Forrige uke var jeg på Telemarkskonferansen, som arrangeres årlig av idrettsstudentene ved Høgskolen i Telemark (for et flott initativ!), hvor jeg holdt et innlegg om maktforholdet mellom idretten og mediene. Det skal jeg ikke si noe mer om. Jeg hadde dessverre bare tid til å være der en liten stund etter mitt eget innlegg, men lenge nok til at jeg fikk med meg foredraget til den norske idrettspresidenten Børre Rognlien. Han brukte sine tre kvarter på en kraftsalve mot medienes dekning av Oslo 2022-kampanjen.
Jeg har i et tidligere blogginnlegg gitt en fortolkning av Norges nei til OL. Der la jeg kanskje mindre vekt enn jeg burde på hvordan OL-kampanjen artet seg i mediene. Rognlien følte seg i hvert fall både motarbeidet og mobbet, og det er det i og for seg grunn til å ta på alvor, selv om jeg ikke ser noen grunn til å forandre mitt eget syn: Jeg er fortsatt glad for at noen søknad aldri ble sendt til IOC.
Da det ble stablet på beina en Ja-kampanje, tenkte jeg at nå blir et massivt propagandakjør for å få nordmenn til å støtte dette, og at diverse lobbygrupper vil klare å overbevise tilstrekkelig mange i det politiske miljøet om at dette er en god idé. Slik har vi sett de tunge samfunnsinstitusjonene og de tyngste mediene opptre flere ganger, ikke minst i forkant av de to folkeavstemningene om EU (selv om tilhengerne mislyktes i begge tilfellene). 6. september 2013 var jeg på Ullevaal Stadion for å overvære VM-kvalifiseringskampen mellom Norge og Kypros. Dette var like før Stortingsvalget, og i forbindelse med valget i Oslo hadde Fremskrittspartiet klart å presse fram en folkeavstemning hvor byens innbyggere også fikk si ja eller nei til at Oslo skulle søke.
Kampen ble en selsom opplevelse, selv om Norge vant. Store deler av pausen ble brukt til å propagandere for Ja i folkeavstemningen, og den ene svingen, som var folketom, hadde store bannere med samme budskap. Jeg må si jeg ble provosert, og det var med liv og lyst jeg fra da av argumenterte mot en norsk OL-søknad.
Men det ble aldri det massive ja-kjøret som jeg hadde antatt. Mange medier, også med base i Oslo, var balanserte, noen direkte negative, fra første stund. Det jeg hadde tenkt skulle bli en kamp mot ja-sidens overtak i offentligheten, og deres utvilsomt tidvis lettvinte omfang med tall og fakta, viste seg raskt som noe ganske annet: Godt hjulpet av den økende mistroen til IOC, som ikke minst ble forsterket under OL i Sotsji, var det tilhengerne som fikk alt mot seg, også medieoppslagene.
Dette førte til at mitt eget engasjement gradvis avtok noe. Kanskje er jeg slik utrustet at jeg liker bedre å kjempe mot overmakten enn mot mindretallet, kanskje syntes jeg at ytterligere argumentasjon mot OL-søknaden kunne virke noe overflødig.
En av konsekvensene Rognlien trakk av mediedekningen av OL-saken, var at Idrettsforbundet bør etablere en egen mediekanal. På den måten vil det være lettere å korrigere de ordinære medienes nyhetsdekning, og de agendaer disse måtte ha. Organisasjoner jobber i økende grad på denne måten, med informasjonsavdelinger som presenterer sin egen versjon av nyhetsbildet.
En slik mediekanal gjør imidlertid behovet for ordinær journalistikk enda større. En organisasjons egen presentasjon av sin egen virksomhet vil allerede i utgangspunktet bli mistenkeliggjort. Selv om det er lett å være enig i at en del mediers hardkjør mot idretten i OL-saken var over streken, er det en selvfølge at idretten som en sentral samfunnsinstitusjon må kikkes i kortene av uavhengige medier. Idrettens eget informasjonsarbeid vil ikke være journalistikk i egentlig forstand. Det ligger derfor i sakens natur at en mediekanal som NIF selv bestemmer innholdet i, vil ha relativt liten troverdighet. Løsningen på de utvilsomme utfordringer Rognlien peker på er ikke å erstatte uavhengig journalistikk med at mektige organisasjoner selv får presentere sin versjon av nyhetsbildet, men i å gjøre den uavhengige journalistikken bedre, mer etterrettelig og saklig. Journalistiske undersøkelser av medienes egne agendaer – for eksempel i OL-saken – hører også med i dette bildet.
