Den kontrastfylte fotballen

0
43

Bodø/Glimt kan fortsatt ta seriegull, men kampen mot nedrykkskandidat Brann på søndag representerte fotballens vesen: Det går an å miste poeng selv om man er fullstendig overlegen. Flust av misbrukte sjanser har sin pris, og det er utilgivelig å la en motspiller stå umarkert på seks meter på hjørnespart når man er 30 sekunder fra seriegullet.

Det scores få mål i fotball, i gjennomsnitt 2.7 per kamp i de fleste toppdivisjoner. Derfor har hvert mål stor verdi. Søndag kunne og burde Bodø/Glimt, det norske laget på manges lepper om dagen, ledet med tre eller fire mål til pause mot Brann i neste siste serierunde, og de burde også satt minst et par mål i andreomgang. Det kan koste dyrt i gullkampen.

For hver misbrukt sjanse, akkumulertes frustrasjon på tribunen og det spredte seg en felles følelse av at dette er dagen da ingenting går veien. Så mange misbrukte muligheter, måtte liksom få sin konsekvens, slik sjansesløseri ofte biter en i halen. Derfor var det også upassende at enkelte sang «dæven det e deilig det her», når Glimt stort sett hele kampen kun var ett Brann-mål unna fadese. Det blir som å ta bølgen på 1–0.

Som innflytter har jeg merket hvordan bodøværinger flest ofte tilnærmer seg Glimt med en viss skepsis eller i det minste varsom optimisme, selv om det klubben har levert de siste par årene er unikt i norsk fotballhistorie. Kanskje har mannen i gata kroppsliggjort de mange nedturer og berg og dalbaner et liv i gult og sort har medført. Men dette er et nytt Glimt. Det tror jeg fortsatt, selv om pessimistene fikk en knagg å henge dommedagsprofetiene på etter Brann-kampen.

Det har blitt diskutert hvorvidt speakerens adferd med å rope ut stillingen i Molde-kampen (Molde ligger på andreplass på tabellen, rett bak Glimt), kan ha forklusset Glimts fokus: fra prestasjon til resultat. Speakeren tok fullstendig av i det 89. minutt da Lillestrøm scoret, og det medførte at publikum gjorde det samme. Spillerne fikk det åpenbart med seg, for de ble jo tilsynelatende fullstendig handlingslammet. Ærlig talt, dette blir for tynt. Selv Glimt må evne å tenke resultat i stunder som dette, og om ikke speaker hadde delt resultatet ville spillerne uansett fått med seg jublingen på tribunen.

For det var ellevill jubel da Lillestrøm utlignet til 3–3 etter 88:30 mot Molde. Da var Glimt seriemestere om resultatene stod seg, noe det var grunn til å håpe på ettersom det bare gjenstod 30 sekunder av tilleggstiden når Brann fikk hjørnespark. Så lenge var Glimt i paradis! En umarkert Brann-spiller fikk skyte ballen i mål fra seks meters hold, med nærmeste Glimt-gutt minst to meter unna, og dette på en corner! Det er utilgivelig. Man kan ha en dårlig dag, svake touch, feilpasninger, tape dueller etc., men å markere spillere i egen boks når man er et halvt minutt unna seriegull burde ikke være for mye å be om.

Om Glimt ikke tar gullet, vil dette gnage de involverte like mye som angrepsspillernes utallige misbrukte målsjanser. De etterpåkloke vil kunne kritisere den ellers genierklærte trener Knutsen for å ikke gjøre bytter i angrepsrekken. Spillet var jo godt, det manglet bare på avslutningsferdighet for dagen.

Herlig angrepsrekken sviktet individuelt og kollektivt. Kanskje tenkte de for mye på at de kunne bli den store helten? Mange uttrykker særlig misnøye med nyervervelsen Pellegrinos prestasjon. Den var ikke god, men han vil reise seg. Antagelig får han en bedre sesong neste år, for han fikk vel knapt en oppkjøring og har spilt to kamper i uken høsten gjennom. Svikten mot Brann handler uansett ikke om individuell udyktighet eller rettere sagt fraværende dagsform, men om kollektiv svikt på siste tredjedel. Det er ulikt Glimt, som de siste par årene har fremstått som Nordens beste og mest underholdende fotballag. Det er typisk at det skjer når det gjaldt som mest.

Om man kan kritisere Glimts trenerteam for noe som helst, er det i så fall vegringen mot spillerbytter når ting åpenbart ikke fungerer og enkeltspillere ikke har dagen overhodet. Sitter Boniface på benken bare for å sitte der, altså i symbolsk forstand? Om han er spilleklar, skulle han selvsagt kommet inn ved denne anledningen. Det samme kan sies om kantalternativene på benken. Dette fremstår pussig utenfra.

Det skal fortsatt mye til å miste seriegullet, men det kan skje. Mjøndalen, Glimts siste motstander, har en lei tendens til å vinne «må-vinne-kamper» på eget gress på tampen av sesongen, og dermed kvitte seg med nedrykksspøkelset. Det er selvsagt stor forskjell på ligaens beste og dårligste lag, men disse definerende kampene – om gull eller gråstein, være og ikke være – arter seg ofte annerledes og lever sitt eget liv.

Haugesund, Moldes motstander i siste runde, har ikke annet enn ære å spille for. Alt dette bekymrer. Uansett bør Glimt være gode nok og tilstrekkelig profesjonelle til å gjennomføre Mjøndalen-kampen på samme måte som de har evnet i stort sett alle andre kamper de siste to årene. De må tenke prestasjon fremfor resultat, som de ofte poengterer og bruker som mantra til det kjedsommelige. Gjør de det og leverer en normal prestasjon, skal dette gå greit, men nå kjenner vel de fleste Glimt-sympatisører på frykten for at alt skal gå til helvete. Ett minutt var Glimt i himmelrik.

Spenningen lever, men det er ikke det verste. Fotball er øyeblikksmagi og minner man tar med seg i årevis, ofte livet ut. Dette var en unik, ja kanskje den eneste, muligheten i vår levetid til å innkassere et seriegull på Aspmyra. Denne tapte muligheten svir mer enn noe annet.

Manuset var tilsynelatende perfekt regissert, med Saltnes som matchvinner, spilleren jeg mener har vært Eliteseriens beste spiller denne sesongen og som akkurat er tilbake fra skade. Den gang ei. Det var den kontrastfylte fotballen som materialiserte seg denne søndagskvelden i høstkulden: fra himmel til helvete på et halvt minutt for Glimt.

Nå må tårer tørkes og negler klippes. Serieavslutningen blir mer lidelse enn lidenskap, slik enhver fotballsupporter vil kjenne seg igjen i. For Glimt-supporterne har det imidlertid vært omvendt i lang tid.

Antagelig tar Glimt-laget læring av dette, som de virker å gjøre av alt annet. Det er lov å være skuffet, men tross alt: Glimt spiller både seriespill og gruppespill i Europa. De topper begge deler og har fremdeles alt i egne hender når én kamp gjenstår begge steder. Det er da noe, tross alt.

Previous articleKlæbo-saken utenfor sporet
Next articleEn suksessfortelling om Bodø/Glimt
avatar
Universitetslektor, Fakultet for samfunnsvitenskap, forskningsgruppen Idrett og samfunn, Nord universitet. Fotball, ungdomsidrett, individualisering og sosial ulikhet. [Assistant Professor, Faculty of Social Sciences, Centre for Sport and Society, Nord University. Football, youth sports, individualisation and social inequality.]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here