Høy litterær og historiefaglig kvalitet

Helge Chr. Pedersen
UiT – Norges Arktiske Universitet, Campus Alta


Isak Lidström
Heja Persson! Samisk triumf i Vasaloppet
110 sidor, inb., ill.
Malmö: Arx Förlag 2018
ISBN 978-91-88893-02-4

Historiker Isak Lidström har skrevet en fantastisk bok om den samiske skiløperen Johan-Abram Persson fra Skerfa ved Arjeplog i svensk Norrland som i 1929 vant Vasaloppet. Heja Persson! er fengslende lesning av flere grunner. For det første har boka gode litterære kvaliteter med et muntlig og levende språk som på mange måter speiler de muntlige norrlandske fortellertradisjonene som bokas kilder hviler tungt på. Gjennom sin inngående og detaljerte skildring av forberedelsene til rennet, utviklingen under rennet og av de ulike løperne evner Lidström å fange leserens interesse både for Persson som person, for hans bragd og betydningens av hans bragd, men også for Vasaloppet og svensk skihistorie.

Beskrivelsen av hvordan løperne tester skiene før start er en god roman verdig: «I skidspåret kvarstannade doften av denna märkliga sörja i något ögonblick – bränt gummi och schellack tillsammans med kråkbär och renlav i förädlad form». Et annet eksempel på tekstens litterære kvalitet er en beskrivelse av da tronarving Gustav Adolfs tog hindrer halve startfeltet ved en skinneovergang. Gustav Adolf hadde startet løperne i Sälen og var nå på vei til Mora for å se løperne i mål. Skiløperne måtte krysse togsporet etter syv kilometer og feltet blir delt i to da toget ikke klarer å stoppe før hele feltet har krysset. Dette taper blant andre J-A Persson et minutt på: «Adrenalinet var som tändvätska på det klassförakt som snabbt flammade upp» skriver Lidström om en av deltakernes reaksjoner. Vet hjelp av mange gode litterære bilder flyter teksten godt i skildringen av J-A Perssons hjemplass Skerfa og hans familiebakgrunn som fiskersame. Om han og broren Lars Perssons bedrifter som ulvejegere og deres bedrifter som skiløpere i 1920-årene, og ikke minst om Perssons store bragd i skogene mellom Sälen og Mora en vinterdag i 1929 da lappen fra Norr slo den «ekte svenskheten» ned i støvlene.

Men Lidströms levende skildring av et skiløp er så mye mer enn bare det. Det er en skildring av svensk skihistorie, det er en skildring av storsamfunnets syn på og holdninger til den samiske minoriteten og av svensk etnopolitikk i mellomkrigstiden, det er en skildring av klassekamp og motsetninger mellom nord og sør. Det er i det hele en historie om Sverige og svensk mentalitet i mellomkrigstiden sett gjennom skisporten – sporten som for alvor speilet den svenske nasjonale karakter. Og det er denne spennvidden i boka som fasinerer meg mest, boka er ikke mer enn 110 sider lang, men rommer så mye.

Lidström viser hvordan løperne nordfra følte seg stemoderlig behandlet av eliten i Stockholm. Løperne fra Norrland reagerte blant annet på hvordan skiløperne ble behandlet i Nordiska spelen hvor borgerlige idretter som curling og aking hadde langt bedre premier enn skiløpingen. Vasaloppet var et slags svar på tiltale – fri for overklasseidealer og -idretter. Vasaloppet var noe nytt, sundt, folkelig og friskt ifølge Lidström. Når han skriver at Vasaloppet var noe nytt og fri for overklassedilldall, gjøres det i sammenheng med beskrivelsen av festen i Folkets hus i Sälen kvelden før starten på 1929-utgaven av Vasaloppet der de knapt hundre skiløperne venter på tronarving Gustav Adolf. Da tronarvingen kom inn hadde skiløperne blitt kommandert til å danne militær hedersvakt. Altså ikke helt fritt for borgerlighet. Pengepremiene i Vasaloppet førte også til at skiløperne tok fram det tradisjonelle utstyret med svært lange ski, dette ble ansett som et problem i det svenske skiforbundet fordi de moderne skikonkurransene i Skandinavia med kupert terreng krevde korte ski. Lidström skriver at skiforbundet anså Holmenkollrennene som representant for den moderne skiløpingen, mens Vasaloppet var folkefest og propaganda.

Dagens nyheter skrev etter rennet i 1929 at: «Det fanns en del, som tyckte det vara skada att icke en äkta svensk vann loppet».

Skildringen av forholdet mellom svensker og samer er spesielt god. Forfatteren viser at tilskuerne, pressen og løperne selv var opptatt av de etniske forskjellene i startfeltet. Han viser hvordan radiomannen Sven Jerring beskrev tetstriden underveis i rennet: «Lindtöm och lappen Persson först, 2 ½ minut före närmaste man». Han beskriver også hvordan ei jente fra Mora som holder med hjemmefavoritten Anders Ström roper til radioreporteren: «Jag tror inte på lappen. Anders måsta vinna, han måste, och gör det också, skriv upp det herrn!». Perssons konkurrent Wikström fra Luleå ropte til hjemmefavoriten Ström at: «Nu for lappfan och vann» da J-A Persson rykket fra dem tre kilometer fra mål.

