Ulseth med lengre fulltreffer om Eggen

Mads Skauge
Nord universitet, Norge

Noen av mine innledende betraktninger

Få, om noen, er vel bedre egnet til å skrive biografien om Eggen enn Ulseth, som har vært tett på hovedpersonen i flere tiår, både som sportsjournalist og sportsredaktør i Adresseavisen (som følger Rosenborg tettest av alle), og som fotballtrener (blant annet hovedtrener i Tromsø og Drillos høyre hånd på det irakiske landslaget). Eggen-biografien føyer seg inn i rekken av flere gode biografier ført i pennen av Ulseth, som blant annet om Arne Larsen Økland, Oddvard Brå og Petter Northug. Denne er kanskje den aller beste, spør du meg.

Ulseth bygger opp historien om Eggen på en spennende måte ved å bruke virkemidler som kjærlighet, konflikt, humor, tragedier og store triumfer – for så vidt en takknemlig oppgave når Eggens innholdsrike og kontrastfylte liv skal samles mellom to permer.

Boken gir dyp innsikt i Nils Arne Eggens liv, hans tankesett, positive sinn, ståpåvilje, og det fotballfaglige og pedagogiske grunnlaget for fotballeventyret – alt på en langt mer omfattende måte enn det som har vært tilfelle i tidligere Eggen-bøker. Gode er også de utfyllende beskrivelsene om alle personene som har påvirket Nils Arne i mer eller mindre grad, de mange menneskene han har møtt på sin vei og som har formet den.

Ulseth skildrer også, og svært godt, Eggens kontrastfylte liv – i svart og hvitt. Således treffer bokens tittel blink. Ulseth bruker en del plass på tittelens doble betydning, på historier som naturligvis må stå sentralt i fortellingen om Nils Arne. Eggens mange triumfer både i klasserommet og på fotballbanen veies dessverre opp av livets utfordringer utenfor, spesielt med tanke på alvorlig sykdom i nærmeste familie. Slikt gjør inntrykk på en leser.

For eksempel kan man lese om hvordan Nils Arnes far, Knut, ble fanget av tyskerne og lå tynt an, men tyskerne fant ut at de hadde tatt feil Eggen. En annen Eggen ble hentet til Falstad fangeleir, skutt og dumpet i sjøen. Nils Arnes bror Torbjørn, druknet i en båtulykke da Nils Arne var 16 år. Sånn sett ble Eggen fort voksen. Kona Karin døde av kreft i mars 2011. I februar året etter tok sønnen Knut Torbjørn, som hadde vært både en suksessrik fotballspiller (blant annet under Nils Arne selv) og trener, livet sitt etter å ha kjempet mot mental sykdom over lang tid. Nils Arnes andre sønn, Trygve, som også var et fotballtalent, fikk en synstruende svulst på hjernen i ungdomsskole-alder og måtte legge vekk fotballambisjonene.

Om jeg i det hele tatt skal sette fingeren på noe, eller peke på noe jeg gjerne skulle lest mer om, så er det Nils Arne Eggen i dag, og hva han tenker om veien videre for RBK og norsk fotball – hvordan arven fra en av norsk fotballs gudfedre best mulig kan føres videre.

Ulseths Eggen-beretning har en nokså streng kronologisk oppbygging og består av 33 hoveddeler av ulikt omfang. Tonen settes med beskrivelser fra Eggens hotellrom i Genova i 1991. RBK har tapt 5-0 for Sampdoria og Eggen ransaker seg selv. En ny filosofi må utvikles. Ifølge Ulseth startet RBK-eventyret i 1959, da Eldar Hansen og Eggen ble innkalt til juniorlandslagssamling. Forsommeren 1960 var Eggen ferdig artianer. I møte med et inkluderende lærerkollegium på Orkanger, fikk Eggen den pedagogiske oppvekkelsen som skulle legge grunnlaget for den senere fotballpedagogen. På banen tok RBK seg til cupfinalen mot Odd i 1960, med Eggen som en av de viktigste brikkene i laget.

Jeg skal i denne teksten legge vekt på den perioden av Eggens liv som for meg var mest interessant å lese om, antagelig fordi det var den perioden jeg visst minst om fra før – nemlig hans år som aktiv spiller og trener fram til den store suksessen på 90-tallet, i tillegg til (for meg) nye beretninger om hvordan hans fotballfilosofi utviklet seg og hvem den hentet inspirasjon fra.

