Den komplekse ungdomsidretten

30 november, 2015

833

Nesten alle norske barn deltar i organisert idrett. Aldersgruppen 6-12 år utgjør den gruppen av befolkningen med flest aktive i Norges Idrettsforbund (NIF). Overgangen fra barneidrett til ungdomsidrett byr derimot på mange utfordringer, fallgruver og vanskelige spørsmål. Selv om en stor andel av norsk ungdom (13-19 år) på et eller annet tidspunkt har vært medlem i et idrettslag, så tyder all forskning og erfaring på at det er mange som slutter. På denne bakgrunn vil mange hevde at norsk idrett har et omfattende frafallsproblem. Ser man kun på NIFs medlemsstatistikk i de ulike aldersgruppene er det vanskelig å være uenig i dette. Men er egentlig frafall fra organisert idrett et problem? Hva er årsakene til frafall? Og hvem er frafallet et problem for?

Årsakene til frafall er mangfoldige. Det handler ofte om økt treningsmengde, økt fokus på konkurranse og prestasjon, egen (eller rettere sakt mangel på) motivasjon, spesialisering og talentidentifisering. Det skjer noe når man beveger seg fra barneidrett til ungdomsidrett. Det forventes ofte at man deltar på flere treninger enn før, at man satser på en enkelt idrett og trener mot de store prestasjonene. Dette er et smalt fokus som passer for noen, men ikke for alle ungdommer. Leken og den indre gleden ved å delta i idrett tones kanskje ned litt for mye for de som ikke tenker på konkurranse og prestasjon. Ungdom oppgir ofte at den viktigste grunnen til at de sluttet med organisert idrett var at idretten ”er blitt kjedelig” – og hvem vil nå bruke fritiden sin på noe som er kjedelig?

Er det egentlig problematisk at ungdom slutter med idrett? Svaret på dette avhenger av hvem du spør, hvilket perspektiv du har på idrett og hva man mener at idrettens samfunnsmessige rolle skal være. Hvis ungdom og unge voksne blir mindre fysisk og sosialt aktive når de slutter med organisert idrett, så er frafall et sentralt problem for folkehelsen. En aktiv befolkning er en sunnere og friskere befolkning, og i den grad organisert idrett bidrar til folkehelse gjennom aktivitetstilbud, er frafall et problem. Det er derimot ikke slik at alle ungdommer som slutter med idrett blir late og inaktive. Mange skifter aktivitetstype, for eksempel fra idrett til treningssenter. I så fall er kanskje ikke frafall et problem sett fra et folkehelseperspektiv?

For Norges Idrettsforbund sentralt er frafall et problem. For å beholde sin posisjon som Norges største frivillige organisasjon, med de fordelene dette innebærer, er de avhengige av høye medlemstall. Frafall kan også til en viss grad være problematisk for Olympiatoppen. Færre aktive ungdommer i idretten betyr færre rekrutter til satsningsgrupper, landslag og toppidrett. Det er mange eksempler på store idrettsutøvere som aldri var ble regnet som ”talenter” i ungdomsårene. Hadde disse utøverne sluttet med sin idrett i ungdomsårene hadde toppidretten utvilsomt vært fattigere.

Lokalt, ute i idrettslagene, er det nok svært sprikende syn på hvorvidt frafall i ungdomsidretten er et problem. For fotballtreneren som er ute etter å toppe laget sitt, sikre prestasjoner og identifisere de beste spillerne til neste generasjons A-lag i Tippeligaen er det neppe noe problem at den keitete, litt klønete og utekniske 15-åringen på laget slutter. Det er kanskje like greit? Han kom jo aldri til å bli noe talent uansett. Mange trenere tenker nok slik. Det skal satses og det skal satses på de som er ”talenter”, og de som er ”talenter” er ofte de som presterer her og nå. Andre idrettslag jobber aktivt med å inkludere så mange som mulig og forhindre frafall. Det er mange tilfeller hvor idrettslag satser på å beholde alle ungdommene så lenge som mulig; ”flest mulig, lengst mulig, mest mulig”.

Det er store forskjeller både nasjonalt og lokalt på hvordan man tenker om frafall, hvordan man håndterer frafall og hvordan (eller om) man forebygger frafall. Er dette greit? Skal det tilfeldige idrettslaget man er medlem i være avgjørende for hvordan ungdom blir møtt, sett og ivaretatt i idretten? Så lenge organisert idrett mottar den mengden statlige midler det gjør i dag, bør vi kunne stille spørsmål rundt dette.

Andre meninger i den norske debatten rundt barne- og ungdomsidretten: