Kunnskap om kroppsbevegelse i ulike landskaper presentert i et knippe forskningsbaserte artikler

Kolbjørn Rafoss
Institutt for idrettsfag, UiT Norges arktiske universitet

Innledning

Forum for Idræt har samlet en rekke artikler i antologien “Bevægelse i rum og rammer”. Felles for artiklene er at de har den romlige dimensjonen som utgangspunkt for analysene. I antologien er artiklene presentert i forhold til bevegelse i uterom, i byen, i haller og i arkitektur. Boken gir gjennom en rekke varierte artikler innblikk i et ungt forskningsfelt. Et felt som har vært i vekst i Danmark det siste tiåret, særlig ved Syddansk Universitet i Odense.

Bevegelse i uterom

Henning Eichberg skriver innsiktsfullt om “Friluftsliv efter de grønne bølger”. Artikkelen studerer naturbegrepets konfigurasjoner og diskuterer hvordan nye konfigurasjoner forholdet seg til tid og rom, bevegelslandskaper og kroppsøkologi. Å lese teksten er som å lytte til et jazzstykke, her improviseres og resonneres. Forfatteren spiller på hele sitt repertoar. Målet er som i tidligere arbeider å presentere de store linjene og trekke uventete slutninger. Eichberg bruker bla. løping som eksempel i sin fremstilling av naturbegrepets nye konfigurasjon. Han viser til at i de idrettslige praksisene har folk forlatt det standardiserte rom og de rette linjer. Nye løpeformer forholder seg snarere til stedet enn til rom. I menneskenes livsverden fører disse løpene til unike steder, til “place” snarere enn “space”. De siste årene har det i Norge vært en eksplosjonsartet vekst i antall deltakere og nyskapte løp ut i naturen. I motsetning til i Danmark ender de fleste av løpene opp på en fjelltopp. Eichberg argumenterer for at disse løpene er med på å gjenskape natur. Eichberg drøfter hvordan man nærmere kan forstå denne sammenheng ved hjelp av en slags antigeometri, såkalte fraktale bevegelser. Eichberg har skrevet en krevende tekst, rensket for empiri i motsetning til de andre bidragene, men rik på refleksjoner om kulturelle bevegelser og konfigurasjoner.

I den neste artikkelen undersøker forfatterne Jan Arvidsen, Karen Dalgaard og Søren Andkjær i “En sti er en sti – eller? utvalgte resultater fra prosjektet Rum og rammer for aktivt udeliv” omgivelsens betydning for fysisk aktivitet, nærmere bestemt stibruk blant organiserte mosjonsløpere og mountainbikere. Forfatterne har valgt et kvalitativt perspektiv for å undersøke opplevelse på og betydning av stier. Det er ikke overraskende at stiens utforming, løp og omgivelser vektlegges av begge de undersøkte gruppene, men forfatterne peker samtidig på store forskjeller mellom gruppene. Hovedkonklusjonen er at stiens utforming er viktig for opplevelsesmotiv og kjennskap til aktivitetsformen avgjørende for anleggelse av nye stier. Tverrsnittsundersøkelser viser at det er en stor økning i bruk av turstier og turveier i Norge og slike kvalitative studier er således viktige bidrag til økt forståelse for både bruk, turopplevelse og planlegging av nye stier.

Jens Troelsen og Charlotte Pawlowski fokuserer i sin artikkel “En god (om) vej til mere fysisk aktivitet i hverdagen” på den betydning fysisk strukturelle rammer kan ha for fysisk aktivitet. Forfatterne tegner et stort bilde: fysisk planlegging vil i fremtiden tildeles en sentral rolle for å forebygge fysisk inaktivitet og målet med prosjektet er å innrette de fysiske rammer, slik at de i høyere grad fremmer og integrerer fysisk aktivitet i hverdagen. Forfatterne har samlet inn en mengde kvantitative og kvalitative data gjennom studie av ni aktivitetsområder med stor variasjon i innhold og plassering. Fysisk aktiverende anlegg skal være lett tilgjengelige og synlig plassert med mange forbipasserende, er en av konklusjonene. Det er nødvendig å bryte ned gjengse forestillinger om hva bevegelser er, slik jeg leser forfatterne, for å utvikle kunnskap om aktiviserende fysiske rammer. Det blir spennende å følge med om prosjektet vil skaffe ytterligere kunnskap om hvilke incitamenter og barrierer som er knyttet til rekken av til- og fra-valg av fysisk aktivitet i hverdagen for det brede lag av befolkningen.

