VARs paradoksale logikk til besvær

0
1049

VAR-forkjemperne skal få oss til å tro at fotball er svart-hvitt, at noe enten er fullstendig rett eller helt galt. Slik er det imidlertid ikke.

Det er flere aspekter ved VAR som strider med fotballens natur og det som har lært oss å elske verdens vakreste og mest populære spill. Disse aspektene gjør VAR dømt til å mislykkes.

 

Behov for en mer helhetlig argumentasjon

Det har vært både interessant og tidvis ganske frustrerende å følge den periodevis opphetede debatten i det offentlige ordskiftet i kjølvannet av VARs (Video Assistant Referee) brutale inntog i den internasjonale toppfotballen.

Det nye dommerverktøyet er uttrykk for en kompleks utvikling i fotballen og har påvirket både spillet på banen og måten vi ser fotball på. Et av hovedproblemene med debatten om den nye teknologien er at den alt for ofte tar for seg svært avgrensede deler av VAR.

Særlig har handsproblematikken og den tiden som går til spille i VAR-rommet fått mye oppmerksomhet.

VAR-debatten har også – som jeg har skrevet om før – vært preget av en ‘sammensausing’ av to separate diskusjoner:

1)     En diskusjon om hvorvidt dommeravgjørelser med bruk av VAR har vært korrekte ut fra gjeldende regelverk, og

2)     Om regelverket i seg selv (i kombinasjon med VAR) er på ville veier.

I det store og hele består VAR av 4 grunnelementer: VAR-teknologien, VAR-retningslinjene, fotballreglene og dommerne som benytter seg av de tre førstnevnte elementene.

Det jeg savner i debatten er en mer helhetlig og overordnet orientert argumentasjon der flere argumenter bringes til torgs. Det tror jeg gjelder mange.

‘Feil har lite sjarm’, skrev VG-kommentator Leif Welhaven i en VAR-kronikk i august. Problemet er bare at VARs forsøk på å bøte på feilene har konsekvenser som er enda mer usjarmerende enn feilene i seg selv.

Debatten avgrenses nemlig ikke til et valg mellom å gjøre fotballen mer rettferdig eller å dyrke dommerstandens menneskelighet, slik Welhaven antydet.

VAR handler om så mye mer enn det og bringer med seg en rekke potensielle implikasjoner både på og utenfor banen, og for fotball som sosiokulturelt fenomen mer generelt.

Jeg vil argumentere for at flere sammenkoblede VAR-paradokser gjør at flere av oss godt kunne tenke oss å være VAR foruten.

 

Fem paradokser

1. Et umulig utgangspunkt, mer urettferdighet og mer dommerfokus. VAR skulle redusere antall avgjørende dommerfeil og gjøre fotballen mer rettferdig, det er i hvert fall det vi til stadighet hører. Det første har man til en viss grad lykkes med, men fotballen er neppe blitt mer rettferdig fordi VARs utgangspunkt er komplett umulig:

Hensikten skal være å ta alle avgjørende dommerfeil som er clear and obvious, men det finnes ingen objektiv og eksakt grense for hva som kvalifiserer til clear and obvious og hva som ikke gjør det. Fotball er nemlig ikke svart-hvitt.

VAR gjør heller (riktignok satt noe på spissen) fotballen mer urettferdig fordi man plukker ut enkelte situasjoner og lar andre ligge. Problemet er altså den subjektive grensen mellom hvilke forseelser som overses og hva VAR griper inn i. Dette er VARs største dilemma.

VAR skal også sørge for at dommeren kommer mindre i fokus. Likevel har jeg inntrykk av at dommeravgjørelser diskuteres mer enn før: Dømmingen er snarere blitt mer kontroversiell med bruk av VAR.

2. Uforståelig tidsbruk, gråsoner og redusering av dommerens autoritet. Når VAR-bussen likevel først mener at noe er clear and obvious og en ny avgjørelse skal fattes, impliserer det at enhver VAR-avgjørelse kunne vært tatt på mindre enn 10 sekunder. Feilen skal jo være åpenbar.

Den eneste grunnen til at alle VAR-avgjørelser tar mer enn 10 sekunder må jo være at situasjonen nettopp ikke er clear and obvious.

I stedet må situasjonen vurderes og diskuteres om og om igjen helt til man kommer frem til det alternativet man heller mest mot. Dette viser bare at fotball veldig ofte består av gråsoner og ikke er svart-hvitt.

Med denne praksisen retter ikke VAR opp åpenbare dommerfeil slik som tiltenkt, men tar i stedet over dømmingen for dommerne.

