Engasjementet rundt Bodø/Glimt er stort om dagen, og mye vil ha mer, som det heter. Det hevdes å være vesensforskjell på råd og tips; råd er tips man ikke har bedt om, men som kan være vel så nyttige. Forleden oppstod Twitter-debatt over noe jeg har hatt i bakhodet en stund, nemlig hva som skal til for å fylle Myra. I den forbindelse er det fristende å driste seg til noen velmente råd.
Glimt er i en utypisk situasjon. Dag Solstad har formulert noe sånt som at «en fotballkamp er fylt av forventninger som ikke innfris; det er ikke slik et moderne menneske ønsker å tilbringe sin fritid». De fleste supportere har erfart hvordan supporterskap gjerne er minst like mye lidelse som lidenskap. Solstad har altså grunnleggende sett rett i at det å sympatisere med et lag ofte bringer med seg forhåpninger om hva som er mulig for klubben å utrette, for så å bli skuffet over at forventningene ikke innfris. Drømmen holder imidlertid de fleste fast i. I Glimts tilfelle har drømmen realisert seg, og vel så det. Dermed er mulighetsrommet for å rekruttere publikum bedre enn noensinne.
På mange måter fremstår Glimt som et mønsterbruk. Klubben er god på sosiale medier, Action Now-programmet er innovativt og innbringende, og lukrative sponsoravtaler fremforhandles over en lav sko. Dette skal klubben ha honnør for. De sportslige prestasjonene taler for seg selv. Eventyret de siste årene savner langt på vei motstykke i nyere vestlig fotballhistorie. I takt med, og dels grunnet dette, bygges organisasjonen stein for stein.
Det er imidlertid en supporters lodd og fordømte plikt(!) å kritisere klubben. Å kritisere i denne forstand betyr ikke nødvendigvis å være negativ, men utgjøre kritisk korrektiv, slik enhver supporters utgangspunkt er klubbens beste (i hvert fall slik supporterne selv ser det). Dette er også mitt utgangspunkt her.
Glimt har tidenes momentum, med det flere hevder er tidenes beste Eliteserie-tropp – med snart halve landslaget. Eliteseriefotball er dessuten på moten for tiden, og tilskuertallene på bjerget er oppløftende. Hva så med Glimt? Nesten 7 000 på første hjemmekamp er på mange måter fantastisk, særlig i forhold til folketall, men kan fort bli en hvilepute.
Glimts positive sportslige spiral, trekker i seg selv folk på kamp og sesongkortsalget er derfor historisk godt. Sesongkortholderne – 4 600 i tallet – kommer jo uansett på kamp, så målet må dels være å rekruttere flere som kan tenkes å dra nå og da, dels å få de som går nå og da til å komme oftere.
Det grunnleggende spørsmålet er hva publikumspotensialet egentlig er, noe som også burde være høyaktuelt for klubben, ikke minst i planleggingen av ny stadion. Sportslige prestasjoner har åpenbart mye å si. Samtidig som Glimt knapt kan gjøre det bedre sportslig enn de siste årenes bravader nasjonalt og triumfferd internasjonalt, ser altså ikke resultatene i seg selv ut til å være tilstrekkelig til å fylle Myra jevnlig. Hva kan gjøres?
Grunnene til at Myra ikke selges ut, er antagelig mangefasetterte. Én årsak kan være vær. Å innfinne seg på Myra er ofte en bokstavelig talt frisk opplevelse, særlig dersom man befinner seg på kortsidene uten vindskjerming og tak.
Andre fasiliteter som berammer «produktet» Glimt er så opptatt av, er hva som tilbys publikum mer generelt, som for eksempel parkering, kiosk(kø) og toaletter. Glimt får neppe toppkarakter på noe av dette, og det er vel heller ikke å forvente store utbedringer all den tid planen er å forlate Myra til fordel for ny stadion relativt snarlig. Noen grep er dog lettere enn andre. Jeg kan for eksempel ikke huske at såpedispenseren på dassen har fungert én eneste gang…
Fasiliteter til side; hva gjør klubben for å trekke folk på kamp? Det promoteres godt på sosiale medier. De fleste bodøværinger burde vite om kampene, slik enhver som leser AN eller vandrer hvileløst på City Nord unektelig må ha fått det med seg. Å vite om kampen er imidlertid noe litt annet enn å dra på den. Å fylle stadion (noe det burde være potensial til ved flere anledninger i år, også mot «mindre» klubber) krever muligens mer enn skjermbilder av kamptidspunktet og flygeblader på kjøpesentre.
