Lundh med mesterverk i gravejournalistikk om svensk klubbfotball

Mads Skauge
Nord universitet, Bodø


Olof Lundh
Allsvenskan enligt Lundh: Makten, pengarna och tystnaden i svensk klubbfotboll [The Swedish Premier League according to Lundh: Power, money and silence in Swedish club football]
303 sidor, inb.
Stockholm: Albert Bonniers Förlag 2018
ISBN 978-91-0-017525-2
Allsvenskan enligt Lundh: Makten, pengarna och tystnaden i svensk klubbfotboll, er avslørende, nærgående og opplysende om den svenske fotballverdenen, fullpakket med detaljer og dyptgående avsløringer. Lundh ser etter ting som ingen andre gjør, og han finner derfor oftere problemene. Det gjør han interessant, viktig og nokså unik. Ikke minst gjør det han verdt å lese.

Allsvensk fotboll har aldrig varit hetare. Derbyn drar rekordpublik, spelare säljs för gigantiska summor och Östersund FK överraskar ute i Europa. Men hur ser det ut på andra sidan spelargången? Vem styr över Allsvenskan? Vem bestämmer i klubbarna? Och var hamnar pengarna?

Dette er spørsmålene Olof Lundh angriper i boken fra 2018, bestående av 20 kapitler fordelt på drøye 300 sider. Boken tar for seg de fleste sider av svensk klubbfotball og tilhørende problemområder: Alt fra Malmö FFs (MFF) svindel, hykleriet rundt Svenska Fotbollförbundet (SvFF) og Svensk Elitfotboll (SEF), skitten kamp om TV-penger, maktkamper på styrenivå bak lukkede gardiner, 51-prosentregelen, agentvirksomhet i gråsonen, voldelig tribunekultur og ultrasgrupperinger, fotballens kobling til betting etc.

Lundh adresserer disse temaene på en detaljert og informativ måte. Boken er oppslukende og leseren står i fare for å bli som Lundh: Man vil vite mer, helst alt. Lundhs nysgjerrighet smitter over på leseren. Jeg har generelt lite å utsette på boken, og anser den både som spennende og nødvendig. Det er anbefalt lesing for alle som er interessert i fotball, journalistikk og idrettspolitikk, eller én av delene.

Kanskje kunne Lundh i større grad begrunnet hvorfor han går inn i akkurat de sakene han gjør, mens andre får ligge, all den tid det også er mange andre saker fra svensk klubbfotball som hadde vært interessante å grave i. Svensk fotballs problemer er én ting, løsningene på problemene en annen. Når det gjelder hvordan de ulike problemene i svensk fotball kan løses – eller i hvert fall bedres – er bidraget noe beskjedent, men dette er uansett store spørsmål delvis utenfor rammen av boken, som krever (og fortjener) så mye plass at de kanskje kan være tema for fremtidige bøker(?).

Man må beundre Lundhs mot, hans skarpe penn og uredde stil. Det må kreve mye å stille fotballmakten til veggs, og stille de ubehagelige spørsmålene. Å kjempe mot fotballens mektige instanser, kan nok tidvis være både utakknemlig og tøft, men Lundh gir seg tilsynelatende ikke uten kamp. Avsløringene må svi for dens «ofre», og det er «sprengstoff» på omtrent hver side.

Det er nok en del som ikke er spesielt glade for at Lundh gir innsyn til hva som skjer bak stengte dører og på bankkontoer i svensk fotball, men det er enda flere som burde hylle han for dette suverene arbeidet. Fotball er for folket, og folket fortjener innsyn i tingenes tilstand i svensk fotball. Som Lundh påpeker, er det bemerkelsesverdig lav grad av åpenhet i svensk fotball. Eksemplene er mange. Alle som interesserer seg for (svensk) fotball fortjener å vite om dette, og ikke minst hva som skjuler seg bak stillheten. Lundh gjør noe med dette, og han gjør det godt.

Lundh bemerker at det svenske offentlighetsprinsippet gir rett til å få innsikt i offentlige handlinger, uten at man skal behøve å begrunne hvorfor. Idrettslag er imidlertid unndratt offentlighetsprinsippet.

En av sakene Lundh har gravd mest i, og som jeg fattet særlig interesse for, er en spillerovergang i forkant av Allsvenskan i 2004, som til slutt skulle gi MFF omtrent 60 millioner svenske kroner i inntekter.  Örgryte IS (ÖIS) etablerte kontakt med Atlético Mineiro (Belo Horizonte, Brasil) i 2001. Afonso Alves ble hentet til ÖIS i 2002. Alves’ kobling til Sverige, var avdøde Börje «Mr. Tio Procent» Lantz, Sveriges første kjente fotballagent. Han jobbet også for Benfica, og fikk mange svensker dit: Sven-Göran Eriksson, Glenn Strömberg, Mats Magnusson, Jonas Thern og Victor Nilsson Lindelöf. Atlético Mineiro og ÖIS, inngikk en avtale som ga ÖIS enerett på spillere fra den brasilianske klubben. ÖIS trengte ikke kjøpe spillerne, men bare betale lønnen. ÖIS fikk rett på en fjerdedel av inntektene ved eventuelle salg.

