En suksessfortelling om Bodø/Glimt

0
57

Bodø/Glimts suksess fra 2019–2021 med ett sølv og to gull er det mest imponerende i norsk fotballhistorie, tatt økonomien, spillerlogistikken og spillet i betraktning. Årets gull er det største av alt. Å gjenskape fjoråret med hele angrepsrekken byttet ut, revansjelystne motstandere og et kampprogram Eliteserie-konkurrentene ikke har vært i nærheten av, tilsier det.

Etter noen eventyrdager i høst som aldri vil glemmes, sikret Glimt seriemesterskapet i Mjøndalen, bare noen kilometer fra fjorårets pokalløfting i Drammen. De gule gikk også ubeseiret gjennom Conference League og tok seg, som eneste nykommer i et europeisk gruppespill, videre til sluttspillet. Dette gjør de etter å ha blitt feilaktig bortdømt i sluttminuttene både i Bulgaria (skulle fått godkjent seiersmålet mot Sofia) og i Italia (Romas utligning var offside). De har faktisk vært mer uheldige enn heldige i Europa.

Likevel avanserte de fra gruppespillet og tok seriegull. Det vanskeligste i idrett, og særlig i fotball, er ikke å oppnå suksess, men å gjenskape (og ikke minst videreutvikle) den. Bare tre klubber har klart å gjenta et seriegull i øverste divisjon for herrer i Norge de siste 40 årene. Glimt er den fjerde. Eggen tror Glimt kan vinne hele Europa-turneringen og kaller Glimt et av Europas beste lag, mens Drillo mener årets sesong overgår fjorårets.

Romas 6–1-tap på Aspmyra, var det største tapet til en av verdens mest meriterte trenere, Mourinho, kjent for sin defensive og kyniske tilnærming i over 1000 kamper på toppnivå. Det sier mye, men ikke alt. Det var måten Glimt gruset de vinrøde på, som ga gjenklang i hele fotballverden. Ved siden av meg sto en som så cupfinalen i 1975 og gråt. Jeg er 29, og min generasjon har ikke opplevd stort i fotballsammenheng, verken med landslaget eller norske klubber i Europa, eller vi husker i hvert fall lite av det. 20 år med skuffelser kan man si. Dette var en generasjons revansj, vårt Norge–Brasil-øyeblikk, noe jeg spådde på radio før kampen. Kampen i «den evige stad», hvor Glimt tok et sterkt poeng, vil også huskes «førr evig».

Glimts seriegull i fjor vil antagelig for alltid stå som den mest ekstreme Eliteserie-sesongen levert av en klubb i norsk fotballhistorie, ettersom spillet bergtok nasjonen og alle rekorder ble slått. Foran årets sesong ble de ribbet for hele angrepsrekken, inkludert langtidsskader på arvtagerne Boniface og Sørli. Glimt har mistet sine beste spillere i flere sesonger på rad, som for eksempel seriens beste spiller Evjen og angrepsvåpenet Layouni etter sølvet i 2019, hvor de før sesongen mistet kaptein Bjørnbak. Likevel har de alltid blitt bedre året etter. Det skal ikke være mulig, og er det mest imponerende av alt. Fotballens hierarki tilsier at så fort et lag bryter ut av sin posisjon og når et nytt nivå, blir de kjøpt i stykker og faller tilbake til sin gamle plass i næringskjeden. Glimt har overvunnet denne logikken.

Fra fjoråret mistet de vanvittige 66 mål og 39 assists fra seriespillet bare i Zinckernagel, Junker og Hauge, i tillegg til Boniface, mannen som av flere var spådd som toppscorer i Eliteserien i år og som mistet hele sesongen. Med Botheim, Solbakken og Pellegrino, er savnet minimert. Nå slipper dessuten Glimt inn færrest mål i serien, og har sånn sett tatt steg i det defensive spillet fra i fjor. I skrivende stund har de 26 kamper på rad uten tap i alle turneringer, og dette inkluderer altså et dobbeltoppgjør mot Roma og for eksempel en seriefinale i Molde uten Glimts mest sentrale spillere. I store deler av høsten har Glimt måttet klare seg uten spilleren som oftest skaper ubalanse hos motstanderen ved å bryte gjennom ledd, Bjørkan (som for øvrig fikk en perfekt avslutning på Glimt-karrieren i denne omgang ved å sette spikeren i kista mot Mjøndalen i siste serierunde), og ikke minst gutta i «maskinrommet», sine to beste spillere: etter min mening Eliteseriens beste spiller i år og kaptein Saltnes, og dirigent Berg.