Inntrykket er at mange klubber er mer synlig i sitt bybilde enn Glimt, kanskje fordi de er nødt til å være det i mangelen på sportslig suksess, men likevel. Gitt at Glimt er lite synlige i bybildet og den sportslige oppturen fortsetter; er det ikke rimelig å anta at potensialet for å rekruttere flere publikummere er større enn dagens tilskuertall tilsier? Jeg finner det nærliggende.
Å prioritere noe (for eksempel sponsorer), betyr å nedprioritere noe annet (for eksempel å fylle stadion). Det er likevel ikke noen motsetning mellom å søke sponsorer og samtidig fri til hvermannsen i egen by – i større grad enn i dag.
Publikumrekruttering krever mangfoldige fremgangsmåter, og handler i bunn og grunn om å møte (og ikke minst prate med) folk der folk er. Å fri på sosiale medier er vel og bra, men kanskje ikke nok til å vekke regionens latente interesse maksimalt. Dette kan tilnærmes på ulike måter. Stands i byen i dagene før kamp er en klassiker, mens for eksempel rabatterte priser for større gjenger som drar på kamp sammen etc., kan få folk på kamp som ellers ikke ville dratt. Minst et par ganger i året bør klubben dra på skolebesøk, universitetet og byens største arbeidsplasser. Merk at synlighet i bybildet her viser til tiltak initiert av klubben, ikke av folk (slik mange for eksempel er flinke til å henge ut flagg på kampdag og slik farge byen gul).
Å nå frem til middels fotballinteresserte er et velkjent problem mange baler med. En utbredt strategi for å bøte på at kampen i seg selv ikke er lokkende nok for en del, er å gjøre noe mer ut av kamparrangementet enn selve matchen – uten å provosere de trofaste supporterne med pauseunderholdning og annet flåseri, slik for eksempel Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik konkurrerte i stresskoffert-kasting i pausen på Lerkendal i 1999.
Selve kamparrangementet er knall, med oppvarmingsmusikk, flammekastere, fyrverkeri og allsang med skjerfene i været, akkompagnert av stemningsskapende melodier til rett tid. Dette, samt fellesskap og lokalidentiteten kampen representerer, kan appellere like mye som fotballspillet, slik selv de som ikke kan fordra en TV-kamp kan tiltrekkes av stadionopplevelsen. Sjansen er stor for at dersom man først drar på kamp og opplever alt dette, så vil man komme tilbake.
Tiltak kan være fanzone utenfor arenaen, barnearrangementer i timene før kamp (noe det tidvis har vært) og pubvors med for eksempel rabatterte priser hvis man har kampbillett. Det gjelder å ha arrangementaktivitet tilknyttet kampen, eller slik kick offet i forkant av seriestarten er et eksempel til etterfølgelse.
Et farlig fremtidsscenario må også nevnes. De beste sponsoravtalene ryker som regel når resultatene på banen daler. Da er det lokalpatriotismen man må lene seg på. Om denne tas for gitt i dag, er det dømt til å bite klubben i halen ved neste korsvei, slik også tilskuerne vil forsvinne når resultatene uteblir. Lokal appellsøken må aldri forbeholdes sportslige nedgangstider. Glimts (storhets)tid er nå.
Hvor stort publikumspotensialet er i byen og landsdelen, vet vi ikke før Glimt har forsøkt en tydelig profilering lokalt – i sportslige oppgangstider. Det er ingen selvfølge at man selger flere billetter av å møte spillerne i bybildet, men jeg tror det har noe for seg, og det skader uansett ikke å prøve hardere enn det som er inntrykket i dag.
For all del; tilskuertallene er (svært) gode, så dette er langt fra noen krise. Samtidig har man tidenes mulighet til å fylle Myra, og da bør den gripes. Tydeligere lokal profilering burde være overkommelig. For det må tydeligvis mer til enn «kulerammefotball» for å selge over 8 000 billetter jevnlig.
Aspmyra fyller (tilsynelatende bare nesten) seg selv om dagen. De gode tilskuertallene til en klubb i sportslig medvind som gjør lite for å rekruttere folk til stadion utover det sportslige «produktet», må ses mer på tross av enn på grunn av klubbens markedsføringsinnsats.
