Leseverdig bok om friluftsliv, og en viktig bok om friluftsliv i skolen i vår tid

Eivind Sæther & Idar Lyngstad
Nord universitet, Norge

Boken bygger på Åse Tugetams doktoravhandling ved Institutionen för pedagogik och lärande, Linnéuniversitetet i Kalmar fra 2020, og er en etnografisk studie om læreprosesser i gymnasieelevers friluftslivsundervisning. Boken er bygget opp på samme måte som avhandlingen.

I sin bok søker Tugetam svar på tre problemstillinger, som er knyttet til

• • • elevers forforståelse og forberedelser for friluftsliv.
    • hvordan elever opplever og forstår friluftslivsundervisning i fjellmiljø og hvordan dette kontrasteres til ordinær undervisning i skolemiljø.
    • hvordan elever omsetter det lærte og den kunnskap som de tilegner seg gjennom skolens friluftslivsundervisning over tid.

Boken handler om urbane ungdommers møte med friluftsliv og fjellnatur i lys av endringer som synes å skje i samfunnet. Det teoretiske fundamentet i boken bygger på tre pilarer; å lære gjennom å gjøre, sosiokulturelt læringssyn og betydningen av plasser og steder. Tugetam sier at læring ikke foregår i et sosialt og kulturelt vakuum. Det dreier seg om «kunskapande i handling» (s. 89) og «lärprocesser som verkar» (s. 91). John Dewey har utviklet teorien om kunnskap i handling som passer godt i denne sammenhengen og i denne avhandlingen. Læring blir også sett på som et relasjonelt fenomen som er avhengig av hvordan individet er i samspill med omgivelsene og det fellesskapet som elevene blir en del av. Læring i friluftsliv er utfordrende på flere måter, og spesielt om læringen skal måles, ifølge forfatteren. For hva er egentlig det viktigste i friluftsliv som elevene skal lære? Det er vanskelig å finne ut av denne læringen også fordi kursplanen i skolen ikke artikulerer hva elevene skal lære om friluftsliv, hevder forfatteren (s. 90). Læringsutbyttet skal også kunne tas ut i et livsløpsperspektiv (välbefinnande livet ut), og om det skjer, er det vanskelig å vite noe om. Samtidig er det mulig å kunne observere og hente empiri fra noen av disse prosessene når elevene er i naturen.

Gjennom metoder som observasjon, dynamisk bruk av film og bilder, intervjuer i grupper og individuelt får Tugetam fram hva elevene sier og gjør på friluftslivsturer i skolens regi. Å gjøre friluftsliv kalles her «physical know how». I resultatdelen i boken får vi kjennskap til elevenes førforståelser og forberedelser, hva elevene synes å ha opplevd på tur i Jämtlandsfjell og elevenes tanker om det de har vært med på. Forfatteren skriver fint og lett om opplevelser som er viktig for læring, og det er derfor enkelt å følge resonnement og logikken i boka. Elevenes forventninger om alvor og risiko i en ny setting er presist observert og formidlet i boken. Tugetam får dessuten belyst at sosialisering til friluftsliv kan ha betydning for elevenes læring, og ikke bare det som presenteres i skolen under overskriften friluftsliv. Både formell og uformell læring i friluftsliv fra tidligere spiller en rolle når elevene begir seg på vei mot fjellet.

Elevperspektivet er lite forsket på i den nordiske konteksten av friluftsliv i skolen, og studien gir innsikter som til nå har vært fragmenter.

Tugetam dokumenterer at kontrastene mellom hjemmemiljøet og fjellet er store for elevene. Det virker som elevene synes fjellet er annerledes, rart og fremmed. Samtidig får elevene opplevelser av stillhet, fjellets storhet og luftens renhet som på en måte «ryster» dem og gir anledning til å reflektere. Elevene har ferieopplevelser fra mange land rundt om i verden – og sikkert fått mange gode opplevelser. Tugetams bok får vist i denne sammenheng et paradoks: Ingen av elevene (med noen få unntak) har sett, prøvd og erfart å gå i fjellet og kjenne hvordan det er å være i naturen over ei uke, i sitt eget hjemland. I denne situasjonen opplever noen elever å være «in-place» mens andre kjenner mer på «out-of-place». Det som kjennetegner drøftingen i boken er at Tugetam på en god måte balanserer elevens gode og sterke opplevelser og de opplevelser som virker skremmende og fremmed i naturen.

Boken drøfter flere prosesser som settes i gang ved å dra på tur i fjellet. Å være i, erfare og lære friluftsliv tar utgangspunkt i elevene, som til vanlig er i et skolemiljø som står i kontrast til det de opplever i fjellet. For leseren er det interessant å vite hva disse elevene får av erfaringer om seg selv, hvilken betydning steder og læring i naturen har for dem, og hva det sosiale miljøet har å si for opplevelser i naturen. Vi anmeldere, som arbeider ved et norsk universitet, mener det er sentralt, viktig og nyskapende å la elevene komme fram i lyset med sine ord og med det de opplever på tur i naturen i skolens regi. Elevperspektivet er lite forsket på i den nordiske konteksten av friluftsliv i skolen, og studien gir innsikter som til nå har vært fragmenter.

