Ungdomsidrett som suksesshistorie og utfordring – rapport fra Ungdatakonferansen 2018

Ungdatakonferansen 2018 viste at ungdomsidretten står sterkere enn noen gang. Samtidig har idretten flere og sammenvevde utfordringer som det ikke umiddelbart er gitt hvordan man best kan imøtekomme.

 

Den årlige populærvitenskapelige Ungdatakonferansen fant i år sted på Sentralen i Oslo. Temaet ‘ungdom, idrett og trening’ både engasjerer og fascinerer. En fulltegnet konferanse med ca. 350 deltakere fra en rekke ulike posisjoner og institusjoner (forskere, lærere, kommunale, fylkesrepresentanter, ledere fra Idrettsforbundet, ansatte i Kulturdepartementet, Helsedirektoratet, private stiftelser etc.), er et vitnesbyrd om dette. Programmet var tettpakket og variert med ti kortere innlegg, de fleste med et tungt vitenskapelig forankringspunkt (herav en overvekt av forskere fra NOVA og NIH), adskilt med en håndfull kaffe-, benstrekk- og minglepauser, avsluttet med en mer overordnet og løssluppen paneldebatt.

 

Ungdomsidretten før og nå

Etter noen innledende kommentarer fra statssekretær i Kulturdepartementet Frida Blomgren og rektor ved Norges Idrettshøgskole (NIH) Lars Tore Ronglan, ga professor i idrettshistorie Matti Goksøyr (NIH) deltakerne en historisk innføring i noen sentrale glimt om forholdet mellom idrett og ungdom i innlegget «Kampen om ungdommen – et historisk overblikk». Han viste til at ungdom og idrett opp igjennom årene har vært tett assosiert. Var man ungdom så var det ofte synonymt med at man drev organisert idrett, og drev man idrett så var man å betrakte som en ‘idrettsungdom’ – et historisk selvforklarende begrep, forklarte Goksøyr. Ungdomsidrett var også ansett som en måte å kontrollere ungdom på i den grad at man da antok at de unge, dersom de var med i idrettslag, var mindre tilbøyelige til å konsumere alkohol og følge andre rus-, kriminalitets- og seksualitetsorienterte drifter. Ungdomsidretten ble i etterkrigsårene (fra 1946) underlagt og støttet økonomisk av Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI) hvor AP-mannen Rolf Hofmo sin ungdomsideologi og visjon om å skape «en fysisk og åndelig høgreist ungdom» gjennom idrett, var pregende. I motsetning til det som virker å være tilfellet i dag, så var foreldrene nokså fraværende i ‘kampen’ om ungdommen’, som i all hovedsak bestod av en drakamp mellom skoleverket og den frivillige idretten. Foreldrene var mindre opptatt av om det var skolen eller idretten som aktiverte deres barn, de var simpelthen glade for at noen gjorde det, hevdet Goksøyr.

Matti Goksøyr ved NIH var første foredragsholder ut.

Anders Bakken, forsker II ved NOVA, tok i innlegget «Ungdomsidretten sett fra Ungdata» for seg oppdaterte tall om ungdoms idretts- og treningsvaner basert på Ungdata 2018-rapporten, og med publikasjoner fra NOVA og NIHs samarbeidsprosjekt «Idrettens sosiale posisjon i ungdomstida» som bakteppe. Et hovedfunn er at den organiserte idretten lenge har stått meget sterkt i barn og unges liv, nå kanskje sterkere enn noen gang. Hele 93 prosent av alle ungdommer i ungdomsskole- og videregående skole-alder har, på et eller annet tidspunkt, vært med i et idrettslag. Det betyr at det i en vanlig Vg3-skoleklasse med 30 elever, bare er 2 elever som aldri har deltatt i idrettslag. Omtrent halvparten av ungdomsbefolkningen deltar i idretten fortsatt. Idrettslag har like stor oppslutning som alle andre organiserte fritidsaktiviteter til sammen, sa Bakken.

Anders Bakken fra NOVA viste engasjert frem oppdaterte tall på ungdoms idretts- og treningsvaner basert på den ferske Ungdata 2018-rapporten.

Frafallet fra idretten er nokså jevnt fordelt med alder, men med noe større frafall fra 8.trinn til Vg1 (både for gutter og jenter). Bakken viet sosioøkonomiske forskjeller i idrettsdeltakelse en god del plass. Han viste at det er omtrent dobbelt så mange ungdommer fra de mest ressurssterke familiene som er idrettsungdommer sammenlignet med ungdom fra de minst ressurssterke familiene (riktignok ikke kontrollert for andre variabler som f.eks. kjønn og minoritetsbakgrunn). De sosioøkonomiske forskjellene bærer tydelig preg av en sosial gradient heller enn et kategorisk skille mellom de som har svært få ressurser hjemme og de som har mange. Gradienten kan tyde på at også andre ressurser enn de rent økonomiske, tett sammenvevd med disse, også er av betydning for å forstå sosial ulikhet i ungdomsidretten.

