”Kritiske venner” om olympismens diskurser fra de Coubertin og frem til i dag

Jon Helge Lesjø
Høgskolen i Lillehammer

Olympismen er ikke av blant våre mest kjente «ismer», men som den olympiske bevegelsens offisielle ideologi fortjener den oppmerksomhet i takt med de olympiske lekers vekst og økte prestisje. Begrepet kan føres tilbake til baron Pierre de Coubertin (1863-1937), den moderne olympiske lekers grunnlegger, og er preget av sen attenhundretalls tenkning. Chatziefstathiou og Henrys bok er en diskursanalyse av olympismen som ideologi i ulike historiske kontekster, inspirert av den franske sosialfilosofen Michel Foucaults teorier om diskursanalyse.

Boken består av seks kapitler: Det første er et introduksjonskapittel som kort redegjør for begrepet og fenomenet olympisme. Forfatterne ønsker å forstå fenomenet i lys av moderne samfunnsteori, og gir en begrunnelse for valget av diskursanalyse som tilnærming til studien. Det andre kapitlet inneholder en nærmere redegjørelse for hva en diskursiv tilnærming til konstruksjonen av den olympiske historien innebærer, samt en periodisering av de moderne lekers historie i en bred samtidshistorisk kontekst. De tre påfølgende kapitler – kapittel 3, 4 og 5 – er bokas viktigste empiriske bidrag. Her analyseres tre sentrale diskurser, først grunnleggeren Coubertins bidrag (kapittel 3), som karakteriseres som en beskyttende paternalistisk diskurs (1887-1937). Deretter (i kapittel 4) analyseres bidraget fra en annen av bevegelsens store ideologer, Carl Diem – olympismen i skyggen av fascisme og etterkrigstidens rehabilitering av den (1912-1961). I det femte kapitlet er kildene foredrag og seminarer holdt ved det Internasjonale Olympisk Akademi (IOA) i Hellas – fra den kalde krigens dager opp til slutten på etterkrigstida. Avslutningskapitlet (kap.6) er sammenfattende og diskuterer noen av olympismens viktigste utfordringer inn i det 21. århundret.

Forfatterne definerer seg som critical friends av den olympiske bevegelse. De identifiserer seg med bevegelsens formål og ide og vil den vel, men ønsker samtidig å holde en kritisk distanse til sitt studieobjekt. Dette framholder de som nødvendig for at de kan vurdere om bevegelsen lever opp til de etiske fordringer som stilles til den.

Fenomenet

Olympismen er en ideologi for en sosial bevegelse initiert og drevet fram av aristokratiske deler av det establishment. Sportsutfoldelsen gis en begrunnelse ut over den fysiske kappestrid, kroppskulturen og åndskulturen skal forenes i en høyere enhet. Dette skal nå sitt høydepunkt i festivaler som kombinerer idrettskonkurranser og kultur i en ramme av mytiske seremonier og ritualer. Olympismen er en overbygning for et idealistisk og moralsk dannelsesprosjekt knyttet til et sett idealer og (universelle) verdier. Hvorfra det utledes et menneskesyn der møtet mellom utøvere i idrettslig utfoldelse skal skape gjensidig forståelse som muliggjør fred og en bedre verden.

Denne idealistiske filosofi og ideologi er virksom i historiske situasjoner formet av ulike krefter og kulturer. Forfatterne har konstruert en historisk periodisering som ramme for å tolke olympismens utvikling: 1. Imperialisme og etableringen av den olympiske bevegelse, 2. Sen imperialisme (mellomkrigstid 1914-44), 3. Etterkrigstid: ny-kolonialisme og kald krig, 4. Etter den kalde krigen: det 21. århundrets politiske orden. Det er innenfor slike politiske, økonomiske og sosiale rammer utviklingen av olympismen best kan forstås, der makten over diskursene endres og påvirkes av sosiale brytninger og nye samfunnsforhold.

Handlingsideologer

De sentrale diskursene identifiserer forfatterne gjennom nærlesning av tre kildeskrift. For det første skriftene og biografiene til to av store olympiaideologene Pierre de Coubertins og Carl Diem. Begge framstår som det vi med Slagstad kunne kalle typiske handlingsideologer; tenkere som ville omsette sine ideer i handling og lederskap innen den olympiske bevegelse. Dernest kommer en studie av sentrale forelesninger og foredrag i regi av Det Internasjonale Olympiske Akademi, tenkt som møtestedet for formidling og dialog om olympismens sentrale ideer. Mellom disse kan det trekkes noen klare linjer, Diem utviklet nære relasjoner til grunnleggeren Coubertin, og Diem var også en propagandist for etableringen av IOA.

Coubertins diskursive makt var knyttet til hans aristokratiske bakgrunn og både intellektuelle og organisatoriske ressurser. Hans opprinnelige motiv var styrking av fransk nasjonalfølelse og disiplinering av fransk ungdom gjennom bedre fysisk fostring. Men gradvis får hans engasjement et mer internasjonalt preg, i takt med tidens modernitetstanker. Det var en modernitet preget av eurosentrisme, og sett med dagens øyne også en porsjon biologisk determinert rasisme. Viktige kilder til hans olympisme som ideologi var en krysning av anglosaksiske ideer og hellenisme, og han kunne veksle mellom dem avhengig av hva slags organisatorisk formål de skulle tjene. Mer enn som en dyp utdanningsfilosof framstår Coubertin som en kyndig reformator og strateg, en handlingens mann, som koblet sin ideologi med utviklingen av en sosial bevegelse. Dette krevde evner til å utmanøvrere opponenter og integrere andre brysomme elementer som hadde alternative planer for den olympiske bevegelse. Han balanserte mellom det nasjonale og internasjonale i verdensutstillingenes tid, noen av de første olympiske leker var knyttet til dem. Den nye verden skulle også med, men «siviliseres» gjennom at deres idretter på den internasjonale scene vek plassen for de europeiske som hadde olympisk status. «All sports for all people» var hans parole, men den må forstås i sin kontekst i imperialismens periode.

