Alternative forklaringer på sosioøkonomisk ulikhet i ungdomsidretten | Et sammendrag


Mads Skauge1 & Arve Hjelseth2
1 Nord Universitet, Bodø; 2 NTNU, Trondheim


Det er en tydelig sosioøkonomisk gradient i den organiserte ungdomsidretten: Jo mer økonomiske og kulturelle ressurser det er i de unges hjem, jo større er sjansen for å delta i idrettslag. Mye tyder også på at ulikheten har blitt tydeligere over tid. Utviklingen skyldes trolig både generelle samfunnsendringer og endringer innad i idretten. Når det gjelder det siste, er det blitt pekt på økende profesjonalisering (betalte trenere og dyrere anlegg), større krav til foreldreinvolvering (idrettsdeltakelse er i større grad betinget av foreldrenes mulighet til å stille opp) og alvorliggjøring av ungdomsidretten (mer trening og tidligere talentselektering).

Offentlig debatt om idrettsdeltakelse og frafall tar ofte utgangspunkt i familieøkonomi som barriere. Det er likevel lite som tyder på at økonomi er noen absolutt barriere mot idrettsdeltakelse for ungdommer flest. At idrettsdeltakelse er for dyrt er en av de minst vektlagte begrunnelsene ungdom oppgir for å ikke delta i idrettslag. Hovedbegrunnelsene handler om indre motivasjon og fritidsprioriteringer, noe som er særlig tydelig hos jenter. Statistisk Sentralbyrå (SSB) beregner at ekskludering fra organiserte fritidsaktiviteter på grunn av trang familieøkonomi omfatter to prosent av norske familier med barn til og med 15 år.

Når 93 prosent av alle barn og unge under 19 år i Norge har deltatt i organisert idrett, kreves imidlertid også andre forklaringer for å forstå den generelle sosioøkonomiske ulikheten. Det er betydelige forskjeller i idrettsdeltakelse også blant de 90 prosentene som ikke lever i familier med vedvarende lavinntekt. Andre ressurser enn de rent økonomiske har derfor også betydning når sosioøkonomisk ulikhet i idrettsdeltakelse skal forklares, selv om disse i sin tur kan henge sammen med økonomisk ulikhet. Forskning har undersøkt hvordan ulike former for kulturell og sosial kapital påvirker idrettsdeltakelse. Hvordan disse sammenhengene kan forklares har imidlertid vært mindre diskutert.

Vi trekker veksler på et sett av teoretiske begreper som vi anser som relevante for å belyse sosioøkonomisk ulikhet i idrettsdeltakelse. Følgelig er det først og fremst gjennom våre teoretiske perspektiver at artikkelen er ment å bidra til forskningsfeltet. Vi spør hvordan fortrolighet med idrettens konkurranselogikk og idrettslig foreldreinvolvering kan bidra til den sosioøkonomiske ulikheten i ungdomsidretten.

For det første studerer vi betydningen av å være fortrolig med idrettens konkurranselogikk: konkurranse og prestasjon som idrettens grunnleggende elementer. I analysen av hvordan fortrolighet med idrettslogikken kan spille inn på den sosioøkonomiske idrettsgradienten, trekker vi paralleller mellom idretten og skolen ved å argumentere for deres sammenfallende logikk, og undersøker hvordan den klassebetingede variabelen skoleprestasjoner henger sammen med idrettsdeltakelse. For å forklare sosioøkonomiske variasjoner i fortrolighet med idretts- og skolelogikken, bruker vi Engströms Bourdieu-inspirerte begrep idrettshabitus: preferanser for idrett.

Idretten står her i et dilemma. Dersom idrettslagene skal lykkes i å bekjempe sosiale forskjeller (både kjønn og klasse) i idrettsdeltakelse, kan det innebære at idretten må tone ned sin egenart (konkurranse og prestasjon).

For det andre studerer vi hvordan foreldreinvolvering i idrett, som i likhet med skoleprestasjoner øker med sosioøkonomisk status, påvirker den sosioøkonomiske idrettsgradienten. Når det gjelder idrettslig foreldreinvolvering, nemlig hvordan de unges foreldre på ulike måter engasjerer seg i barnas idrettsdeltakelse, støtter vi oss til Colemans studier av sosial kapital for utdanning, som i vårt tilfelle overføres til idrett som sosial kapital for idrett: hvordan klassebetinget sosial støtte fra foreldre kan bidra til den sosioøkonomiske idrettsgradienten.

Artikkelen er basert på Ungdata og et intervju med en representant for et idrettsråd som omhandlet et lokalt integreringsprosjekt for unge i familier med trang økonomi. Som kontekstuelt rammeverk viser vi til hvordan ulikhet og ekskludering normalt forstås idrettssosiologisk (henholdsvis Hovden, Collins og Spaaij).

Resultatene viser at både fortrolighet med idrettslogikken (Bourdieu) og foreldreinvolvering som sosial kapital for idrett (Coleman) henger sammen med sosioøkonomiske ressurser. Dette er i tråd med tidligere forskning, men vi har forsøkt å teoretisere disse variablene mer inngående, også ved hjelp av intervjudata og ved å identifisere mekanismer som kan kaste lys over de statistiske sammenhengene.

Et mer praktisk spørsmål er hva slike resultater betyr i idrettspolitisk forstand. Det er et idrettspolitisk spørsmål i hvilken grad den organiserte idretten skal legge større vekt på andre sider ved idrett enn konkurranselogikken. Mindre konkurransefokusering vil kunne gjøre deltakelse i idrettslag mer attraktivt, særlig for jenter siden de oppgir manglende konkurranseorientering som en viktig frafallsgrunn. I tillegg ser det ut til at jenter i større grad vektlegger kropp og helse som treningsbegrunnelser. Idretten står her i et dilemma. Dersom idrettslagene skal lykkes i å bekjempe sosiale forskjeller (både kjønn og klasse) i idrettsdeltakelse, kan det innebære at idretten må tone ned sin egenart (konkurranse og prestasjon). På den måten kan den utgjøre et attraktivt alternativ også for de mindre konkurranseorienterte, hvor et flertall er jenter og unge med lite sosioøkonomiske ressurser.

En ambisjon i videre forskning bør være å se flere ulikhetsdimensjoner i sammenheng for å forstå hvordan disse samspiller. Et interseksjonelt perspektiv, hvor kategorier som kjønn, etnisitet, klasse og alder er inkludert, kan utdype forståelsen av idrettsdeltakelse. I et sosioøkonomisk perspektiv kan dessuten klasse og kjønn samspille, slik for eksempel idrettsrådsrepresentanten forteller et tilfelle når en del (minoritets)foreldre prioriterer:

Når foreldre med dårlig råd gjør prioriteringer med hensyn til barnas idrettsaktivitet, prioriteres oftest guttene fordi en del foreldre tror idrett passer best for gutter.

Et tema for videre forskning er derfor også hvorvidt kjønnsforskjellene i idrettsdeltakelse er større i familier med trang økonomi. I så fall er jenter i familier med dårlig råd særlig utsatt for å bli ekskludert fra idrettsaktivitet, noe som impliserer at den sosioøkonomiske idrettsgradienten er tydeligst for jenter.

Copyright © Mads Skauge & Arve Hjelseth 2021

Print Friendly, PDF & Email

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.