Bakken viste hvordan ungdommens treningsvaner, og ikke nødvendigvis treningsaktiviteten totalt sett, endres i løpet av de første tenårene. Mens andelen som trener i idrettslag altså omtrent halveres fra 8.trinn til Vg3, så firedobles andelen som trener på treningssenter i samme periode (noe som må ses i sammenheng med at treningssentrene i denne perioden blir mer tilgjengelig for ungdommene grunnet aldersgrenser for trening på denne arenaen). Interessant var også upublisert materiale som viste at ungdommer som trener i idrettslag, trener omtrent like mye på treningssenter som ungdom som står utenfor idretten, og i større grad enn de som aldri har vært med i idrettslag.

Bakken påpekte avslutningsvis at idrettsungdom må forstås som svært veltilpassede og enda mer enn ungdom generelt, i form av at de er mer lovlydige, ruser seg mindre og til og med liker foreldrene sine bedre enn de forrige generasjoner – selv om også ungdom utenfor idrettslagene har blitt mer verdikonforme de siste årene.

Bakken kunne fortelle at forholdet mellom ungdommens frafall fra idrettslag og deres trening på treningssenter, utpekte seg som ekstra interessant.

 

Idrett for alle?

Norges Idrettsforbund (NIF) og den statlige idrettspolitikken har en felles visjon om «idrettsglede for alle», noe som impliserer at alle som ønsker det skal gis et tilbud i idrettslagene uavhengig av bakgrunnsvariabler som kjønn, minoritetsbakgrunn, sosioøkonomisk status og bosted.

I bolk to av konferansen startet professor ved NIH Åse Strandbu, i innlegget “Idrett for alle – en tapt sak? Økende sosial ulikhet i ungdomsidretten”, med å vise til den dominerende fortellingen i det offentlige ordskiftet om at den organiserte idretten skyver fra seg barn og unge i familier med trang økonomi. Strandbu viste til forskning på dette feltet med spesiell vekt på en review-artikkel av tidligere norske studier fra helt tilbake til 1950-tallet. I artikkelen antyder forskerne at det er ting som tyder på noe økte sosiale forskjeller i ungdomsidretten de siste årene (selv om det må tas visse forbehold her: for eksempel er det brukt ulike metodiske tilnærminger i analysene og både idrettsdeltakelse og sosial klasse/sosioøkonomisk status/familieøkonomi er målt på ulike måter studiene imellom). Strandbu påpekte at det her er behov for mer forskning, ikke minst med tanke på utviklingen over tid.

Strandbu mente at ikke bare høyere kostnader, men også at krav og forventning om mer intensiv foreldreinvolvering og økende profesjonalisering i barne- og ungdomsidretten, er utviklingstrekk som kan være forklaringer på de sosiale forskjellene i idrettsdeltakelse som er vist i senere forskning. Hun tror dette kan tenkes å bidra til en mer ekskluderende barne- og ungdomsidrett i framtiden, for eksempel på en slik måte at også familier som ikke per definisjon faller inn under lavinntektsgrensen kan få problemer med å finansiere barnas idrettsaktivitet. Strandbu delte i denne sammenheng noen betraktninger omkring hvorvidt en mer krevende idrett vil kunne virke ekskluderende på unge i familier hvor foreldrene ikke har mulighet til og/eller ressurser til å følge opp barna slik det trolig kreves. I forlengelsen av dette reiste hun spørsmålet om tegn til en slags «alvorliggjøring» av idrettsfeltet og en mer krevende idrettskultur, passer bedre inn i middelklassens måte å være forelder på (slik en del internasjonal forskning hevder). Dersom dette blir realiteten i idrettslagene fremover, vil den organiserte idretten stå i fare for å bryte med store deler av sitt oppdrag: idrettslagene blir da bare en (folkehelse)aktør for bestemte grupper av befolkningen, og idrettslagenes integreringspotensial vil reduseres.