Vinteren 2003, forlot Alves ÖIS til fordel for MFF, etter at både Rosenborg og FC København hadde vært i budrunden, klubber som på den tiden var økonomisk overlegne MFF grunnet kunstnerskatten i Norge og Danmark. Likevel gikk Alves til Sverige. I kontrakten som Lundh har tilgang på, har ikke Alves noe høyere lønn enn han hadde i ÖIS, noe som trolig skyldes en uspesifisert «bonus» som i stor grad var en signeringsbonus, som ikke ble beskattet fordi den ble utbetalt i Brasil.

MFF slapp på denne måten å betale arbeidsgiveravgift, i tillegg til at de naturligvis svindlet ÖIS. Totalt sparte MFF over fem millioner svenske kroner på at bonusen gikk veien om Brasil. Alves var en sterk bidragsyter til MFFs første SM (Svenska mästerskapet)-gull på 16 år. Han ble solgt videre til Heerenveen, og ble årets spiller i Eredivisie (Nederland). Alves vant Copa America med Brasil, og gikk videre til den daværende Premier League-klubben Middlesbrough.

Selv om denne historien er gammel, gir den innsikter som er aktuelle i dag, og som vi kan (og bør) lære av. Ifølge Lundh, tiltok ulovlige affærer i kjølvannet av profesjonaliseringen av svensk fotball på 1980-tallet. Åpenheten ble gradvis mindre, og en del personer visste å utnytte det. Det første kjente eksempelet, er fra starten av 1990-tallet, da MFFs styremedlem Bengt Madsen rapporterte et for lavt salgsbeløp for salget av Jonas Thern til Benfica. Det har ikke vært særlig bedring å spore siden den tid, påpeker Lundh.

Man kan tydelig lese Lundhs frustrasjon mellom linjene: Hvorfor er det ikke flere som tar tak i uregelmessighetene i (svensk) fotball? Hvorfor får ikke regelbrudd og kriminalitet større konsekvenser for de involverte parter? Hvorfor virker det store flertallet å overse det negative, og kun rette oppmerksomheten mot det positive, akkurat som om man ikke ser feilene? Hvorfor må Lundh og noen få andre gravende sportsjournalister bokse med dette alene?

Hvorfor er det ikke mer åpenhet i svensk fotball? Lundh bemerker at det svenske offentlighetsprinsippet gir rett til å få innsikt i offentlige handlinger, uten at man skal behøve å begrunne hvorfor. Idrettslag er imidlertid unndratt offentlighetsprinsippet. Handlinger og beslutninger (protokoll etc.) er ikke offentlig tilgjengelig, ikke en gang for foreningenes medlemmer! I praksis er det derfor styret som bestemmer graden av innsyn. Gravejournalister er derfor avhengige av lekkasjer og tips. Lundh sitter – heldigvis – på avslørende dokumenter.

Men det er håp, mener Lundh. Etter avsløringene i hans første bok – Vad jag pratar om när jag pratar om fotboll – måtte IFK Göteborg betale tilbake et millionbeløp til Åsebro IF, som hadde kjempet i fem år for å få pengene de hadde krav på for Sebastian Eriksson. «Blåvitt» hadde lånt ut Eriksson til Cagliari (Italia), for så å selge han dit, slik at Åsebro ikke fikk innsyn i affærene selv om de hadde krav på videresalgsbeløp.

Med slike eksempler, gir Lundh et ettertenksomt innblikk i hvordan næringskjeden i fotball fungerer, hvor den sterkere part ofte kynisk utnytter den svakere (slik tilfellet også var med MFFs utnytting av ÖIS i Alves-saken), en utnytting som ofte fungerer fordi styrelsesorganene (her SvFF, men også UEFA og FIFA for den saks skyld) er på den sterkestes side.

”Lundh litar inte på en jävel i svensk fotboll”, og bra er det! Jeg skal ikke påberope meg spesielt godt innsyn i fotballdebatten i Sverige, eller mangel på sådan. Mitt inntrykk er likevel at fotballbransjens problemer og etiske grenser, debatteres mindre i svensk enn i norsk fotball. Det er på mange måter større aksept i Sverige, virker det som, og ting stilles ikke spørsmål ved i samme grad som i Norge.

Derfor er Lundhs bidrag ekstra viktig. Lundh fremstår som det svenske svaret på Josimar (norsk fotballmagasin bestående av mye gravejournalistikk) i én person: Han stiller spørsmål til det meste, og gir seg ikke før han får svar. Ved å skrape på overflaten av svensk fotball, viser Lundh hvordan man kan finne en virkelighet i kulissene som er en helt annen enn den som gjerne presenteres for allmennheten. Beretninger om fotballens skyggesider er derfor viktige, og Lundhs tilfelle står ikke tilbake for noe.

Jeg skal definitivt lese mer av Lundh. Det bør du også.

Copyright © Mads Skauge 2020

Print Friendly, PDF & Email

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.