Med Carl Diem (1882-1962) flyttes konteksten fra det franske til det tyske. Diem er best kjent som organisator av nazi-lekene i Berlin i 1936, med en rekke innovasjoner som blant annet innføring av fakkelstafetten i forkant lekene. Nazi-lekene skulle komme til å bringe det olympiske arrangement til nye høyder, også når det gjaldt politisk bruk av ekspressive virkemidler. – Se for øvrig Rune Slagstads idehistoriske studie (Sporten) fra 2008 for en utdypning av Diems rolle i denne sammenheng.

Diem hadde et langt engasjement i den olympiske bevegelse forut for nazi-regimet, knyttet til en forholdsvis høyreorientert «folk og nasjon»-ideologi. Idretten kunne i følge ham motvirke industrialismens ødeleggende virkninger. Han utviklet etter hvert nære forbindelser til Coubertin, og ønsket nok å bli hans etterfølger som den fremste fortolker av den olympiske lære. Coubertin ville at han skulle etterfølge ham som redaktør av Olympic Review, og også etablere et olympisk institutt i Berlin. Diem ønsket å flytte IOCs hovedkvarter til Berlin under krigen, men dette ble motarbeidet. For skandinaviske lesere er det interessant å se omtalen av den påtroppende IOC–president J. Sigfrid Edströms rolle (s. 174 og s. 176). Han var aktiv for å forhindre dette, og senere i å etablere gode relasjoner til de gamle tyske OL-lederne som hadde spilt en rolle under nazi-tiden. Etter krigen ble Diem raskt rehabilitert i den tyske forbundsrepublikken og i IOC, og fikk en mer internasjonal orientering. Diem var også en beundrer av gresk kultur og hadde fulgt de tyskledede arkeologiske utgravinger i Olympia med stor interesse. Han arbeidet sterkt for etablering av et internasjonalt olympisk akademi i Hellas, lokalisert til Olympia, der verdens ungdom kunne møtes for å lære olymismens verdier. Dette skulle etter hans mening skje i spartanske omgivelser og i en anti-modernistisk ånd. I det langsiktige arbeidet med å etablere akademiet samarbeidet han nært med John Ketseas, lederen av den greske olympiske komite. Ketseas ble også den første lederen for IOA i 1961.

Det olympiske universitet

Etter mer enn femti år har IOA etablert seg som et senter for utveksling av ideer og diskusjoner om de viktigste temaene innen olympismen. Drømmen var et «olympisk universitet» på gresk jord der en voksende gruppe av olympic scholars kunne møte ungdom og presentere sine ideer på tvers av øvrige ideologiske skiller. De første tiårene var virksomheten og temaene påvirket av klimaet under den kalde krigen, men store endringer pågikk likevel i den olympiske bevegelse. De viktigste endringene slik de kom til syne i akademiets virksomhet: For det første et skift fra å se på seg selv som «upolitisk» til innse at den ble innhentet av verdensbegivenhetene og derfor selv hadde behov for et «politisk» program. For det andre den radikale omdanning fra amatørisme til profesjonalisme og økt kommersialisering av lekene. For det tredje økt bruk av teknologi i utøvernes forberedelser inkludert det økende dopingproblemet. Og endelig kvinnenes inntog i lekene og en gradvis utfordring av den mannlige dominans som så lenge hadde satt sitt preg på bevegelsen.

Dagens diskurser

Boka rundes av med å dra de lange linjer og fokusere på de sentrale diskursene om olympismen i det 21. århundre. Den er selv en kilde til «styringskunst» (governmentality) i det som kan kalles en post-kolonial og ny-liberal kontekst. Fire diskurser settes i forgrunnen. For det første diskursen knyttet til ungdom, sport og kropp. President Rogge fant tilbake til et av Coubertins temaer gjennom etablering av Ungdoms-OL (YOG), med koblingen mellom olympiske verdier, ungdom og nye idretter. For det andre håndteringen av de universalistiske aspirasjoner i forhold til multikulturalismen og en multipolar verden. For det tredje idrettens betydning for utvikling og internasjonale relasjoner. Og sist, men ikke minst, styring, governance og selvregulering innenfor den olympiske bevegelse etter IOCs krise i forlengelsen av korrupsjonsskandalen for vel ti år siden. Dette er åpenbart helt sentrale spørsmål i vår tid.

Forfatternes posisjon er at alle disse spørsmålene må diskuteres i en bred offentlighet for gjennom dialog å utvikle en større etisk og moralsk konsensus i en multikulturell verden. I hvilken grad olympismens forvalterne, IOC og den olympiske bevegelse, med sin historie og innbygde motsetninger reelt sett er egnet til å gi avgjørende bidrag her, er ikke noe sentralt tema for denne boka.

Boka inneholder en god del kjent stoff om så vel den olympiske bevegelsen som allmenn historie. Men det er også en lærd bok som (i alle fall for denne anmelder) har bragt fram ny kunnskap på avgrensede områder. Dens viktigste bidrag ligger imidlertid i den lange linjen som trekkes mellom gårsdagens olympiske diskurser og dagens konflikter og utfordringer.

Copyright © Jon Helge Lesjø 2014