Forsker I ved NOVA Kari Stefansen, gav i innlegget «Foreldreinvolvering i ungdomsidretten» et nyansert bilde av hva foreldre gjør i og med idretten – hovedsakelig sett fra foreldrenes eget perspektiv. Idrettsforeldrene blir ifølge Stefansen ofte fremstilt som et problem i det medierte bildet av ungdomsidretten. Hun påpekte at idrett for ungdommer er blitt en kulturelt obligatorisk aktivitet og at idrettsdeltakelse derfor langt på vei er naturliggjort som en del av en ‘god’ og ‘alminnelig’ oppvekst og ungdomstid. Stefansen viste til at det finnes et ‘aktivitetskrav’ fra foreldrene: det er fra foreldrenes ståsted ikke så farlig på hvilken måte ungdommene er aktive, så lenge de ikke driver dank. Idrettsdeltakelse anses som et familieprosjekt og det er dessuten regnet som godt foreldreskap å introdusere barna for idrettslag. I Norge er foreldreinvolveringen i idrettslagene høy og tilnærmet normalisert, forklarte Stefansen. Foreldre forteller at de ser på idretten som en arena for emosjonell nærhet, omsorg og monitorering med barnet, hvor idretten kan gi felles opplevelser for barn og forelder. Idrettsforeldrene mener også at det er viktig at barna er med i idrett, blant annet fordi idrett er en flott arena for kultivering, sa Stefansen.

Professor Mari Kristin Sisjord ved NIH hadde så innlegget “Har jenter og gutter like muligheter i ungdomsidretten?”, hvor hun drøftet hvorvidt idretten spiller på mannlige og kvinnelige idealer og forståelsesrammer. Tilskuerne fikk nyttige påminnelser om hvordan gutter og jenter fordeler seg etter ulike idrettsgrener, og at de fleste trenere i ungdomsidretten er menn. At svært få gutter har kvinnelig trener, ble ettertrykkelig poengtert. Viktigst var kanskje Sisjords betraktninger om “den kjønnede idretten”, hvor hun trakk på professor Jorid Hovden ved NTNU sitt begrep om “den doble kjønnskoden”. En del jenter opplever at det i idretten virker et maskulint hegemoni hvor jenter vurderes etter maskuline idealer samtidig som de skal være feminine (vurderes også etter kjønn). Dette kan i mange tilfeller være motstridende idealer, fortalte Sisjord.

 

Fra lek til alvor?

Tredje blokk ble innledet av førsteamanuensis Trygve Beyer Broch ved Høgskolen i Innlandet (INN). Beyer Broch fortalte (med god innlevelse) i innlegget “Om å ha det gøy i idrettslag”, om hans deltakende observasjon over et års varighet hos et jente-håndballag i 13-årsalderen. Han beskrev inngående hvordan jentene opplevde oppturer og nedturer gjennom sesongen, og hvordan denne emosjonelle berg- og dalbanen gikk opp i en høyere enhet som han beskrev som selve idrettsbegeistringen i sin sanne natur. Han ga flere eksempler på dette, fortalt gjennom fortellingens hovedperson “Tiril”. For eksempel fortalte han om da Tiril skulle ta straffekast i en kamp. Hun bommet. Denne missen tåkela alle mestringsopplevelsene Tiril hadde hatt fra kampen. Senere skulle Tiril få en ny sjanse fra straffemerket. Ballen gikk i mål, men hun hadde beveget på standfoten og målet ble annullert. Til tross for annulleringen ble Tiril bejublet og fikk både lagvenninnenes og publikums fulle støtte. Hun blomstret av mestringsfølelse og positiv energi, og dro tilfreds hjem fra kampen. Beyer-Brochs innlegget var særlig nyttig fordi det kastet lys over hvordan ungdommers relasjon til idrettsaktivitet ofte er kompleks, og at dette kan være noe av årsaken til den glede og sosiale tilknytning idrettsdeltakelse gir.

Førsteamanuensis ved NIH Reidar Säfvenbom ga i innlegget “«Ikke kontroller meg»: Erfaringer fra egenorganisert idrett”, et viktig og annerledes bidrag hvor han belyste treningsaktiviteten til den halve delen av ungdomsbefolkningen som står utenfor idrettslagene – altså den egenorganiserte og ofte utradisjonelle aktiviteten, med spesiell oppmerksomhet på den selvorganiserte aktiviteten. I Säfvenboms tilfelle la han blant annet vekt på ‘the power of will’ og hva som er sentrale “drivere” for aktivitet blant de ungdommene som ikke finner seg til rette i idrettslagene. Mange av disse ungdommene tiltrekkes ikke av måten organiserte idrettsaktiviteter er organisert og drevet på, blant annet fordi voksenpersoner ofte styrer aktivitetens innhold.  Uorganiserte treningsformer stiller i utgangspunktet få krav til faktorer som økonomi og ferdighetsnivå. Her blir ikke ungdommene vurdert bare etter hvor gode de er, men også sett som person  – kanskje i større grad enn i idretten. Ifølge Säfvenbom er imidlertid heller ikke de uorganiserte aktivitetene «for alle», i og med at ferdighetsnivået i disse aktivitetene ofte er høyt og preget av del kulturell koder for eksempel gjennom kleskoder, fagtermer og til dels kostbart utstyr. Ikke bare i idretten, men også i egenorganiserte treningsformer, kan man se tendenser til sosiale hierarkier som kan virke hemmende for deltakelse, forklarte  Säfvenbom.

