Adresseavisen, regionavisen for Midt-Norge, hadde i juni en serie hvor de pekte ut de 20 mektigste aktørene i trøndersk idrett. Selve rangeringen er ikke så interessant, det vil jo alltid være argumenter for å plassere deltakerne både litt høyere opp og litt lenger ned enn de faktisk havnet, og for at noen som burde vært der, manglet, mens andre kanskje ikke fortjente en plass på listen.
Det er imidlertid slående – og trolig treffende – at aktører fra en rekke ulike samfunnssektorer var representert på listen. I tillegg til aktører fra idrettens egne organisasjoner, var både politikk, forvaltning, medier, forskning, næringsliv og sponsorer representert. Idrettens sterke kobling til – og avhengighet av – politikk og næringsliv, sier noe om dens grad av autonomi. Idretten er avhengig av politisk legitimitet, og ikke minst er den økonomisk avhengig av sponsorer og næringsliv. Det er jo ikke noe som er spesielt for idretten, men man kan likevel spørre seg om ikke dette er mer fremtredende her enn på en del andre felt. Kunne man for eksempel tenke seg at en sponsor ble kåret til en av de mektigste aktørene i kulturlivet? Kanskje er kulturen på vei i den retningen, men det vil i så fall ikke skje uten motstand. I idretten synes det å være relativt uproblematisk. Vil medier og sponsorer endre en idrett, har de antakelig gode sjanser for å lykkes.
På plassene fra 2-20 glimret imidlertid utøverne med sitt fravær. Antakelig er det illustrerende for hvordan idretten er organisert. Det er utøverne vi ser som publikummere, men det er andre som trekker i trådene. Serien i Adressa ble slik et interessant innblikk i kulissene; flere av aktørene var trolig lite kjent for den gjennomsnittlige leser.
På førsteplass fant imidlertid Adressa plass til en utøver, og det var selvsagt Petter Northug. Umiddelbart tenkte jeg at dette var en underlig rangering, og nærmest et påskudd for å få Norges mest populære idretten på førstesida i avisa også i juli. Men ganske raskt skjønte jeg at rangeringen ga mening.
Makt er et vanskelig begrep, men vi sosiologer definerer det vanligvis som den sjanse en aktør har til å få gjennomslag for sine interesser, selv om man skulle møte motstand. Northug er neppe opptatt av å søke makt i denne forstand. Hans primære ambisjon er å lykkes sportslig. Men samtidig er han en utøver i en unik posisjon, som i kraft av en trussel om exit klarer å få sine økonomiske interesser overfor Norges Skiforbund gjennom. Selvsagt har han også et team rundt seg som kan skjele til andre interesser enn bare de sportslige, og det er dette teamet samlet sett som har makt. Northug er for verdifull både sportslig og kommersielt til at den organiserte idretten tar sjansen på å stå fast ved prinsippene. Den striden mellom Northugs team og landslaget som allerede har vart et par år, kan komme til å endre hele modellen for landslagsfinansiering og få ringvirkninger også ut over skisporten.
Skisporten er så liten at én aktør, hvis han oppnår Northugs suverene posisjon (i kommersiell forstand), kan ha slik innflytelse. For å klare det, spiller han imidlertid også på interessene til de aktørene idretten har gjort seg avhengig av. Skiforbundets sponsorer skjønner at deres avtaler får mindre verdi om Northug ikke er en del av teamet, og påvirker trolig forhandlingene. Dette indikerer at idretten etter hvert har fått problemer med å opptre som herrer i eget hus.
For drøyt 20 år siden la langrennsløperen Gudmund Skjeldal opp, delvis i protest mot toppidrettens utvikling, herunder de kommersielle interessenes innflytelse. Det ble lagt merke til, men på sikt resulterte det bare i skuldertrekk. Skjeldal var god, men ikke god nok til at langrennssporten tapte så mye, og dessuten: hans opposisjon var rettet mot selve toppidrettsmodellen og hvordan den truet idrettsgleden. For Northug er det annerledes: Han kan bruke idrettens avhengighet av næringsliv og sponsorer til å utfordre selve systemet.
Dette viser også at en mektig posisjon blir til maktbruk først når aktørers interesser kolliderer. I norsk langrenn har både Marit Bjørgen og Therese Johaug posisjoner som ikke er så langt unna Northugs: det ville være en katastrofe for skiforbundet om de skulle bryte ut og starte sitt eget lag. De har imidlertid opptrådt lojalt. I høyden fungerer Bjørgen og Johaugs makt som ris bak speilet. I det minste på det retoriske planet ser de ut til å støtte landslagsmodellen.
Den norske idrettsmodellen, basert som den er på frivillighet og demokrati, er ikke spesielt godt tilpasset en kommersiell toppidrett hvor makten reelt sett sitter mange andre steder enn i selve idrettsorganisasjonen. Ikke minst er den avhengig av lojale utøvere. Så langt har det stort sett gått bra, men siden det er utøverne som har kommersiell interesse, vil de på sikt kunne utfordre toppidrettens organisering.