Tugetams bok skaper flere refleksjoner fra vår posisjon ved et norsk universitet. På samme måte som i Norge endres synet på friluftsliv og natur i både samfunnet og i skoleverket over tid. I styringsdokumenter om utvikling i skolen og samfunnet er det tydelig at friluftsliv er viktig, men det er vanskelig å oversette og gjennomføre i praksis – akkurat som i Norge. Det er altså stor forskjell på den undervisning som foregår inne i klasserom på skolen i forhold til det som kan oppleves på en ukes tur i Jämtlandsfjellene. Tugetam skriver om endringer i synet på friluftsliv i skolen og tolker dette i lys av samfunnsendringer, noe som gir boken et interessant perspektiv. Det er viktig å reflektere rundt endringer, og Tugetam gjør dette på en analytisk og god måte i boken.

Vi vil også kommentere at det er lett å tenke at det som skjer – og læres – i friluftsliv, er så forskjellig fra det som til vanlig skal læres i skolen, at det må være uviktig kunnskap og erfaringer. Vi hevder imidlertid at det å være menneske blir satt på prøve på en ny måte i friluftsliv; utenforskap, dybdelæring og fellesskap får en ny dimensjon i de tette relasjonene som må oppstå for eksempel på tur i fjellet. Elevene blir på en måte stilt tilbake til år null, for ingen (med få unntak) har særlig nytte av tidligere erfaringer når de drar på tur i fjellet. Det meste er nytt. På fjelltur utvikles nye sosiale relasjoner, samtidig som fundamentale menneskelige egenskaper kommer til syne underveis; glede, trøtthet, tørst, uro, lengsel, behov for trygghet og behov for å mestre. Å ikke mestre teltet kan bety en natt med mygg, regn og problemer. Behovet for å mestre blir derfor noe annet enn ellers i skolehverdagen, hvor for eksempel en av elevene som refereres i boken, sier han går hjem når han ikke mestrer (Viktor s. 202). Kanskje er det slik at elevene lever litt sterkere når de mestrer et ukjent miljø? Det kan synes som om elevene virkelig lever og liker naturen, fellesskapet og seg selv. En elev, som også figurerer i boken, sier dette om opplevelser og om lukten i fjellet; «det luktar fan gott… detta är livet på en pinne» (s.178). Utsagnet kan tolkes som om at denne opplevelsen er en «peak experience», altså noe som er bra og viktig for eleven. Det kan også bety at det ikke er lett for elevene å forholde seg likegyldig til det som skjer i friluftsliv, i motsetning til det som gjerne er tilfelle i skolen ellers. På denne måten greier Tugetam å dokumentere at friluftsliv virker, og får betydning for elevene.

Men hva er læringsforståelse i alt dette? Tugetam gir et godt bidrag for å belyse dette spørsmålet, og får fram følgende: Vi lærer gjennom at vi gjør, og gjennom å gjøre, skapes en forståelse av hvem vi er og hva vi kan. Det ligger læring i at alt er nytt og annerledes, men samtidig ligner det alt annet i livet; «Alt er mӧjligt», sier en elev (Rames s. 181). Å kunne håndtere utfordringer, «det är så livet funkar, liksom», sier en annen elev (Benjamin s. 183). Og det virker sterkt på elevene. Elevene uttrykker at de har lært noe om praktiske forhold for å greie seg i fjellet. I tillegg har de fått erfaringer som kan gi identitetsutvikling, sosial utvikling og nye perspektiver på egne liv. Friluftsliv kan synes å ha bidratt med et nytt referansepunkt i livet for noen av disse elevene.

Etter å ha lest boken sitter vi igjen med interessant spørsmål, som forfatteren kanskje kunne drøftet i større grad: Hvor blir naturopplevelsen av når individet er tyllet inn i en sterk sosiale sfære? Fellesskapet, eller det sosiale, det å ha folk rundt seg hele tiden, synes å ha stor oppmerksomhet i Tugetams bok. Denne oppmerksomheten mot det sosiale kjenner vi igjen fra friluftsliv i norsk skole også. De store fortellingene om friluftsliv i Norge synes å vektlegge individets møte med naturen, men tidsånden og utviklingen peker mot at fellesskapet, i en skolekontekst, er en viktig del av naturopplevelsen. Det kan likevel være et interessant spørsmål om den sosiale læringen tar over for noe av det individuelle et menneske kan oppleve i møtet med naturen.

Men alt i alt; Tugetam tar for seg omfattende og vanskelige spørsmål som er viktige å finne svar på. Tugetam har skrevet en leseverdig bok om friluftsliv, og vi vil legge til; en viktig bok om friluftsliv i skolen i vår tid.

Copyright © Eivind Sæther & Idar Lyngstad 2021