Christine Sundgot-Borgen, stipendiat ved NIH, avsluttet konferansens foredragsfase med et tema som stadig blir mer aktuelt, nemlig trening og kropp. I hennes innlegg «Trening og kroppsbilde – Utfordringer og muligheter», tok hun opp hvordan ungdom opplever det å etterstrebe ‘den perfekte kroppen’ som de (dessverre for) ofte eksponeres for i mediene. Sundgot-Borgen viste til studier som påviste at treningsaktive ungdommer var mer fornøyde med egen kropp enn ungdom for øvrig. Men idrett og trening kan også ha negative konsekvenser med hensyn til dette, for eksempel i såkalte ‘vekstsensitive’ idretter (turn etc.) hvor ideell prestasjonsalder finner sted før puberteten, og i tilfeller der de unge konkurrerer på et særlig høyt nivå. Sundgot-Borgen kunne fortelle at trening i idrettslag generelt sett i større grad er knyttet til positive kroppsoppfatninger enn trening på treningssenter. Hvilken vei kausalpilen går når det gjelder dette, er imidlertid noe usikkert. For eksempel kan det, som en del studier antyder, tenkes at ungdom som trener på treningssenter i utgangspunktet er mer orientert mot kropp og utseende enn ungdommer som trener i idrettslag. Sundgot-Borgen avsluttet sitt innlegg med å dele noen kloke og veloverveide råd om hvordan voksne og andre kan påvirke ungdoms kroppsbilde, selvoppfatning og forhold til trening. Ungdommen må ifølge Sundgot-Borgen bevisstgjøres hvilke forbilder de plukker seg ut og hvordan de sorterer informasjon (benytter mediefilter) i jungelen av blogginnlegg, reklame etc. i sosiale medier og på nettet generelt.

 

Paneldebatt med humoristisk undertone

Konferansen ble avsluttet med en tilbakelent paneldebatt mellom førsteamanuensis i idrettssosiologi Arve Hjelseth ved NTNU, stipendiat ved NOVA Marlene Persson, generalsekretær i Oslo idrettskrets Magne Brekke og fagansvarlig for idrettsfag og verdiarbeid i NIF, Mads Andreassen. Andreassen og Brekke la ikke skjul på at de var stolte over den store deltakelsen i barne- og ungdomsidretten. Andreassen pekte videre på at det trengs mer forskning på overgangen fra idrettslag til treningssenter med blikk på hvilke ungdommer som trener på de ulike arenaene (dette er for øvrig tema for mitt eget doktorgradsprosjekt). Persson utredet på reflekterende hvis om hvordan idretten og samfunnet må forstås som gjensidig virkningsfulle snarere enn som kategorisk adskilte, og at det i dette ligger en rekke muligheter, men også flere utfordringer som en inkluderende idrettsbevegelse må være seg bevisst i fremtiden.

Et kompetent og sammensatt panel klare for å dele sine betraktninger.

Når Hjelseth av (den for øvrig særdeles gode) konferansieren ble spurt om han anser frafall fra ungdomsidrett som et problem, viste han blant annet til at det i del idretter er helt nødvendig med frafall dersom man skal få plass til å rekruttere nye medlemmer. At 70-80 prosent av 19-åringer skal organiseres av idretten er ikke sikkert ønskelig og dessuten nokså urealistisk, sa Hjelseth.

Idrettssosiologen Hjelseth gjorde også et poeng ut av at nær sagt alle idrettens begrunnelser, mer eller mindre empirisk forankrede sideeffekter og idrettens egne siktemål, først og fremst retter seg mot faktorer som ligger utenfor ungdommen selv (bl.a. fostring til livslang aktivitet, treningslede og demokratisk medborgerskap, opplæring til frivillighetskultur, dugnadsånd og fair play, (re)produksjon av (lokal)samfunnets sosiale kapital, forebygging av problemadferd som rusmiddelbruk og kriminalitet, og utjevning av sosiale forskjeller i samfunnet, i tillegg til at barne- og ungdomsidretten skal være en rekrutterings- og utviklingsarena for fremtidens toppidrettsutøvere  – som på sitt beste kan virke samlende for befolkningen og frembringe nasjonal stolthet). Ungdomsidretten betraktes altså på den måten at den er til nytte for noe, og det betones i mindre grad at idrett i mange tilfeller er gøy og arenaer for mestring, trivsel og fellesskap for de unge som bidrar til en rikere tilværelse her og nå. Ungdommen bør anses som noe mer enn bare fremtidens voksne, forklarte han.

