Et viktig bidrag til diskusjonen om hvordan styringen av svensk idrett kan forbedres


Kolbjørn Rafoss
UiT Norges arktiske universitet


Johan R. Norberg, Christine Dartsch Nilsson & Johan Faskunger (red.)
Idrottens riskzoner: Om vägar till trygg och trovärdig idrott
218 sidor, hft.
Stockholm: Centrum för idrottsforskning 2021
ISBN 978-91-984050-6-4

Centrum för idrottsforskning har siden 2009 hatt i oppdrag av regjeringen å gjennomføre evaluering av statens støtte til idretten i Sverige. Innenfor rammen av 2020 besluttet regjeringen at Centrum for idrottsforskning skulle gjennomføre en inngående analyse av hvordan idretten kunne arbeide for å forbedre styring, åpenhet og demokratiske funksjoner. Resultatet er en antologi som inneholder 10 bidrag skrevet av forskere, offentlige tjenestemenn og idrettsledere. Oppdraget gikk ut på å analysere idrettens ulike funksjoner for å avdekke områder som kan være til skade for individ eller samfunn. Det andre målet gikk ut på å se på hvilke verktøy idrettsbevegelsen disponerer for å håndtere og forbygge virksomheter som f.eks. overgrep, korrupsjon, økonomisk kriminalitet. Idrettsbevegelsens økte innflytelse og omfattende offentlige støtte har integrert idretten i det omliggende samfunn og styrket idretten som en viktig samfunnsaktør. Den økende kommersialiseringen og profesjonaliseringen innen svensk idrett gjør at den ideelle verden presses av markedskrefter hvor eksterne aktører ønsker økt innflytelse og makt. Avsløringene de seneste årene viser at store internasjonale forbund som fotball, volleyball, friidrett og håndball styres av beslutningstakere som hverken fremmer demokrati, transparens og antikorrupsjon. Hvordan idretten opptrer og handler overfor sine utfordringer er derfor et viktig idrettspolitisk spørsmål. De ulike bidragene berører på ulike måter hvordan den samfunnsmessige styringen av svensk idrett kan forbedres gjennom beslutningsformer, åpenhet og demokratiske funksjoner.

De to første kapitlene tematiserer hva «good governance» innebærer og hvordan dette kan oppnås i internasjonale idrettsorganisasjoner. Andreas Bågenholm drøfter på en innsiktsfull måte i kapitlet ”Good Governance – Vad är det bra för och hur kommer vi dit?”, hva som kjennetegner god samfunnsstyring, hvordan dette kan oppnås og effektene av god samfunnsstyring. Ifølge Bågenholm handler det om krav til åpenhet og transparens, at dokument og handlinger skal være tilgjengelig i det offentlige rom. Forfatteren trekker frem flere faktorer som spiller sammen med høy kvalitet i styringssystem, som f.eks. jevn kjønnsfordeling blant folkevalgte representanter. På nasjonalt, regionalt og lokalt nivå «går andelen kvinnor i de folkvalda församlingarna hand i hand med graden av good governance» (s.21). Som leser savner jeg en fordypende analyse av kjønnsrepresentasjon i svensk idrett med utgangspunkt i dette perspektivet.

I det neste kapitelet ”Achieving good governance in international sport organisations”, som bygger på forfatterens egne empiriske og teoretiske arbeider, kaster Arnout Geeraert lys over status i forhold til god samfunnsstyring i internasjonale idrettsorganisasjoner. Gjennom å måle 57 prinsipp basert på 309 indikatorer rangeres de internasjonale særforbundene utfra score på transparens, demokratisk prosess, ansvarlighet og sosialt ansvar. Forfatteren presenterer avslutningsvis ulike områder hvor det kan implementeres høye standarder for å fremme god samfunnsstyring i internasjonale idrettsorganisasjoner. Hvorvidt påstanden om at organisasjoner som ikke implementerer standarder for en bedre samfunnsstyring vil møte på store problemer er høyst usikkert. Spørsmålet er vel også om FIFA, FIVB, IAAF og IHF er i stand til å reformere seg selv.

Det at idretten blir mer integrert i det omliggende samfunn krever større innsats for god samfunnsstyring, som en vei for idretten til å forsvare sin samfunnslegitimitet og en relativ autonomi