I forkant av sist VM for herrer rådførte FIFA (Fédération Internationale de Football Association) seg med forfatter Jo Nesbø og brødrene Petter (tidligere spiller) og Nils Rudi (professor i sportsanalyse ved Yale University’s School of Management). FIFA ville vite hvordan VAR kunne brukes best mulig. For mest mulig flyt i spillet foreslå nordmennene bruk av såkalte ‘tunge’ flagg: Når dommerne er i tvil, skal de la spillet gå. Deretter kan VAR rette opp eventuelle feil i etterkant.

En følge av dette er at noen dommere tilsynelatende har ‘sluttet’ – bevisst eller ubevisst – å dømme for eksempel offside og straffer (lar situasjoner gå som de tidligere ville blåst på) fordi man har VAR å lene seg på. Studier viser at det dømmes mindre offside nå enn før VAR (selv om vi vet lite om hvorvidt VAR har påvirket andelen rette offside-avgjørelser).

3. Sakte film får feilene til å se mer alvorlige ut. Er det som er en clear and obvious error slow motion nødvendigvis en klar feil i normal hastighet: Er det første egentlig alltid representativt for det andre?

Jeg vil hevde at svaret på dette som oftest er nei. Alt ser jo mye verre ut i sakte film og med 360 graders kameravinkel. Det er også vitenskapelig dokumentert at dommerne har større sannsynlighet for å for eksempel gi rødt kort og straffespark ved bruk av slow motion-bilder.

4. Alt henger sammen med alt. Fotball består av sammenhengende rekker av situasjoner hvor den ene situasjonen glir over i og får konsekvenser for den neste. Fotball opererer således etter en ‘alt henger sammen med alt’-logikk.

Et feildømt innkast kan for eksempel i siste instans være helt avgjørende for kamputfallet (eller lede til en VAR-situasjon for den saks skyld). Uansett hvordan man velger å løse problemet med VARs tilbakevirkende kraft (hvor langt tilbake VAR skal gå i situasjonsrekken), blir det derfor i utgangspunktet prinsipielt galt.

Fotball består ikke av enkeltstående situasjoner, men av samspillet mellom dem i det større bildet. VAR har en lei tendens til å rette oppmerksomheten mot én situasjon, mot å plukke ut en avgrenset del av helheten.

Problemet er at man ofte må ta hele bildet i perspektiv om rettferdighet er målet. Hva skal dommeren for eksempel gjøre på en dødball hvor to spillere fra hvert lag holder i drakten til hver sin motspiller? Her er VAR-bruk meningsløst og reglene for øvrig uklare.

5. Fotballens karaktertrekk. En stor del av fotballens popularitet og elskverdighet er uttrykk for fotballens iboende natur: At fotball er for alle og at det utløser uforglemmelige opplevelser og følelser.

VAR bryter med alle disse karaktertrekkene.

For det første er ikke VAR for ‘alle’. VAR er først og fremst for TV-seerne som i teorien kan (jeg gjentar: Kan, selv om vi ikke er der i dag) få god informasjon om tingenes tilstand, mens stadion-publikummet fremmedgjøres (selv om dette kan bedres noe gjennom utstrakt storskjerm-bruk).

For det andre bidrar VAR til å skape større avstand i rammebetingelsene mellom topp- og breddefotballen: Elitens måte å gjennomføre fotballspillet på fjernes fra grasrota.

For det tredje fører VAR til at fotball blir mer innviklet og dermed vanskeligere å forstå for folk flest.

For det fjerde bidrar VAR til å ødelegge ‘øyeblikkets magi’, særlig når man må vente lenge på å få vite om et mål godkjennes eller ikke. Et mål (eller straffespark) tildelt av VAR vil så klart aldri kunne erstatte det den spontane gleden (eventuelt sorgen) av å få det der og da fører med seg.

Jeg er ikke fremmed for at det knytter seg en viss spenning til å vente på en VAR-beslutning, men det er jo spontanitet som fotballens emosjoner først og fremst er knyttet til. Ekte fotballsupportere vil ikke bli fortalt av en autoritet når de skal juble.

VAR er faktisk dobbelt ødeleggende når det gjelder fotballens emosjonalitet fordi det bidrar til å begrense spontane emosjoner selv når alt tilsynelatende har gått rettvis for seg, slik enhver spiller, trener, TV-kommentator og supporter ofte må ta et visst forbehold i jubelen/sorgen over en scoring.

Etter min oppfatning blir fotballen i sum mindre spontan og emosjonell. Det er både trist og ganske farlig for fotballens unike posisjon.

 

Lager fasit der fasit ikke finnes

Det første av de fem paradoksene er kanskje det mest sentrale fordi VARs utgangspunkt etter mitt skjønn bygger på den store misforståelsen at fotball kan brytes ned til et uproblematisk skille mellom rett og galt.

Jeg er definitivt ikke alene om å hevde et slikt standpunkt og det må presiseres at jeg heller ikke er den første til å påpeke det.

