Organisert idrett og skole som komplementære og konkurrerende arenaer: ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom? Et sammendrag

En analyse av hvordan lekselesing, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner henger sammen med frafall fra idrettslag


Mads Skauge1 & Arve Hjelseth2
1 Nord universitet, Bodø; 2 NTNU, Trondheim


Tidligere forskning tyder på at prioritering av skolearbeid er en hovedgrunn til at minoritetsungdommer (ungdom med to utenlandsfødte foreldre) slutter i idrettslag. I hvilken grad henger tid brukt på lekselesing sammen med idrettsdeltakelse? Er det ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom? Hvordan kan dette i så fall forklares? I denne artikkelen søker vi å besvare disse spørsmålene.

Ønsket om mer tid til skolearbeid er en viktig begrunnelse når ungdom slutter med organisert idrett. Når frafalne idrettsungdommer spørres om hvorfor de sluttet i idrettslag, slår dette ut som den viktigste frafallsbegrunnelsen blant minoritetsungdom, og begrunnelsen fremstår som omtrent dobbelt så viktig som for majoritetsungdom. Dette har også vist seg i studier for eksempel fra USA og Sverige. Et lignende mønster finnes når minoritetsungdom spørres om de ikke har tid til å være med i organiserte fritidsaktiviteter på grunn av skolearbeidet, og når man spør innvandrerforeldre om hvorfor barna ikke er med i organiserte fritidsaktiviteter.

Fire av ti minoritetsungdommer som har sluttet i idrettslag, oppgir ønsket om å prioritere skolearbeidet som hovedgrunn til at de sluttet, og begrunnelsen har blitt viktigere de siste årene. Minoritetsungdom bruker også mer tid på lekser enn majoritetsungdom. Mens majoritetsungdom i gjennomsnitt bruker omtrent én time daglig på lekser, bruker minoritetsungdom minst en halvtime mer. Minoritetsungdom bruker dermed mest tid på lekser og deltar samtidig minst i idrettslag, og skolearbeid ser altså ut til å være en viktig begrunnelse for det siste. Dette indikerer at forholdet mellom idrett og skole er viktig for å forstå sosial ulikhet i idrettsdeltakelse, som får støtte i studier som finner at minoritetsungdom som trener i idrettslag bruker mindre tid på lekser enn andre minoritetsungdommer.

Vi vet en del om frafallet fra den organiserte ungdomsidretten: hvor mange som slutter, når de slutter, hvem som slutter og hvorfor de slutter. Det er imidlertid mangel på forskning som har kombinert perspektiver på hvorfor ungdom slutter i idrettslag (frafallsbegrunnelser) med analyser av sosiale forskjeller i frafallet mer generelt (om de som slutter har bestemte egenskaper). Det er med andre ord mindre forskning som ser frafallsbegrunnelser og ulikhet i frafall fra ungdomsidrett i sammenheng (hvordan variabler forbundet med frafallsbegrunnelser virker inn på frafallet totalt sett). En studie fra Trondheim indikerer en positiv sammenheng mellom skoleprestasjoner og frafall fra idrettslag for minoritetsungdom, og en negativ sammenheng mellom variablene for majoritetsungdom. Flere slike analyser vil kunne bidra til en bedre forståelse av frafall i ungdomsidretten, og til mer innsikt i hvordan relasjonen mellom idrett og skole fortoner seg for henholdsvis minoritets- og majoritetsungdom.

Denne artikkelen undersøker forholdet mellom idrett og skole. Hvordan kan avveiningen mellom idrett og skole, i form av tid brukt til skolearbeid, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner på den ene siden, og deltakelse i organisert idrett på den andre siden, forklare forskjeller i minoritets- og majoritetsungdoms frafall fra idrettslag? Studien er basert på Ungdata 2017-2019 med elever i videregående skole (16-19 år) som respondenter. Teoretisk trekker vi på minoritetsdriv-perspektivet, som har røtter tilbake til Lauglo.

Vi er inspirert av studier som forklarer mobilitetsorienteringen til asiatisk minoritetsungdom i USA, og utdanningsaspirasjoner blant pakistansk minoritetsungdom i Storbritannia, med det colemanske perspektivet. Videre bygger vi på Modoods kombinering av Bourdieus begrep om kulturell kapital og amerikansk forskning på etnisk sosial kapital for å forklare hvorfor ikke-hvite etniske minoriteter i Storbritannia er overrepresentert i høyere utdanning til tross for at disse minoritetene gjerne har færre sosioøkonomiske ressurser enn sine hvite medstudenter. Sammen med et Bourdieu-inspirert begrep om idrettshabitus og Colemans begrep om sosial kapital, danner dette rammeverket for analysen.

Det er særlig tre forhold å merke seg ved analysen. Frafall fra idrettslag henger sammen med mer tid til skolearbeid både for minoritets- og majoritetsungdom, men effekten er størst for minoritetsungdom. Vi finner ingen signifikant sammenheng mellom utdanningsaspirasjoner og frafall fra organisert idrett for minoritetsungdom, mens det for majoritetsungdom er slik at høyere utdanningsaspirasjoner henger sammen med lavere sannsynlighet for frafall. Det mest interessante funnet er at sammenhengen mellom skoleprestasjoner og frafall fra idrettslag er motsatt for minoritet og majoritet: Mens bedre skoleprestasjoner gir høyere sannsynlighet for frafall fra organisert idrett for minoritetsungdom, er sammenhengen motsatt for majoritetsungdom (frafallet fra idrettslag er minst blant de skolesterke).

Vi foreslår at resultatene er uttrykk for et underliggende driv for sosial mobilitet blant minoritetsungdom, som forsterkes av innvandrerfamiliers sosiale kapital, noe som gjør avveiningen til et nullsumspill hvor mer tid til skole gir mindre tid til idrett. For majoritetsungdom tilskrives resultatene skolens og idrettens beslektede logikk. De som er disponert for å mestre skolen, er også kulturelt utrustet for å tiltrekkes av idrettslogikken.

Copyright © Mads Skauge & Arve Hjelseth 2021

Print Friendly, PDF & Email

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.