I artikkelen “Skolegårdens betydning for børns daglige fysiske aktivitet” presenterer Glen Nielsen resultater fra eget forskningsarbeid. Selv om det finns mange ulike initiativ til å øke barns daglige fysiske aktivitet er det imidlertid lite kunnskap om hva som har betydning for barns samlede fysiske aktivitet. Forfatteren presenterer kvantitative data fra et prosjekt som ser på sammenhenger mellom forekomst av lekanlegg i skolegården og mengden av fysisk aktivitet blant barn. Ikke overraskende finner forfatteren at det er en positiv sammenheng mellom antallet lekeapparater og fysisk aktivitet i skolegårdene blant barn uavhengig av kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn i Danmark og på New Zealand. Forfatteren konkluderer med at en ytterligere utbygging av lekeanlegg i skolegården kan øke barns gjennomsnittlige fysiske aktivitet og minske inaktiviteten. Hvorvidt det er en direkte sammenheng mellom antall lekeapparater og fysisk aktivitetsnivå kan virke som en for deterministisk slutning. Forfatteren tar imidlertid et visst forbehold ved at kontrollerende intervensjonsstudier vil kunne verifisere en slik effekt. Å finne ut av hvilke anlegg som brukes av ulike grupper barn til hva vil kunne tydeliggjøre barns ønsker og kompetanse for lek og interaksjon slik forfatteren ønsker. Dette vil være viktig kunnskap, slik forfatteren hevder, for å skape aktive uterom for barn.

Bevegelse i byen

Hvordan kroppslige praksiser utspiller seg i urbane landskap undersøker Signe Højbjerre Larsen i artikkelen ”Parkour – at skabe steder med kroppen”. Hennes epistemologiske utgangspunkt for analysen er å ta utgangspunkt i parkour som regulær kroppslig praksis. Hun samler data ved å observere steder i København hvor parkourutøverne skaper særlige relasjoner til omgivelsene. Gjennom å være med utøverne på tur har hun samlet notater som danner grunnlag for å analysere de kroppslig kulturelle bevegelsene. Larsen kritiserer den eksisterende parkour forskning for å legge vekt på bevegelseskulturens symbolske dimensjoner i form av anti-kapitalistiske og mot-kulturelle ideer. Hvordan materielle og symbolske kulturer spiller mot de kroppslige, kulturelle bevegelser kunne vært drøftet mer inngående i den avsluttende delen, siden forfatteren tar opp kritikken innledningsvis mot den rådene parkour forskningen.

Utformingen av grønne områder vil ha stor betydning for den enkeltes muligheter til å være fysisk aktiv. Det er derfor et svært aktuelt tema som Jasper Schipperjin & Michael Lindberg behandler i artikkelen “Fysisk aktivitet i byens grønne områder”. Forfatterne er opptatt av å finne ut om det finns en sammenheng mellom grønne områder og økt fysisk aktivitet og om utforming av grønne områder spiller en rolle i evnen til å stimulere til fysisk aktivitet. Dette er ambisiøse spørsmål som forfatterne gyver løs på ved å inndra data fra to casestudier: Fælledparken og Superkilen i København. Forfatterne finner, at avstand til grønne områder er et viktig parameter for hvor mye de blir brukt, og at utforming og størrelse på grønne områder påvirker bruk og aktivitetsnivå. Det siste aspektet er etter min mening undersøkelsens styrke: forfatterne fant at det ofte var uoverensstemmelse mellom tiltenkte målgrupper og den faktiske bruken. Det å få frem hvilken aktivitetsfremmende effekt forskjellige elementer har for ulike målgrupper er verdifull kunnskap, dersom målet er å redusere antallet inaktive individer som bruker parkene.

Sosial ulikhet i deltakelse handler også om tilgang og tilgjengelighet til anlegg og arenaer. Det temaet spiller seg ut i artikkelen “‘Tilgjengelighet’ til idræt for børn i udsatte boligområder” av Bjarne Ibsen & Michael Fehsenfeld. Undersøkelsen omfatter en kartlegging av idrettsanlegg og idrettsmuligheter i seks boligområder. Dette er et lite utforsket område i Scandinavia, men desto viktige med tanke på et idrettspolitisk mål om å utjevne sosiale forskjeller. Den fysiske tilgjengeligheten viser at det ikke er en entydig sammenheng mellom antallet idrettsanlegg og barn som driver med idrett, mens fysisk nærhet til svømmehall og multi-funksjonelle innendørsanlegg har stor betydning for hvor mange som driver med idrett og hvilke idrettsgrener de dyrker. Forfatterne fant, i analysen av organisatorisk tilgjengelighet, at idrettsanlegg som var åpne for fri benyttelse uten medlemskap ble i større grad brukt av barna. Den psykiske tilgjengelighet, dvs. opplevelse av at det var trygt å bruke anlegg, viste at anlegg lokalisert i nærheten av skolene opplevdes som tryggere enn steder og anlegg som ble brukt til selvorganiserte aktiviteter. Forfatterne får frem viktig kunnskap om usynlige og marginaliserte grupper. Kunnskap som er viktig for utforming av idrettspolitikk. Analysen kunne derfor med fordel også ha tematisert kjønn.