Jeg var heller ikke kjent med alle Eggens meritter. Som spiller ble han seriemester 3 ganger med 2 forskjellige klubber, cupmester, fikk mange u-landslagskamper og 30 A-landslagskamper, i tillegg til å bli tatt ut på Nordens lag og bli årets spiller i VG. Dessuten var han en fremragende skihopper med blant annet kretsmesterskap, seier i Gråkallrennet, og seier og bakkerekord i Bekkelagsrennet å vise til. Eggen ble beskrevet som det største hopptalentet i Trøndelag. Hans siste hopprenn fant sted høsten 1960, samme år som han spilte cupfinale. Som trener har han 15 seriemesterskap, 6 cupmesterskap, 6 gruppespill i Champions League (kvartfinale i 1996/1997) og en hel haug med utmerkelser både innenfor og utenfor fotballen.

I det følgende gir jeg en sammenfatning av det jeg vurderer som aller mest leseverdig.

Møtet med Drillo

Eggen reiste med Østbanen mot u-landslagssamling i Västerås høsten 1962. I Fredrikstad kom troppens siste spiller på. Han så ikke ut som en fotballspiller. Alt han hadde av bagasje var en handlepose med fotballsko og leggskinner oppi. Det var Egil Olsen, senere kalt «Drillo». Drillos far skal visstnok ha kommet på toget helt tilfeldig og til sin overraskelse fått øye på sin sønn. «Hva gjør du her’a». «Skal spælle for landslaget», sa Drillo. «Jøss, er du med der og», svarte visstnok faren. Ulseth skriver om hvordan Drillo og Eggen senere ble lagkamerater på Vålerenga og studiekamerater på Idrettshøgskolen. De kjørte visstnok sammen til VIF-trening hver dag, det vil si Eggen kjørte og Drillo sov. Det var fra åpenhetskulturen i ‘Enga’ at Eggen lærte om betydningen av folkelighet og humor i en prestasjonsgruppe, skriver Ulseth.

Mange skulle senere bli opptatt av forskjellene mellom de to største trenerne i norsk fotballs historie (Eggen og Drillo), men det var nok personligheten snarere enn fotballfilosofien. Bjørn Hansen, som ble assistent for begge to, sa det slik: «Forskjellen er at hvis du spiller ballen bakover hos Nils Arne, blir du skutt med én gang, uten rettergang. Hos Drillo får du muligheten til å forklare deg før du blir skutt». Mens Eggen reiste til Nederland, var Drillo fascinert av statistikkmiljøene i England og Canada. De kom tilbake med samme kunnskap, men satt ulikt navn på det. Eggen sa ‘spill i lengderetningen’, Drillo kalte det ‘gjennombrudshissig fotball’. I forsvar var de helt like. Forskjellen bestod ifølge Ulseth av at Drillo var mindre opptatt av strukturen i angrepsspillet. Det var tilnærmet umulig å få struktur i angrepet på et landslag, men ikke for Eggen som kunne terpe det i klubblaget daglig.

Inspirasjon og lærdom fra Curtis

RBK rykket opp i 1966 mye takket være at Trondheims største spiller på den tiden, Harald Sunde, hadde meldt overgang fra Nidelv etter å ha funnet tonen med Odd Iversen på landslaget. Nils Arne satte kurs i ord og gjerning bakfra. Ifølge Ulseth var Eggen med på å revolusjonere backrollen i norsk fotball fordi han var med i angrep – noe backer var frarådet å gjøre.

I 1969 ble engelskmannen George Curtis ansatt som RBK-trener. På første trening skal han ha innledet med å si: “This is a ball”. Odd Iversen svarte: «Itj gå så fort frem!». Med Curtis kom analytiske fotballperspektiver fra balløya. Eggen slukte alt som kaptein og oversetter. RBK vant serien overlegent. Antagelig var RBK med Curtis’ revolusjonerende soneforsvar-prinsipper, et av Europas beste lag defensivt. Året etter ble det sølv.

Curtis fikk behov for å reise tilbake til kona i England. Klubben hadde små midler, så den 29 år gamle Eggen som trener var en billig løsning. Dessuten kjente han klubben, var pedagog og hadde idrettsutdannelse. Han fikk med seg Tor Røste Fossen som assistent-trener, som hadde fotballutdannelse fra England. RBK tok ‘The Double’ og tok seg til andre runde i Europacupen. Eggen bygget moral ved å bli kjent med spillerne personlig, det samme gjorde han med elevene sine på skolen. Rett som det var inviterte han ifølge Ulseth elever hjem til seg for å diskutere litteratur og fotball.

