Langrennssporten på villspor – utstyrsjaget som ekskluderer

Utstyrsjaget i langrenn gjør at barn og unge i familier med trang økonomi virker å utestenges fra skiklubbene. Langrennssporten virker å ha en mer homogen sosial profil enn den selv liker å snakke om. Noe av forklaringen kan ligge i utstyrets betydning for farten i løypa ­– altså i langrennssportens egen logikk.

 

«Løype!». Har du noen gang reflektert over hvem dine likemenn i skiløypa er? Det har jeg. Og svaret jeg kommer frem til bekymrer meg. Det er kluss i løypa og noe bør gjøres – selv om det er mer usikkert nøyaktig hva.

En ny langrennssesong er i anmarsj. Langrenn er den tredje mest populære organiserte idrettsgrenen blant barn og unge i Norge (etter fotball og håndball). Dette impliserer at svært mange unge går på ski i regi av et idrettslag. I tillegg går mange på skitur på egenhånd.

Langrennssporten virker imidlertid å være preget av et skjevt sosialt deltakelsesmønster, trolig skjevere enn i mange andre idretter. Etnisk norske barn og unge fra familier tilhørende middel- og overklassen med foreldre som gjerne selv har vært aktive langrennsløpere, virker å være overrepresentert i skiklubbene og i løypene mer generelt.

Selv om jeg ikke har direkte empirisk belegg for denne påstanden, er jeg ikke alene om å ha dette inntrykket av langrennssporten. Norges Skiforbund sier at de er bekymret for at de mister mange av de yngste langrennsløperne[1]. De tror dyrt utstyr kan være årsaken.

Selv om sosial ulikhet i barne- og ungdomsidretten har fått en del oppmerksomhet og vært objekt for en del studier de siste årene, så har man ikke tatt for seg enkeltidretter i spesielt stor grad – ei heller langrenn. Mine betraktninger bygger i stedet på min opplevelse av det organiserte langrennsmiljøet, som jeg både i mange år har tatt del i og som jeg har observert fra et mer utenforstående og analytisk perspektiv i de siste årene.

Jeg opplever at de barna og ungdommene som går på ski er påfallende like sosialt sett og at dette får mindre oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet enn det burde. Det umiddelbart mest slående er at unge med innvandrerbakgrunn glimrer med sitt fravær i skisporet. Denne underrepresentasjonen er særlig merkbar i idrettslagene, men ser også ut til å gjelde for den sosiale profilen som preger skiløypene mer generelt.

Minoritetsbarnas uteblivelse fra skisporet kan dels være uttrykk for at over halvparten av de unge som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn, dels at en del innvandrerforeldre antagelig har mindre erfaring med og interesse for langrenn enn mange majoritetsforeldre. Både familieøkonomi og grad av skikultur i familien vil være av betydning for om barn og unge går på ski, og muligens enda mer for om de går på ski i organiserte former. Deltakelse i ski-idrettslag vil for eksempel langt på vei forutsette at man har foreldre med god kjennskap til smøring av ski, og med økonomisk kapital sterk nok til å kunne investere i barnas treningsaktivitet. Det er ikke alle forunt.

Skismøring i barne- og ungdomsidretten virker å kreve både foreldreengasjement, kunnskap og visse økonomiske muskler.

Når det gjelder foreldrenes betalingsevne så vil denne, i mer eller mindre grad, kunne ha en viss betydning for barn og unges deltakelse i nær sagt alle idretter som er forbundet med en del kostnader. Jeg vil likevel argumentere for at langrenn står i en særstilling med hensyn til dette.

Grovt sagt er det (slik jeg ser det) i langrennssporten et tilnærmet lineært forhold mellom kvaliteten på utstyret og farten i løypa. De som har det beste (og gjerne det dyreste) utstyret vil derfor ofte komme høyest opp på resultatlistene.

Selv om denne logikken også vil ha en viss gyldighet for andre idretter hvor utstyr spiller en vesentlig rolle for prestasjonen, så kan det tenkes at dette dels er en særegen ekskluderingsdynamikk for langrennssporten.

Ungdommene i skisporet er nok likere sosialt sett enn de kanskje tenker over selv.