Bevegelse i haller

I artikkelen “Driftsformer og idrætsfaciliter – hvordan åpnes den ‘sorte boks’?” drøfter Evald Bundgaard Iversen hvilken betydning driftsform har for forholdet mellom input og output. Utgangspunktet er hvilke interesser som blir prioritert i idrettsanlegg under forskjellige driftsformer. Forfatteren drøfter ny-institusjonelle fortolkninger som forholdet mellom rasjonell og normativ institusjonalisme. Forfatteren antar at idrettsanlegg, som er underlagt en kommunal driftsform får tildelt et budsjett som er overveiende uavhengig av aktivitetsnivået, mens selveiende idrettsanlegg får tilskudd som er avhengig av aktivitetsnivået. Artikkelen løfter frem temaet på en innsiktsfull måte om hvilke effekter driftsformer kan ha på deltakelsesmønster. Dette er en del av anleggsfeltet som skriker på empiriske undersøkelser, som forhåpentligvis presenteres i en fremtidig artikkel av Bundgaard Iversen.

I artikkelen “Analyse av adfærd i idrætsfacilteter” av Rikke Gade, Cecilie Breinholm Christensen, Rasmus Krogh, Thomas B. Moeslund og Henrik Harder omhandler metoder og teknologier til å analysere bruk av idrettsanlegg. Ved hjelp av termisk video er det mulig å telle personer og gjenkjenne aktivitetstyper. Dette er spennende nybrottsarbeid for undersøkelse av anleggsbruk. Forfatterne har ambisjoner om å utvikle metoder og teknologier som bedre kan gjenkjenne spesifikke aktiviteter og gi større informasjonsmengde om brukerne. De første forsøk med automatisk anleggsanalyse, i samarbeid med Aalborg kommune, har dokumentert at det er et stort potensiale for å gjøre anvendelser og utnyttelse av idrettsanlegg mere effektiv. Avslutningsvis skisserer forfatterne en rekke forskningsområder innen anleggsfeltet hvor kunnskapen i dag er begrenset, hvor analyse av anleggsadferd vil kunne tilføre ny kunnskap som f.eks. sammenligning av forskjellige typer arkitekturløsninger, beslutningsgrunnlag for nybygging og utvikling av nye anleggstyper.

Bevegelse i arkitektur

“Heroisme i sten? Arkitektur, ny kunst og ideologi på Gymnastikhøjskolen i Ollerup”av Hans Bonde analyserer relasjonen mellom kunst, arkitektur og ideologi. Bonde har skrevet en meget kritisk og lesverdig artikkel hvor han analyserer nærmere Nils Bukh sitt monumentale bygg, Gymnastikhøjskolen i Ollerup (1920), stadion (1923) og Danmarks første innendørs svømmehall (1926). Bonde er kritisk til de som forstår bygningene som et utrykk for Bukh egne autoritære og korporative ideer som i høy grad var kompatible med den tyske nazismen og dens førerdyrkelse. Med utgangspunkt i sine egne studier diskuterer han Bukh sitt kunstvalg ved utsmykningen og bruker Goffmann sine begreper “frontstage” og “backstage” i sin fremstilling. Samtidig leverer han en kritikk av kunstvalg som er gjort i forbindelse med renoveringen av anlegget. Bonde argumenterer overbevisende for at kunstnerne som fikk oppgaven har vist liten respekt for de opprinnelige kulturhistoriske mønstrene og ønsker en tilbakeføring av bla. statuene til det opprinnelige.

Rene Kural forteller i artikkelen “Out-standing! Om Dansk Tennis Club og tennisspilleren Leif Rovsing”, den spennende historien bak byggingen av en av de første overbygde tennishallene. Tenniskarrieren til Leif Rovsing avbrytes brått. Etter å ha forsøkt å innlede et homoseksuelt forhold til en annen spiller er skandalen et faktum. Rovsing ekskluderes fra DBU og får ikke delta i turneringer. Selv om homoseksualitet ikke var straffbart fikk DBU etter en rettsak i 1928 fortsatt rett til å utelukke medlemmer. Kural viser hvordan Rovsing, av egne midler, lot oppføre en eksepsjonell hall. Etter åpningen i 1922 fikk han bare spille tennis i egen hall. Kural viser gjennom bruk av nye kilder og opplysninger hvordan Rovsing lot seg inspirere av lys, materialer, fargevalg, utsmykning og innretningen av hallen etter svenske idealbilder. Rovsing hadde representert Danmark i en rekke turneringer i Sverige og i de olympiske leker i 1912 i Stockholm. Kural kobler sammenhenger mellom stilarter, idrettens rom og biografien på en elegant måte. Som leser forstår vi hvorfor det særegne byggverket for Rovsing signaliserer en gjenoppreisning til omverdenen.