Bilde

Resultatene denne og de to forrige sesongene er eksepsjonelle, men måten de produseres på gjør dem unike. Sesongene bør skrives bok av og filmatiseres for kommende generasjoners skyld. Tidligere Nord-historiker Svein Lundestads 100-årsbok om Glimt-historien går fra 1916–2016. Han visste ikke at nedtrykket i 2016 skulle følges opp av klubbens beste periode noensinne og det største norske fotballeventyret i historien.

Bilde

Jeg har sett alle Glimts kamper siden høsten 2018, og jeg har ennå til gode å se de bli dominert, ei heller på San Siro mot Milan, og ikke på Olympiastadion i Roma. Hjemmekampene, inkludert mot Roma, ser tidvis ut som håndballkamper med bare ett mål på banen. Stort sett scorer Glimt minst to mål (som mot både Milan og i begge anledninger mot Roma). Det betyr at motstanderen må score minst tre for å vinne, noe bare Molde og Milan (ved én anledning hver) klarte i fjor. De gule har gjerne også ballen i minst 60 prosent av tiden (54 % vs. 46 % mot Roma). Glimt er gjenkjennbare.

Til forskjell fra de fleste andre suksesshistorier i fotball, er ikke Glimt-suksessen uttrykk for en rik investors engasjement, som årevis med Røkke-penger i Moldes tilfelle, eller årevis med dominans hvor man har kunnet hente de beste spillerne til Eliteserie-konkurrentene, slik Rosenborg etter hvert ble vant med. Dette og de forrige Glimt-lagene er bygget på vrakgods og spillere med ingen eller moderat suksess andre steder, stort sett plukket opp fra innbytterbenken eller sykestua til Eliteserie-konkurrentene. Den eneste etablerte toppspilleren Glimt har hentet er Pellegrino, men også han ble hentet fra et mislykket utenlandsopphold, i tillegg til Vetlesen som be ansett som et Eliteserie-talent før ankomst Bodø selv om han langt fra var noen stjerne.

Suksessen representerer rett og slett god klubbdrift over tid, mot alle odds (mister sine beste spillere hvert år og erstatter de med vrakgods og unggutter). Det gjør Glimt unike, og både imponerer og sjarmerer, ikke bare i Norge, men internasjonalt, slik nær alle verdens største sportsaviser har omtalt Glimt. Prestasjonene appellerer til alle fordi de gir mange grunn til å drømme. Når Glimt klarer det med begrensede ressurser, er det håp for alle toppfotballklubber. Det samme kan sies om spillerne; når Glimt kan få mer eller mindre mislykkede spillere i andre klubber til å blomstre, inspirerer det mange fotballspillere selv på lavt nivå.

Derfor vil Glimt, uavhengig av hva som skjer videre, «førr evig» stå med gullskrift i norsk fotballhistorie. Antagelig er Glimt Nordens beste lag, antagelig med nokså god margin, og antagelig har de vært det i minst to år. Jeg kan ikke huske å ha sett et nordisk lag spille så elegant kombinasjonsspill langs bakken. Det er ikke meg imot om eventyret fortsetter.

Vi har nok empiri til å fastslå at Glimt er blitt en stormakt å regne med i norsk fotball, i hvert fall i de neste årene og antagelig lenger. Fremtiden er gul.

Previous articleDen kontrastfylte fotballen
Next articleBodø/Glimt: mulige suksessgrunner
avatar
Universitetslektor, Fakultet for samfunnsvitenskap, forskningsgruppen Idrett og samfunn, Nord universitet. Fotball, ungdomsidrett, individualisering og sosial ulikhet. [Assistant Professor, Faculty of Social Sciences, Centre for Sport and Society, Nord University. Football, youth sports, individualisation and social inequality.]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here