Hjelseth tok så for seg særforbundenes utviklingstrapper som er innrettet mot at de unge skal utløse mest mulig av sitt potensiale når de er voksne. Det brøt ut (ikke så rent lite) latter i salen når Hjelseth så stilte det retorisk provokative spørsmålet: «Hvorfor skal 12-, 13-, 14-åringer trene på en måte som gjør at de når toppen på et tidspunkt hvor de uansett har sluttet?»  Denne logikken kan jo i seg selv fremprovosere frafall, påpekte Hjelseth.

 

Min vurdering

Etter min mening må årets konferanse anses som vellykket og nyttige på flere måter. Her fikk man for det første oppdatert solid forskning på et tema som har fått mye oppmerksomhet de siste årene. For det andre virket, som nevnt av forskningsleder for seksjon for ungdomsforskning på NOVA Guro Ødegård, konferansen å fungere som en unik idémyldringsarena for ulike samarbeid og fremtidige (forsknings- og samarbeids)prosjekter, og som en viktig brobygger for kontakt og erfaringsutvekslinger mellom forskere og de ulike institusjonene – alle med en felles interesse for ungdom, idrett og trening. Således representerer forum som dette en ypperlig møteplass for et bredt lag av interessenter og som en flott formidlingskanal for viktig forskning.

Mange ulike aktører og stiftelser var på plass på Ungdatakonferansen. Zuccarellostiftelsen hadde stand. Dette er er et eksempel på en stiftelse som arbeider for at alle barn og unge skal få muligheten til å delta i idrett og fysisk aktivitet – uavhengig av sosial bakgrunn.

Ungdom, idrett og trening er en mangefasettert tematikk og et felt med potensielt svært mange og ulike tilnærmingsmåter og innfallsvinkler metodisk, analytisk og teoretisk. Ungdatakonferansen 2018 forente dette på en smidig og innsiktsfull måte. Konferansen ga etter mitt skjønn et nyansert og helhetlig bilde av idrett og trening blant ungdom, med innlegg som utfylte hverandre på en elegant måte.

Siden det ble liten tid til kritiske spørsmål i de første bolkene, så gjorde det seg med en lengre paneldebatt avslutningsvis (dessverre på et tidspunkt hvor en del av konferansedeltakerne hadde valgt å forlate Sentralen). Jeg synes alle innleggene og programpostene var interessante og velpassende. Det er derfor utfordrende å peke på enkelte av bidragene som ekstra gode, særlig når alle foredragsholderne lærte meg en del nytt.

Dersom jeg likevel skal plukke ut et enkeltbidrag, så traff Stefansens innlegg meg på særlig vis – antagelig fordi hennes bidrag på en veltruffen måte bidro til å kaste lys over mulige tolkninger av det statistiske materialet presentert på konferansen som sådan. Bakkens innlegg var også særlig interessant i mitt tilfelle i og med at en del av tematikken for hans innlegg ligger svært tett opptil mitt eget doktorgradsprosjekt.

For at en allerede velsmurt og super konferanse skal bli enda bedre i fremtiden, vil jeg oppfordre flere forskere fra flere institusjoner (utover NOVA og NIH) til å delta. Hjelseth og Beyer Broch var årets bidrag fra det øvrige idrettsvitenskapelige miljøet i Norge. Det er plass til flere.

Takk til alle deltakerne som bidro til å gjøre Ungdatakonferansen 2018 til en aldeles strålende opplevelse faglig og sosialt!

 

 

 

About author
Jeg er idretts- og samfunnsviter hovedsakelig med bakgrunn fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU (Trondheim) hvor jeg avla min bachelor- og mastergrad, nå doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø). Jeg har også studert Kroppsøving og idrett, gått NIH Aktiv sin Personlig Trener-stige, tatt Sosiologi og Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Mine forskningsinteresser og kompetansefelt er hovedsakelig innen idrettssosiologi i stort, sosial ulikhet, ungdom, organisert idrett, trening, folkehelse, idrettspolitikk og kvantitative metoder.
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message