Hvordan idretten styrer og organiserer sin virksomhet er temaet i et omfattende kapitel ”När idrottens och samhällets normsystem kolliderar”. Johan Norberg og Johan Lindholm drøfter fire parallelle normsystem som er av stor betydning for svensk idrettspolitikk; konkurranseidrettens regelverk og foreningsdemokratiet, rett og myndighetsutøvelse. De to første normsystemene er knyttet til selve idretten, mens de to andre omfatter regler og prinsipper i det svenske samfunnet. Forfatterne viser gjennom en rekke aktuelle case hvordan strevet etter autonomi og selvbestemmelse fører til verdikonflikter, hvor idrettens og samfunnets normsystem står mot hverandre. Norberg & Lindholm trekker en viktig slutning når han hevder at konfliktene ligger på et strukturelt nivå og kan i prinsippet ikke løses uten at visse normer gis fortrinn fremfor andre. Et annet gjennomgående tema er hvordan vi kan forstå idrettens autonomi som en fri og frivillig folkebevegelse. Hva betyr det at idretten skal være fri og selvstendig? Analytisk skiller Norberg & Lindholm mellom fire dimensjoner av idrettslig autonomi for å få frem hvordan det samfunnspolitiske legger føringer for idrettens virksomhet og argumenterer for at idrettens posisjon i samfunnet må forstås som relativ autonom. De peker på en rekke områder, som f.eks. retten til medlemskap i Riksidrottsförbundet (RF), arenakrav og forebygging av trygge idrettsmiljø hvor det trengs innsatser for å forbedre styringen. Det at idretten blir mer integrert i det omliggende samfunn krever større innsats for god samfunnsstyring, som en vei for idretten til å forsvare sin samfunnslegitimitet og en relativ autonomi. Når Norberg & Lindholm setter dette inn i en større idrettspolitisk kontekst gjennom kritiske analyser av hvordan idretten styrer og organiserer virksomheter blir dette opplysende lesning.

For å kunne fremme en god idrettskultur foretar Jonas Stier i kapitelet ”Att förstå sårbara och osunda idrottsmiljöer inom barn- og ungdomsidrotten” en analyse av det han betegner som usunne idrettsmiljø hvor barn og unge presses, krenkes og behandles dårlig. Forfatteren tar opp temaet med utgangspunkt i eksisterende forskning i Sverige. Et kjennetegn ved sosiale grupper i disse idrettsmiljøene er skillet mellom «oss» og «dem». Grupper som preges av nærhet, høy grad av sosial kontroll, tydelige hierarkier, høye konformitets- og lojalitetskrav, sterke normstrukturer og begrenset innsyn for utenforstående. Hypotesen er at jo mer spesialisert og prestasjonsrettet virksomhet, desto større risikoer for unge utøvere. Stier gir gode beskrivelser og drøfter kjennetegn ved ulike risikoområder som kan ha negative konsekvenser for unge idrettsutøvere. Som leser kunne jeg tenk meg ytterligere konkretiseringer om hva slags utsatte idrettsmiljø dette handler om. Leser jeg teksten litt dogmatisk kan disse miljøene særlig knyttes til unge kvinnelige utøvere som driver med individuelle idretter som rytmisk sportsgymnastikk, kunstløp og svømming hvor det er krav til tidlig spesialisering og prestasjonskrav. Det å identifisere kjennetegn ved disse mindre idrettsmiljøene for barn og ungdom vil selvsagt møte kritikk fra idretten og kan på mange måter sammenlignes med studier i Norge som avdekket spiseforstyrrelser blant kvinnelige langrennsløpere. Ikke uventet kom kritikken mot funnene fra idretten selv. For voksne som er knyttet til idrettsmiljø som drives av prestasjoner og karrieremuligheter for barn og unge er det gode råd å hente når Stier avslutningsvis drøfter hvordan makt og styring kan implementeres med det formål å forandre og forbedre usunne idrettsmiljø.

Hvordan skal svensk idrett ta forholdregler mot seksuell trakassering er temaet i kapitlet ”Idrottens åtgärder mot sexuella övergrepp och gråzoner”. Susanne Johansson er opptatt av hvordan idrettsbevegelsen kan implementere bedre rutiner for å kunne håndtere seksuelle overgrep, særlig i det som hun betegner som gråsoner. Gråsoner som skapes i diverse situasjoner som gjør at relasjoner med utydelige grenser også er vanskelige for idretten å håndtere. Forfatteren bygger sine slutninger på bakgrunn av intervju med idrettsledere innen de 10 største særforbundene. Hennes utgangspunkt, basert på funnene i undersøkelsen, er at særforbundene ikke hadde noen spesifikke forhåndsregler rettet mot seksuelle overgrep eller relaterte gråsoner. Som leser synes jeg forfatteren får til en god kobling mellom teori og empiri eller mellom det å formulere en politikk og tillempe og implementere den i form av systematiske handlinger for forebygging av seksuell trakassering overfor barn og ungdommer.