Sparringspartner og medtrener Schou’en – akademiseringen av norsk fotball tar til

I 1973 får Eggen beskjed om at RBK ikke lenger har bruk for han – noe han skulle få høre igjen senere. Eggen ble invitert til å holde foredrag med Kjell «Schou’en» Schou-Andreassenpå en trenersamling. De kjedet forsamlingen med noe så uvanlig som analytiske betraktninger – som skulle legge mye av grunnlaget for landslagets suksess 20 år senere. De to ble snart treneteam på u-landslaget og hadde stor suksess.

På en landslagssamling kom Eggen i prat med Barcelona-trener Rinus Michels. Eggen ble belært i 4-4-3. Angrepsspill var ikke improvisasjon, men planlagte samhandlingsmønstre hvor alle visste hvor de skulle løpe. Snart skulle hele verden se til Michels, men som med Curtis’ soneforsvar og ‘flat back four’ var Eggen tidlig ute.  For best mulig samhandling skulle spillerne ha faste roller og man skulle ikke gjøre endringer på laget om man ikke var nødt.

U-landslags-suksessen gjorde at Eggen og Schou’enfikk ta over A-landslaget etter Curtis. ‘Akademiseringen’ av norsk fotball var virkelig på trappene med en voldsom faglig entusiasme i hele Norges Fotballforbund (NFF) med Eggen, Schou’en, Røste Fossen og Andreas Morisbak i spissen. Drillo forsket på scoringer på Idrettshøgskolen. Alle var de akademikere og pedagoger som betraktet fotball som fag. De diskuterte Alan Wades bok om spillerprinsipper, oppsøkte fotballstatistikeren Charles Reep (som for øvrig har fått æren/skylden for den tradisjonelt langpasningsorienterte og fysisk anlagte engelske fotballstilen), etablerte Trenerforeningen i NFF, og dro på studieturer.

Med fenomenene Tom Lund og Odd Iversen, ansett som et av landslagsfotballens giftigste spisspar verden over, på laget var Norge nære ved å kvalifisere seg til Argentina-VM 1978. Mens Eggen var landslagstrener fungerte han i praksis også som RBK-trener, formelt som «konsulent» for Curtis. I 1977 ble Eggen hentet tilbake til RBK som trener, til dels av de samme som sendte han på dør fem år tidligere. Knut Torbjørn ble toppscorer. RBK rykket opp, tett fulgt av Drillos Frigg.

Før 1981-sesongen hadde Eggen funnet ‘den nye Sunde’ i Sverre Brandhaug. Sverre ble bedt om å forbedre hodespillet sitt, som han var svak på. Han ville heller forsterke sine gode sider – derav ‘Godfot-teorien’. Knut Torbjørn oppdaget Rune Bratseth på en meningshetscup, og laget begynte å sette seg. Men Eggen var mett RBK og motsatt. Bjørn Hansen ble pekt ut som erstatter og skulle snart få jobben etter at Manchester United-mannen Tommy Cavanagh og senere Sunde, hadde kortere treneroppdrag. Hansen sa opp og Arne Dokken ledet laget til klubbens første seriegull siden 1960.

Sensasjonen i Moss og en fotballfilosofi som nærmer seg fullkommen

Eggen ville ha hovedtrener-jobben den påfølgende sesongen. Det fikk han ikke. Da dro han til 1.divisjonsklubben Moss, rykket opp på første forsøk og tok deretter et sensasjonelt seriegull. Eggen revolusjonerte Moss: hardere trening, mer trening, lenger trening og mer trening med ball. Øvelser og kjeglebruk ble holdt til et minimum, i og med at det ikke fulgte prinsippet om spesifisitet som Eggen hadde lært på Idrettshøgskolen. Treningene måtte ligne mest mulig på kampene. Eggen forfektet ideologien om offensiv fotball og offensiv tankegang, med vekt på egne styrker og hvordan disse kunne dyrkes – både i fotballen og i livet ellers. Det er nemlig en vesensforskjell på å gå på banen primært for å score selv, snarere enn å hindre motstanderen i det.