Både fotballsosiolog og Josimar-skribent Arve Hjelseth og TV2s Brede Hangeland har for eksempel anført dette. Kritikken går på at VAR fører fotballen i retning av en vitenskap hvor digitale streker tegnes opp på kornede stillbilder, attpåtil uten at vi vet om bildet er fryst på eksakt riktig tidspunkt.

Teknologi har potensiale til å avgjøre noen få svart-hvitt-situasjoner på sekunder, kanskje først og fremst om ballen er inne/ute.

Den internasjonale toppfotballen har mållinjeteknologi som fungerer utmerket godt. Men teknologi skulle etter min mening aldri vært tatt i bruk på situasjoner som uansett er subjektive (straffespark, rødt kort etc.).

Det har i alle år eksistert en stilltiende, ikke-uttalt aksept om at fotballregler ikke inneholder fasiter. Dommerens skjønn er det som gjelder (‘der lista legges’ etc.).

VAR har altså satt fotballens øverste instanser i skvis: Man prøver å lage fasit der fasit ikke KAN lages.

Det at to dommere faktisk kan vurdere en situasjon ulikt trenger ikke å være uttrykk for et problem, men snarere noe som er innbakt i fotballens naturlige logikk.

VAR er på den måten et mislykket forsøk på å ‘objektivisere’ fotballen, et forsøk på å fjerne det subjektive elementet og gjøre fotball svart-hvitt.

Det er et dødfødt prosjekt, rett og slett fordi fotballen er subjektiv i sin natur.

Fotball har aldri vært 100 prosent rettferdig og vil heller aldri bli det, heller ikke med VAR. Dette tror jeg de fleste lever godt med.

Derimot har fotball alltid vært, er og vil forbli et spill som veldig ofte ikke lar seg redusere til en distinksjon mellom ‘svart’ og ‘hvitt’.

 

Dommerkontroverser er ikke fotballens sentrale drivkraft

I en episode dedikert fordeler og ulemper med VAR i podcasten Pyro & Pivo, uttalte TV2-ekspert Jesper Mathisen at fotballfolket lar seg vel så mye fascinere av at ‘eksperter’ diskuterer dommeravgjørelser som at de diskuterer selve spillet. Der er jeg uenig.

Det er ikke dommeravgjørelser som er grunnlaget for fascinasjonen for fotball. Det er heller ikke jakten på mest mulig rettferdighet som er fotballens sentrale drivkraft, men idrettsglede, samhold, følelser, scoringer og flotte prestasjoner som både gir umiddelbar glede og som vi gjerne tar med oss livet ut.

Den kompromissløse jakten på en mest mulig rettferdig fotball er i stedet muligens nettopp det som kan ta livet av manges fascinasjon for fotball. Misforstå meg rett: Det er viktig at fotball er tålelig rettferdig, men det er ikke det mest grunnleggende.

 

Rettferdighetsjag er ikke fotballens viktigste kamp

Dersom IFAB ville endre verdens mest populære spill, burde ikke videodømming stå først i rekken. Rettferdighetsjag er ikke fotballens viktigste kamp. Det som først og fremst truer fotballspillet, er drøying. I sist herrer-VM, hvor VAR ble brukt, var den gjennomsnittlige effektive spilletiden 55 minutter. Dette var en nedgang i effektiv spilletid fra 2014-VM, hvor VAR ikke ble brukt. Når VAR brukes, skal det legges til tid. Men det legges aldri til nok tid. Derfor kan VAR bidra til å redusere effektiv spilletid.

 

En verdiløs rapport forfektet av VAR-tilhengerne

VAR-entusiastene støtter seg på tall, noe som bekrefter deres kjærlighet for ‘kvantifiseringen’ av fotballen. Særlig viser man til IFABs (International Football Association Board) egen undersøkelse (et bestillingsverk av IFAB og FIFAs Football Technology Innovation Department som er utført av forskere ved KU Leuven).

IFAB vil åpenbart gi inntrykk av at VAR har fungert og rapporten som er publisert i januar 2018 har derfor lav troverdighet i utgangspunktet.

Undersøkelsen omfatter drøyt 1000 kamper hvor VAR har vært tilgjengelig. Kamper i over 20 land siden mars 2016 er inkludert. De foreløpige resultatene hevder at VAR har blir brukt omtrent én gang hver tredje kamp og at det i gjennomsnitt tar 70 sekunder å utføre en ‘on-field review’ (situasjoner hvor dommeren sjekker videoskjermen).

Videre påstås det at andelen prosentvise riktige dommeravgjørelser sammenlignet med kamper uten VAR, har steget fra 93-99 prosent.

Denne statistikken er imidlertid høyst usikker nettopp fordi det er subjektivt hva som er rett og galt.

Det mest påfallende er likevel at undersøkelsen ikke sier noen som helst om implikasjoner for spillet på eller utenfor banen utover dette.