Anna Jonsson og Karolina Hurve drøfter i kapitlet ”Otillåten påverkan inom idrotten” ulike former for uakseptabel påvirkning. På bakgrunn av en tidligere studie identifiseres fire ulike påvirkningsformer: trakassering, trussel, vold og korrupsjon. Forfatterne viser gjennom relevante eksempler hvordan personer i ulike roller innen idretten utsettes for eller er i relasjoner hvor de kan eksponeres for påvirkning. Ved siden av å redegjøre for hvordan trakassering, trussel, vold og korrupsjon utspiller seg innen idretten og hvilke konsekvenser dette har for individer og organisasjon drøfter forfatterne innsiktsfullt hvordan disse påvirkningsformene kan forebygges og håndteres med tanke på å få til en bedre styring. Ifølge forfatterne følger påvirkningsforsøkene ofte et mønster, slik at idretten kan lære av hvordan andre organisasjoner og bransjer har håndtert ulike påvirkningsformer.

Innsats mot kriminalitet som råker idretten er temaet i kapitlet ”Om Aktiongrupp Idrott och Polisens arbete med otillåten påverkan inom idrotten” av Fredrik Gårdare. Mens innsatsen tidligere var rettet mot hooligans og ultras i forbindelse med arrangement er innsatsen de senere årene mot uønsket påvirkning blitt mer rettet mot kampfiksing og økonomisk kriminalitet. I svensk fotball har det har funnet sted en omfattende kampfiksing siden 2010-tallet. Ifølge Gårdare har kriminelle nettverk begynt å handle med spillere og visse kriminelle nettverk kombinerer handel og makt over spillerne med kampfiksing. Forfatteren tegner et utfordrende bilde for arbeidet til Aktionsgrupp Idrott, som har som mål å ha en strategisk effekt. Som representant for Polismyndighetene hevder Gårdare at det er økte ressurser som skal til for å bekjempe kriminaliteten. Dette hadde derfor vært av interesse om forfatteren hadde kunne formidlet effekten av det forbyggende arbeidet som har pågått i Stockholm regionen siden 2017.

I kapitlet ”Svenska idrottsledare på den internationella idrottsarenan” rettes fokus mot et forholdsvis uutforsket område: vilkårene for svenske tillitsvalgtes deltakelse i internasjonale idrettsorganisasjoner. Forfatterne har valgt et forskningsdesign som gjennom ulike innsamlingsmetoder kartlegger både utbredelse og går i dybden. Etter min mening er det empirien fra dybdeintervjuene og deltakende observasjon som tilfører feltet ny kunnskap. Det store bildet for svensk idrett er et økende antall personer og posisjoner i perioden 2017–2020 og prosentvis flere kvinnelige representanter i styrer, komiteer og utvalg. Av til sammen 350 internasjonale representanter var 58 beslutningstakere på utøvende nivå. Det fleste av de 72 særforbundene hadde minst en internasjonal representant og ikke uventet finner vi at store idretter som ski og fotball har flest personer med internasjonale oppdrag. Gjennom intervjuene kommer det tydelig frem hvordan man lett kan bli gissel i organisasjonskulturer preget av udemokratiske beslutningsformer, uklare maktforhold og korrupsjon. Imidlertid tegnes det gjennom intervju og observasjon et mer nyansert bilde av den internasjonale deltakelsen. Den svenske representasjonen er av betydning for å få vertskapet til internasjonale mesterskap og påvirke og utforme internasjonale konkurransesystem. Det trekkes også frem hvordan svenske forbund støtter andre forbund med kompetanse og erfaringer i forbindelse med arrangement og bidrar med økonomisk støtte til mindre nasjoner. Forfatterne trekker frem den nordiske modellens møte med organisasjonskulturer med dysfunksjonelle normer, bristende demokratiske strukturer, uklare maktforhold og korrupsjon. Særlig de asymmetriske maktforholdene som de kvinnelige informantene har erfart viser at det er et langt stykke frem. Som et av tiltakene for å samordne det internasjonale arbeidet i svensk idrett pekes det avslutningsvis på betydningen av å samordne dette nasjonalt gjennom nettverk, støtte fra RF, økonomisk støtte til representanter, utdanning og prioritering av strategiske saker.

Flere av bidragene i antologien gir gode innspill på hvordan svensk idrett gjennom nye reformer og verktøy kan arbeide for å forbedre styring, åpenhet og demokratiske funksjoner.