Samtidig som han trente Moss var han trener for OL-landslaget sammen med Schou’en. I den forbindelse kom Eggen i kontakt med sosialantropologen Cato Wadel, og Godfoten ble satt i system. Schou’ensnakket om ‘de små samfunn’ i laget og loven om komplementære ferdigheter ble utviklet. Eggen fikk soneforsvaret av Curtis, Michels satte han på sporet av den strukturerte angrepsfotballen, Schou’enbelærte om relasjonelle ferdigheter og Wadel om flytsonen – nyttige verktøy, ikke bare teoretiske konstruksjoner. I sine tidlige år var Eggen preget av bondefotballens ideologi: spark ballen lengst mulig, oftest mulig og håp på det beste. Nå var hans fotballsyn helt forandret. Det var spill til nærmest hvite framover i banen som gjaldt.

På det tredje skal det skje? Om tiden før det tok helt av

I 1988 kom Eggen til RBK som trener for tredje gang. Han hadde utviklet sin leder- og fotballfilosofi, og fått bekreftelsene han trengte. Sammen med spillerne ble det utviklet ‘postulater’ for angrepsspillet: det var jo lettere for spillerne å være tro mot noe de selv hadde vært med på å utvikle. RBK tok The Double og ambisjonen var nå Europa. Det skulle trenes mer, men først og fremst hviles bedre ved å kjøpe fri spillerne mer fra deres sivile jobber.

Eggens hovedbeskjeftigelse var fortsatt som lærer. Hans elev Vidar Løfshus (nå landslagssjef i langrenn) husker han som en virvelvind, alltid engasjert, aldri sint. Når elevene ikke hadde forberedt seg til timen, fikk de dårlig samvittighet. De visste at det ikke gjaldt lektor Eggen. De daglige kjøreturene fra Fannrem til Lerkendal ble viktige pusterom. Tid for refleksjon, filosofering og innhenting av energi. Et øyeblikks fortapelse i tomme tanker og en røyk eller klassisk musikk på stereoanlegget. Ofte pratet han med seg selv, han søkte alltid diskusjon.

Laget fortsatte å vinne, men de ble slik Ulseth beskriver det, offer for loven om suksessmetning: like gode prestasjoner blir over tid vurdert som dårligere. Møte med Europa ble tøft og Eggen ga spillerne brutalt ærlige tilbakemeldinger om hva som skulle til for å ta nivået. Behovet for ærlige tilbakemeldinger hadde han lært av sin gamle mattelærer som hadde sagt om Nils Arne: «Du har det ljoste hovud, men den mørkeste innmat». Treningene dro ut i tid. Jahn Ivar «Mini» Jakobsen mente han burde få hente barna i barnehagen fordi treningen hadde vart lenge nok. «Æ har vorre her sia 1960», svarte Eggen.

Nils Arne var så intens at spillerne til tider fikk nok og for en stakket stund ville ha han avsatt. Aftenpostens journalist Kjetil Siem (nå generalsekretær i NFF) skrev at Eggen ikke lenger var ønsket på «Brakka» (RBKs klubblokale). Eggen skrev sin oppsigelse og dro, men allerede da han hadde passert proffsyklist Jostein Wilmanns gård i Viggja, begynte han å tvile på om det var lurt å forlate RBK. Dagen etter ringte styreformann Nils Skutle og ville ha han tilbake. Eggen skværet opp med spillerne. «Det spiller ingen rolle at du sier at døra di er åpen, dersom den som skal inn føler at det henger en verbal giljotin over dørstokken», sa Ola By Rise treffende. Slikt språk forstod Eggen.

I møte med Europa gjaldt det å være best på alt som var gratis, som for eksempel kapasitet. Med flittig bruk av NTNU-professorene Jan Helgerud og Jan Hoff sitt 4×4 intervalltreningsprogram, fikk RBK en 12. mann på laget, «Mr. Oksygen». Resultatene var så oppsiktsvekkende at de to professorene ble ettertraktet i hele fotball-Europa. Eggens lederstil vakte også interesse. På en treningsleir på Kypros dukket Drillo opp med en studentgruppe fra Idrettshøgskolen. Ulseth forteller at de var der for å studere Eggens ledelse. Det mest interessante resultatet var at Eggen var i fysisk kontakt med samtlige spillere i løpet av en økt.

I andre halvdel av 1990-årene skjøt RBK-eventyret som kjent virkelig fart, og resten er kjent eventyrhistorie. I 1999 rangerte både World Soccer Magazine og Sports Illustrated RBK som det sjette beste laget i verden. Nils Arne fikk UEFAs trenerutmerkelse i 2001. Det var ikke uten grunn enkelte utropte Eggen som «verdens beste fotballtrener».

Copyright © Mads Skauge 2019