Ikke alle barn og unge som konkurrerer i skisporet er like opptatt av å vinne eller å bli best. Noen er bare glade i å gå på ski. Men selv de som ikke er prestasjonsorienterte står i fare for å bli offer for utstyrslogikkens ekskluderingsdynamikk: man kan gjerne motsette seg utstyrshysteriet ved å benytte gammelt eller billigere skiutstyr, men når resultatet er at man bli fragått og parkert i løypa, vil dette kunne gå på bekostning av skigleden også for disse.

Sammenhengen mellom kvaliteten på utstyret og farten i løypa blir således en trussel mot langrenn som masseidrett til det brede lag av barne- og ungdomsbefolkningen (og befolkningen for øvrig for den saks skyld). En forbannelsens logikk. Hvis man ikke kaster seg på utstyrskarusellen vil man ofte havne på betydelig etterskudd i sporet. Det er det ingen som vil.

Jeg tror ikke det er noe nytt at minoritetsungdommer og barn i familier med trang økonomi, går lite på ski og er sterkt underrepresentert i skiklubbene. Min frykt er likevel at utstyrsgaloppen i idrettslagene, som etter mitt syn stadig når nye høyder, skal gjøre langrennssporten enda mindre tilgjengelig for de unge i ressurssvake familier. Om denne utviklingen får fortsette, er jeg redd for at ‘langrenn for alle’ langt på vei er en tapt sak for dagens ungdomsgenerasjon. Det er både trist og alvorlig.

Det finnes knapt et tak for hvor mye penger det er mulig å bruke på utstyr i langrenn – noe som berører selve kjernen av problemet. Ski, sko og staver for begge stilarter, konkurranse- og treningsski, rulleski, kondomdress etc., er bare noen eksempler på utstyr man er mer eller mindre avhengig av for å hevde seg i sporet og for å oppnå en viss status på langrennsfeltet. De beste stavene er også de dyreste, og de dyreste er de som knekker lettest og som derfor må reinvesteres oftest. Dette bærer ved til bålet, til en kostnadsgalopp av uante dimensjoner. Her har jeg ikke engang nevnt det som er under skia, hvor de virkelige store utgiftene muliggjør seg (fluorprodukter etc.).

Så lenge bedre utstyr gir bedre resultater (i hvert fall til en viss grad), så vil det lønne seg å investere i alt dette utstyret. Denne utstyrslogikken ødelegger breddeidretten. Også toppidretten, i hvert fall for min del, mister noe av sin sjarm når VM-gullet i stadig større grad kan tilskrives smørebua[2].

Norges Idrettsforbund har mål om «Idrett for alle» og Skiforbundets utviklingsmodell er tuftet på visjonen «Flest mulig, lengst mulig, best mulig – en nasjon bestående av skiløpere». Langrenn regnes av mange som Norges suverene nasjonalidrett.

Langrennssportens skjeve sosiale deltakelsesprofil er imidlertid et uttrykk for at langrennssporten ikke er tilgjengelig for alle. For Skiforbundet innebærer dette et legitimitetsproblem fordi bred deltakelse fra barn og unge er en viktig grunn for statsstøtte til idretten. Om det å ikke gå på ski føles problematisk for de unge som ikke deltar, er mer usikkert.

Det er ikke umiddelbart gitt hvordan Skiforbundet kan øke deltakelsen blant underrepresenterte grupper. Jeg vil likevel hevde at det er liten tvil om at kostnadene i forbindelse med deltakelse i ski-idrettslagene må styres på andre måter enn det som har vært tilfelle til nå (lite, om noe styring i det hele tatt). Da snakker jeg ikke om de absolutt påkrevde kostnadene. I utgangspunktet trengs det bare et par ski, staver og skisko for å gå på ski. Jeg snakker om kostnader som ofte følger med dersom man har ambisjoner om å hevde seg noenlunde.

Store utgifter knyttet til for eksempel optimal glid i sporet, virker ulikhetsskapende og ødeleggende for langrennssporten fordi resultatet vil være selvproduserte sosiale skillelinjer i løypene som ingen er tjent med. Langrennskomiteens innføring av fluorforbud for barn og unge under 17 år (som strengt tatt ble innført vel så mye på grunn av miljømessige som økonomiske hensyn), er derfor et riktig steg på veien mot en mer tilgjengelig langrennssport. Forbudet er også et vitnesbyrd om at både ski og skiprepareringsteknologi, og dermed muliggjørende kostnader, har økt voldsomt de siste årene. Om noen likevel velger å bruke slike produkter og dermed jukse, så får de nesten få lov til det[3]. Det viktigste er at de som ønsker å gå på ski i idrettslag får mulighet til det. For at dette skal bli en realitet er nok ikke fluorforbud nok.