I artikkelen “Nye tendenser indenfor idrætsarkitektur” undersøker forfatterne Anne Sofie Lund Tannebek og Hans Bonde hvilke toneangivende trends som preget hallutbyggingen i Danmark og hvilke aktører som kjemper om visjoner og løsninger på feltet. Ombygningen som finner sted, til forskjell i fra Norge, er et resultat av Lokale anleggsfondens (LOA) satsning “Nyt liv i gamle haller”, som ble satt igang etter en arkitektkonkurrence i 2008. Ideen var å utprøve, om man innenfor en overskuelig anleggsramme på max 10 millioner kroner kunne oppdatere og tilpasse eldre håndballhaller til endrede idrettsvaner og nye lokale behov. Forfatterne indentifiserer tre trend og viser ved hjelp av Bourdieus feltteori hvordan LOA er mer toneangivende og dominerende enn andre aktører. Her stiller etter min mening forfatterne et ubehagelig og sentralt spørsmål innen fremtid anleggspolitikk. I Norge bygges det fortsatt nesten utelukkende standariserte idrettshaller fordi aktører utenfor det korporative partnerskapet mellom Idrettsavdelingen og NIF ikke har tilgang til ressurser og kapitalformer som kan skape andre strukturer på anleggsfeltet. I Danmark er dette monopolet brutt. Ved å opprette LOA i 1994 ble det skapt ”en struktur av differensierte posisjoner”, og slik får artikkelen frem hvordan maktkamp på feltet har ført til nyutviklet arkitektur, alternative halløsninger og en mer fleksibel rommlighet .

Et historisk sukk – visjonen om et idrettsmuseum

Den siste artikkelen i antologien er et essay “Hvordan går det med idrætten, kulturarven og visionen om et idrættsmuseum” skrevet av Else Trangbæk. Temaet handler om en underlig historie. På tross av mange og gode initiativ for å etablere et idrettsmuseum i Danmark har det vært umulig inntil i dag å skaffe finansiell støtte til et slikt museum. I essayet gjennomgår Trangbæk de ulike fasene i et historisk forløp fra det første initiativ i 1985. Det har ikke manglet på initiativ og komiteer opp gjennom årene om å opprette et nasjonalt dansk idrettsmuseum. Forfatteren har inngående kjennskap til kilder og gir leseren detaljert og innsiktsfull fremstilling av de mange initiativ og samarbeidskonstellasjoner. Slik jeg leser teksten er det manglende statlig finansiering og et krav om stor medvirkning fra idrettens hovedorganisasjoner som den politiske diskusjonen har handlet om. På den andre siden har ulike forskningsmiljø og museumsmiljø arbeidet i ulike samarbeidsrelasjoner for en realisering av prosjektet. Forfatteren mener at tiden er overmoden og trekker frem to forhold: en stigning i forskning i idrettens historie og at forutsetningene for innsamling, registering og bevaring av kulturarven er tilstede. I artikkelen (s.186) blir det hevdet at Norge har fått sitt idrettsmuseum. Etter det jeg kjenner til er vel situasjonen den samme som i Danmark, selv om det finns et skimuseum i Holmenkollen og et fotballmuseum lokalisert i Ullevål stadion. Det som skiller Danmark fra Norge er at det har vært tatt en rekke initiativ til å bygge opp et museum på et vitenskapelig grunnlag for formidling av idrettens kultur, forskning og verdier. Else Trangbæk har vært en sentral aktør på disse ulike arenaer og en pådriver for et idrettsmuseum. Artikkelen avsluttes med en oppfordring, fra en av nestoren i dansk idrettshistorie, om at andre går videre med saken overfor det politiske miljøet.

Avslutning

Som leser av antologien blir man godt orientert om utviklingen innen et ungt forskningsområde. Så vidt jeg kan bedømme fremstår antologien som forskningsbasert. De fleste artiklene formidler egen forskning, som yngre og etablerte forskere selv driver eller prosjekter forfatteren er involvert i. Antologien presenterer kunnskap og innsikt i et mangfold av bevegelseskulturer. Den økende politiske oppmerksomheten omkring rammene for de “hverdagslige” bevegelser handler ikke minst om å forstå rom og rammer for bevegelseskulturer. Mangel på bevegelse i arbeidslivet må finne sine nye former i hverdagslivet! Antologien kan samlet leses som et viktig kunnskapsbidrag.

Copyright © Kolbjørn Rafoss 2014