I stafettene under NM på ski sist helg ble hele 15 herrelag og ett damelag straffet med et tidstillegg på tre minutter for ulovlig skøyting på 1. etappe, som gikk i klassisk langrenn. Det kan enten ses på som ledd i en storstilt kamp for å disiplinere utøvere til å unngå juks, eller det kan ses som et tegn på at klassisk langrenn er dødsdømt i verdenscupen. Et slikt omfang av diskvalifikasjoner og tidstillegg vil på lang sikt være umulig å leve med.
Mens skiskyting og kombinert ganske raskt adopterte fristil, dvs. skøyting, som teknikkform da den begynte å vise seg overlegen klassisk midt i 80-årene, ble langrennssporten etter hvert inndelt i to likeverdige stilarter. I ethvert mesterskap går halvparten av øvelsene i hver stilart.
Tradisjonelt har diagonalgang, såkalt fiskebein (i bratte motbakker), dobbelttak (staking) og dobbelttak med fraspark vært de ulike måtene man tar seg fram på i klassisk langrenn. For femti år siden var diagnoalgang og dobbelttak med fraspark det vanlige i flatt terreng såfremt det ikke var svært god gli, men gradvis, særlig etter hvert som maskinkjørte løyper ble det vanlige, ble det stadig mer vanlig å stake. De siste årene har vi sett at diagonalløping har vært begrenset til tyngre motbakkepartier blant eliteløpere, mens det fortsatt er den klart mest utbredte teknikken for mosjonister og søndagsturister. Diagonalgang forutsetter festesmurning for å fungere. Festesmurning sikrer framdriften i motbakkepartier, men senker den når det er flatt eller går nedover.
Utviklingen mot at det blir stadig vanligere å gå uten festesmurning, og satse utelukkende på staking, begynte for noen år siden blant herrene i en del klassiske sprintrenn som ikke hadde alt for bratte bakker. Løperne som staket kunne nok tape litt i motbakkene, men etter hvert var det tydelig at dette ble mer enn kompensert gjennom bedre glid. Etter hvert spredte teknikken seg også til tradisjonelt distanselangrenn hvis traseen ikke var alt for bratt. I helgas NM-stafett staket også et flertall av kvinnene distansen på fem kilometer, og de som valgte festesmurning så ut til å tape atskillig tid på det.
Denne utviklingen – fra og med skøyteteknikkens fremvekst – er et eksempel på en generell prosess: Mange idretter er forankret i sportifisering av dagliglivets praksiser. Fordums skihelter som Sixten Jernberg og Hallgeir Brenden brukte teknikker som lignet ganske mye på de fleste mosjonisters, de var bare mer raffinert og ble utført med langt mer styrke, hurtighet og utholdenhet. Skøyteteknikken brøt mer definitivt med søndagsturens tekniske repertoar, selv om den ikke er spesielt vanskelig å lære. Det å stake seg gjennom kuperte løyper på 15 kilometer er derimot helt uaktuelt for de aller fleste som praktiserer langrenn.
Stakerevolusjonen forsterker også spesialiseringen. Selv om treningen for langrennsløpere er ganske lik det den var for 30-40 år siden, sier den tidligere landslagsløperen Eldar Rønning til skisport.no, men legger til at det trenes mer overkroppsstyrke og overkroppsarbeid enn før, naturligvis med staking som en viktig ingrediens.
Jeg ser ikke bort fra at denne utviklingen for eksempel påvirker rekrutteringen til den ærverdige friidretten, som i hvert fall i Norge er blitt en ganske liten idrett blant ungdom. Tidligere var det relativt vanlig å drive friidrett om sommeren og langrenn om vinteren. Blant dem som gjorde det, var det også et lite mindretall som valgte å satse på friidretten. Etter hvert vil forberedelsene til langrennssesongen, i hvert fall for eldre ungdommer, innebære mindre løping og mer overkroppsarbeid. Det siste har begrenset verdi med tanke på å bli en god løper, og vekselbruket mellom friidrett og langrenn blir da trolig mindre utbredt. Kanskje var Karoline Bjerkeli Grøvdal den siste friidrettsutøveren som nesten fram til senioralder drev begge idretter, før hun valgte friidretten.
Denne utviklingen trenger ikke være noe stort problem. Jeg tror på den ene siden ikke det er noen som savner klassisk langrenn i skiskyting. Langløp som Marcialonga og Vasaloppet foregår på en andre siden fortsatt i klassisk stil, og består for de eliteløperne av staking. Elitemosjonistene følger etter. Diagonalgang forvises i økende grad til turløypene i helger og ferier.
Uklarhetene om hva som defineres som skøyting i klassisk langrenn skyldes delvis at det ikke er spor i svinger, og at løperne ofte erfarer at de oppnår bedre fart om de staker utenfor sporet. Da er det vanskelig å få skiene til å gå rett fram. En mulig løsning som Rønning foreslår, er at man i klassisk langrenn må følge sporet (unntak må naturligvis gjøres for når løpere passerer hverandre, og det må også ellers være anledning til å skifte spor med visse intervaller).
Slike tilpasninger virker likevel anstrengte. I verdenscupen er det vanskelig å se noe stort poeng i at skøyting skal være forbudt så lenge løperne klarer å ta seg fram uten festesmurning. Skal klassisk langrenn bestå utover i de lange turløpene og for mosjonister, er det derfor bare tøffere og brattere løyper som kommer til å virke på sikt – inntil overkroppstreningen eventuelt gjør at de sterkeste overvinner dette hinderet også.