Ingen av de paradoksene jeg har påpekt i denne teksten er aktualisert i undersøkelsen. Når ingen VAR-dilemmaer tas opp er rapporten så ukritisk at den ikke kan tas på alvor og langt på vei er verdiløs.

Rapportens manglende kritiske sans er nesten komisk i og med at rapporten hevder at dens formål er:

… to try to establish whether using video assistant referees (VARs) could improve the game, particularly in terms of fairness. As part of the assessment, The IFAB wants to understand the impact on the game for all stakeholders including referees, players, coaches, officials and fans/spectators.

Dette utsagnet understreker at rapporten bygger på en svært snever og egentlig ganske flau forståelse av blant annet både ‘fairness’-begrepet og ‘spectator’-begrepet.

IFAB og FIFA har uansett fått resultatene de ønsket, men fotballfolket lar seg ikke lure. I hvert fall ikke alle av oss.

 

VAR det verdt det?

Når alt kommer til alt må vi spørre oss: Om VAR er svaret, hva var egentlig spørsmålet? Jeg kan ikke skjønne at fotballen hadde et skrikende behov for VAR.

Jeg minner om at over 90 prosent av dommeravgjørelsene i en kamp (i gjennomsnitt) var korrekte før VAR. Videoteknologi hevdes altså å kunne øke antall riktige dommeravgjørelser i en kamp med stusselige 6 prosentpoeng.

Det er på ingen måte verdt alt dette bryet og alle de negative konsekvensene bare for noen få prosentpoeng mer korrekte avgjørelser.

Det er fullstendig ubalanse mellom hva VAR ‘tar’ og hva VAR gir.

VAR bryter dessuten med så mye av fotballens natur og skjønnhet at vi burde spares for denne galskapen. Ikke bare strider det med spillets idé, det skader den.

VAR-filosofien er visstnok ‘minimum interference – maximum benefit’. Utfallet har heller vært stikk motsatt: ‘maximum interference – minimum benefit’.

Diskrepansen mellom VARs intensjoner og resultater er tydelig: Fotballen har IKKE blitt mer rettferdig (snarere tvert om), frustrasjonen øker, spillet distanseres fra grasrota, publikum på stadion og rettferdighetssansen hos den gemene hop, og dommeravgjørelser har fått mer (ikke mindre!) oppmerksomhet.

Kort sagt bygger VAR på en helt urimelig logikk.

 

En tapt kamp?

Så er spørsmålet om kampen mot VAR allerede er tapt. Jeg tror dessverre det.

FIFA ser ut til å foretrekke VAR og man kan jo spekulere i hvorfor. FIFA pleier uansett å få det som de vil.

Jeg mener likevel at denne kampen er verdt å kjempe fordi jeg opplever at VAR forklusser ‘The Beautiful Game’.

Hvor langt er egentlig fotballen villig til å gå i rettferdighetens navn? Jeg tror jeg vet svaret og svaret bekymrer meg.

Selv om VAR eventuelt hadde fungert slik det var tiltenkt, hadde jeg fortsatt vært skeptisk fordi VAR-bruken er umusikalsk på fotballfeltet: VAR representerer noe paradoksalt i denne konteksten.

Når VAR er i utakt med sunn fornuft har fotballen stilt seg selv i en clear and obvious offside. Da kan bare VAR redde den – gjennom at VAR blir fjernet.

Read this blogpost in English here!

Related Posts by Author

Previous articleWhy autocrats ought to be banned from all sports
Next articleHow hockey can combat climate change
Mads Skauge
Førsteamanuensis, Fakultet for samfunnsvitenskap, (idretts)sosiologi, forskningsgruppen RESPONSE, Nord universitet, Bodø. Hovedinteresser: • Idrettsmodernisering: publikum, supporterskap, fankultur, fotballkultur, idrettsteknologi, kroppsbygging og ungdomsidrett i form av idrettslag (organisert idrett), kommersielle treningssentre og livsstilsidrett. • Sivilsamfunn: ulikhet, individualisering, sosial kapital, sosial brobygging, identitetsforming, sosial identitet og selvpresentasjon. • Kultursosiologi: tidskomprimering, konsumkultur, ritualer, sivilisering og sportisering, distingverende adferd, interaksjonspåskudd og situasjonsdomestisering. [Associate Professor, Faculty of Social Sciences, (sociology of) sport, research group RESPONSE, Nord University, Bodø. Main interests: • Modernisation of sport: spectatorship, supporter culture, fandom, football culture, sport technology, fitness and youth sport in terms of club sport (organised sport), commercial gyms and lifestyle sport. • Civil society: inequality, individualisation, social capital, social bridging, identity formation, social identity and self-staging. • Cultural sociology: compression of time, consumer culture, rituals, civilisation and sportisation, distinctive behaviour, interaction pretext and situational domestication.]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here