I kapitlet ”Idrottslig bolagisering från ett good governance-perspektiv” drøfter Johan Lindholm korporatisering. Etter at det ble tillatt med korporatisering i 1999 har en rekke eksterne aktører investert i og eier elitelag, særlig innen fotball og hockey. Forfatteren stiller seg kritisk til denne utviklingen som fører til økt innblanding av eksterne aktører. Selv om idrettsforeningene beholder og har det avgjørende ordet når beslutninger skal treffes så innebærer dette kompromisset mellom forening og forretning utfordringer i forhold til styring. Forfatteren foretar innledningsvis en klargjørende analytisk avgrensning av hva ulike former for korporatisering innebærer for idretten. Som leser av kapitlet er det særlig når forfatteren trekker slutninger av hvilke konsekvenser dette har for «good governance» at teksten løftes. Forfatterens tese er at økt korporatisering fører ved flere anledninger til mindre transparens, medbestemmelse og ansvarliggjøring. Denne form for korporatisering er sterk koplet til den økonomiske virksomhetens størrelse. Lindholm viser hvordan korporatiseringen påvirker den pyramideliknende organisasjonsmodellen; et større skille mellom profesjonell/kommersiell eliteidrett og amatør/breddeidrett. Det som forfatteren betegner som «vertikalisering» av idrettens organisasjon som følge av korporatiseringen kan ha en negativ effekt når det gjelder styring på overordnet nivå nedover i organisasjonen. Korporatiseringen er en konsekvens av krefter utenfor idrettsbevegelsen kontroll som vokser: tiltakende kommersialisering, profesjonalisering og komodifisering som endrer betingelsene for styring nedover i organisasjonen. Lindholm legger stor vekt på å skille mellom «bolagisering» som analytisk begrep og konsekvenser. Teksten kan leses som den nyliberale løsningen på idrettens dilemma mellom forening og forretning, gjennom konstitusjonelt forankrede regler og mer markeder.

I det avsluttende kapitlet ”’Följ eller förklara’ – Riksidrottsförbundets nya kod för demokratisk styrning av idrottsförbund och föreningar” tar Marie Denitton opp Riksidrettsforbundets nye kode for demokratisk styring av idrettsforbund og foreninger. Målet er å implementere koden i alle organisasjonsledd før 2024. Koden innebærer norm for god styring, utøvelse av lederskap, rolle og ansvarsfordeling og størst mulig transparens. «Ambitionen är att Sverige skall vara en av de drivande nationerna inom good governance i den internationella idrotten» (s. 218). Selv om svensk idrett ikke preges av de problem som kjennetegner mange av de internasjonale idrettsorganisasjoner peker flere av bidragene i antologien nettopp på områder hvor beslutninger krever større transparens og demokrati.

De forskjellige analysene av idrettens ulike funksjoner i denne antologien viser at idrettsbevegelsen har en rekke utfordringer med hensyn til eget verdigrunnlag. Flere av bidragene i antologien gir gode innspill på hvordan svensk idrett gjennom nye reformer og verktøy kan arbeide for å forbedre styring, åpenhet og demokratiske funksjoner. Som leser kunne jeg ønsket meg et avsluttende kapittel som sammenfattet og drøftet målene med samfunnsoppdraget.

Selv om idrettsmodellene i de nordiske landene har mye til felles, skiller den svenske modellen seg fra den norske modellen ved at idretten finansieres via skatteseddelen, mens den i Norge finansieres gjennom fordeling av overskudd fra statlige spill utenfor statsbudsjettet. Mens idretten i Sverige i større grad blir gjenstand for politisk drøfting i Riksdagen er stortingspolitikerne i Norge «satt på sidelinjen», når statens støtte til idretten fordeles. Relasjonen mellom staten og idretten handler om å ha innsikt i hvordan idretten styrer og organiserer sin virksomhet. Forskningsbasert kunnskap om statens støtte til idretten er viktig for politikkutforming og i et slikt perspektiv er rapporten et viktig bidrag.

Copyright © Kolbjørn Rafoss 2021

Innehåll

Good Governance – Vad är det, vad är det bra för och hur kommer vi dit
Andreas Bågenholm, Göteborgs universitet

Achieving good governance in international sport organisations
Arnout Geeraert, Utrecht universitet

När idrottens och samhällets normsystem kolliderar
Johan R Norberg, Centrum för idrottsforskning
Johan Lindholm, Umeå universitet

Att förstå sårbara och osunda idrottsmiljöer inom barn- och ungdomsidrotten – Risker och förhållningssätt för att främja en god idrottskultur
Jonas Stier, Mälardalens högskola

Idrottens åtgärder mot sexuella övergrepp och gråzoner
Susanne Johansson, Gymnastik- och idrottshögskolan

Otillåten påverkan inom idrotten
Anna Jonsson & Karolina Hurve, Brottsförebyggande rådet

Om Aktionsgrupp Idrott och Polisens arbete mot otillåten påverkan inom idrotten
Fredrik Gårdare, Polismyndigheten

Svenska idrottsledare på den internationella idrottsarenan – villkor, erfarenheter och möjlighet till inflytande
Karolina Bergmark, Christine Dartsch Nilsson & Johan R Norberg, Centrum för idrottsforskning

Idrottslig bolagisering från ett good governance-perspektiv
Johan Lindholm, Umeå universitet

”Följ eller förklara” – Riksidrottsförbundets nya kod för demokratisk styrning av idrottsförbund och föreningar
Marie Denitton, Riksidrottsförbundet

Print Friendly, PDF & Email

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.