Langrenn har tradisjonelt vært en billig idrett, men utviklingen de siste årene har endret dette bildet. Det trenger ikke å være slik. Klæbo hadde for eksempel aldri mange par ski som guttunge[4], men ble likevel en brukbar skiløper. I dag virker det å være annerledes.

Nylig pekte idrettssosiolog Arve Hjelseth ved NTNU, under en paneldebatt på den årlige Ungdatakonferansen – som denne gangen omhandlet ungdom, idrett og trening – på at langrennssporten er et godt eksempel på hvordan sosiale forskjeller virker å gjøre seg mer aktuelt i den organiserte idretten. Med referanse til Thor Gotaas’ ferske bok om Oddvar Brå, «Oddvar Brå. Et skiløperliv», påpekte han hvordan langrennsløperne flest tidligere kom fra bygda og jobbet i skogen. Ivar Formo fra Oslos vestkant var den første fra det øvre sosiale sjiktet som hevdet seg i verdenstoppen. Han var den gang nærmest en outsider i langrennsmiljøet, fortalte Hjelseth. I dag kommer nærmest halve landslaget fra Oslo vest. Det har skjedd en tydelig dreining som godt kan ha med sosial klasse å gjøre[5].

Mitt poeng er at man må erkjenne at langrennssporten i dag nok har et betydelig potensial for sosial utjevning ved å inkludere flere i sin virksomhet. Skifamilien har både plass til og behov for flere barn og unge med ulik sosial bakgrunn, og med foreldre med ulike langrennserfaringer.

Mitt blikk på langrennssporten forteller meg at langrenn i dag er en idrett for mange, men ikke for alle. Det kan ikke Skiforbundet være bekjent av. Verst er det likevel for de barna som direkte eller indirekte ekskluderes fra skiklubben og det fellesskapet idrettslagene tilbyr. I hvert fall dersom disse barna blir utestengt på tross av et ønske om å delta. Hvor mange dette gjelder er det så vidt jeg vet foreløpig lite kunnskap om, men det er grunn til å tro at langrennssporten i større grad enn en del billigere idretter, ekskluderer på grunn av blant annet trang familieøkonomi.

Det handler altså ikke bare om utfordringer for idrettspolitikken, men om barn og unges skiglede, mestringsopplevelser, liv og oppvekst her og nå. Derfor fortjener temaer som dette mer oppmerksomhet.

[1] https://www.aftenposten.no/100Sport/vintersport/langrenn/Skiledelsen-er-bekymret-for-ungt-frafall-De-vinner-og-vinner_-men-na-er-over-30000-medlemmer-borte-264512b.html

[2] https://idrottsforum.org/forumbloggen/vm-gull-til-smorebua/

[3] https://www.aftenposten.no/100Sport/vintersport/langrenn/Landslagstreneren—Hvis-noen-vil-jukse-for-a-vinne-et-skirenn-som-15-aring_-sa-ma-de-nesten-fa-lov-til-det-263470b.html

[4] https://adressa.alda.no/bestillpluss?3&artRefId=17755397&aviskode=ADR&targetUrl=https%253A%252F%252Fwww.adressa.no%252F%253Fservice%253DpaywallRedirect%2526articleUrl%253Dhttps%253A%252F%252Fwww.adressa.no%252Fpluss%252Fmagasin%252Farticle17755397.ece

[5] https://forskning.no/barn-og-ungdom-sport/vi-er-i-ferd-med-a-fa-et-klasseskille-i-idretten/1260100

 

About author
Jeg er idretts- og samfunnsviter hovedsakelig med bakgrunn fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU (Trondheim) hvor jeg avla min bachelor- og mastergrad, nå doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø). Jeg har også studert Kroppsøving og idrett, gått NIH Aktiv sin Personlig Trener-stige, tatt Sosiologi og Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Mine forskningsinteresser og kompetansefelt er hovedsakelig innen idrettssosiologi i stort, sosial ulikhet, ungdom, organisert idrett, trening, folkehelse, idrettspolitikk og kvantitative metoder.
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message