gjelder RBKs eksplisitte mål for Europa så har det, slik jeg leser det, vært at de skal kvalifisere seg til et europeisk gruppespill hvert år. Jeg kan ikke finne noe uttrykte målsetninger som går på prestasjonene i selve gruppespillet.
Med disse kriteriene til grunn (vinne serie og cup, spille «underholdende fotball», utvikling over tid og deltakelse i et europeisk gruppespill), så er det for meg vanskelig å være spesielt kritisk til det som har vært prestert denne sesongen.
Kritikk kan riktignok rettes mot at spillet har vært så som så og det har heller ikke vært noen spesiell utvikling å snakke om. Når det gjelder spillet i Europa så er det først og fremst det tilsynelatende gapet opp til lag på det nest øverste nivået, som for mange er skremmende stort. RBK har her vært sjanseløse – noe som kanskje er skuffende, men også forventet. Jeg synes ikke dette i seg selv kvalifiserer til å stemple sesongen som mislykket eller uvanlig svak.
Man kunne nok ha håpet på noen bedre prestasjoner i Europa, faktisk til og med noen poeng. Dersom RBK hadde gått videre fra Europaligaens gruppespill, ville det imidlertid vært å betrakte som svært overraskende.
Min evaluering av sesongen kan oppsummeres omtrent slik: RBK gjør det som forventes og som minimum kreves, men ikke noe mer. De har innfridd, men aldri overgått seg selv og levert noe ekstraordinært. Dermed har den store entusiasmen uteblitt.
For hva kan man egentlig forvente av RBK? Klubben er økonomisk underlegen sine motstandere i Europa. Dette trenger ikke nødvendigvis å bety at man alltid også skal være sportslig underlegen, noe Eggen-epoken var bevis for. Men når for eksempel RB Leipzig henter spillere for 2000 millioner og RBK for 10, så gir det et bilde av de forskjellige utgangspunktene klubbene imellom.
Det er ikke umiddelbart gitt hvordan RBK skal komme nærmere det europeiske nivået klubben stadig streber etter. Toppfotballen er blitt så gjennomsyret kommersialisert at fotballens logikk og darwinisme, medfører at de beste spillerne (på et eller annet tidspunkt) ender opp i det beste klubbene hvor de også får best betalt.
Fra et supporter-ståsted må dette være en forbannelsens logikk. Når RBK først har noe spennende på gang med flere profiler som er på vei opp og frem, så blir de hentet av klubber på neste nivå i fotballhierarkiet. Denne logikken gjør at RBK svært ofte blir stående på stedet hvil. Så fort man ser konturene av noe godt, må det startes forfra igjen fordi laget mister sine beste spillere (eller treneren for den saks skyld). På den annen side så har den samme logikken tjent RBK her hjemme, ved at man i stor grad har hentet de andre norske lagenes beste spillere. Dermed har RBK forsterket seg samtidig som de har svekket motstanderne. En trygg suksessformel.
Man kommer ikke unna klubbens plass i den internasjonale næringskjeden, og dette må man for all del ha i bakhodet når sesongen evalueres. Fotballens logikk gjør det svært vanskelig for RBK å ta neste steg. Det er med andre ord nærmest utenkelig med kontinuerlig utvikling, slik styret virker å kreve. Hvis manglende innfrielse på dette punkt medfører trenersparkinger også i fremtiden, blir klubben fort sin egen verste fiende.
Det er lite som indikerer at et avansement fra et europeisk gruppespill er spesielt realistisk per i dag. Norsk fotball er generelt akterutseilt på de fleste parameter. Jeg er selv født på starten av 90-tallet og tilhører dermed en generasjon som bare hvis vi virkelig anstrenger oss, har vage minner om at det fantes en tid hvor landslaget var i mesterskap og hvor RBK var å finne i utslagsrundene av Champions League.
Slike prestasjoner må for all del betraktes som unntakstilstand snarere enn som normalen. Inntil videre, og til bedre forutsetninger for bedre prestasjoner er på plass, synes jeg RBK skal hylles – de er tross alt mestere.
(This blog post is available in English here.)