Det var disse lappene, skiløperne fra Norrland, som ifølge Lidström dominerte Vasaloppet og skiløpingen i Sverige på denne tida, men de ble likevel forstått som representanter for «de andre» i den svenske offentligheten. Samene var ikke svenske: «Svenskheten var bred, men den hade sina gränser – den omfattade helt och fullt Anders Ström [Mora-løperen som ble nummer fire], men inte fiskesamer [som J-A Persson] som levde vid Tjeggelvas stränder» som Lidström skriver. Slik var storsamfunnets holdninger til samene i perioden. Arjeplog var lang borte, og det var ikke minst også fiskersamer som J-A Persson. Dagens nyheter skrev etter rennet i 1929 at: «Det fanns en del, som tyckte det vara skada att icke en äkta svensk vann loppet».

Den samiske dominansen i skisporet forklartes med at de var fødte skiløpere fra naturen av. Deres skiløperegenskaper «vore en genom flera släktsled nedärvd rasegenskap, som icke kunde genom övningar förvärvas av kulturmänniskor». Samene hadde med andre ord et medfødt fortrinn. Det svenske kulturmennesket fikk derimot ingenting gratis. Den eneste måten det svenske kulturmennesket kunne slå det samiske naturmennesket i skisporet var gjennom rasjonell trening, konkurransementalitet og slit. Lidström viser at denne rasedimensjonen var gjennomgående i svensk offentlighets forståelse av skiløping fra slutten av 1800-tallet og fram mot andre verdenskrig. Det som gir denne etniske dimensjonen enda mer spenst i Lidströms bok er beskrivelsen av hvordan bofaste fiskersamer som Persson ble representanter for det samiske, men likevel ikke ble godtatt som skikkelige samer. Fiskersamene var ifølge Lidström de som ble sett mest ned på av storsamfunnet. De avvek fra den reindriftssamiske nomadekulturen som ble ansett som den riktige samiske kulturen. Likevel var det nettopp J-A Persson som ble symbolet på samiskhet, i likhet med sin eldre bror «Skerfa-Lars» Persson. De representerte den typiske «lappestilen», de sprang på skiene fra start til mål ble det sagt. Dette var stilen de brukte under ulvejakten, og det var herfra de hadde sin bakgrunn som skiløpere. Lidström viser i tillegg at fiskersamene kanskje heller ikke ble ansett som riktige samer i nord: «Att i lappmarken kalla en ‘icke nomad’ för ‘lapp’ upptages ofta mycket illa» skrev en av samtidens aviser.

Lidström fletter disse store og tunge temaene lettlest og interessant inn i skildringen av Perssons kamp mot seg selv og konkurrentene i skisporet mellom Sälen og Mora. Perssons seier i Vasaloppet blir dermed ikke bare historien om J-A Perssons personlige triumf, eller bare om Arjeplogernes triumf, men hans seier i Vasaloppet blir en historie om samefolkets triumf.

Hvem forteller?

Lidström skriver i forordet at historien om Persson er sann, men at den med tiden har antatt mytiske dimensjoner. Lidström går til kildene og undersøker hva som er myter og hva som kan belegges i kildene. Heja Persson! er likevel ikke bare en historie om hva Persson egentlig utrettet, hvor mange mil han egentlig gikk og hvor fort han gikk, men også en historie om fortellingen om Persson. Videre bidrar på sett og vis Lidströms bok selv til å videreføre denne myten om Persson og samenes prestasjoner på ski. Grensene mellom hva som er Lidströms litterære tolkninger og hva som kan belegges i kildene er til tider noe uklare i boka. Hvor går grensen mellom hva som er forfatterens spekulasjoner og hva kildene forteller? Mellom Lidströms levende tolkninger og kildenes egne fortellinger? Mellom forfatterens egen stemme og kildenes stemmer? Når forfatteren for eksempel forteller om Perssons følelser og tanker da han har gått feil en knapp mil før mål – er det da Persson selv som forteller eller er det Lidström? Jeg kunne tidvis tenke meg et mer markert skille mellom hvem som forteller. Ved sitater bruker Lidström kildehenvisninger i brødteksten, noe han i større grad også kunne brukt i resten av teksten for å tydeliggjøre fortellerstemmene.

Kildearbeidet er gjennomgående grundig og gir fortellingen substans og troverdighet. De litterære kvalitetene gir dermed boka historiefaglige kvaliteter.

Et annet eksempel på det uklare forholdet mellom hva som er forfatterens stemme og kildenes fortelling er beskrivelsen av hvordan hjemmefavoritten Anders Ström hadde det i de siste kilometerne før mål. Lidström beskriver hvordan hjemmepublikummets krav i Mora tynget på Ströms skuldre da han, til tross for å være tom for krefter, gikk opp i en ledelse på 100 meter en mil før mål. Publikums forventninger, nærmest krav, om at Ström skal ta Vasaloppets første Mora-seier, tynget ham ned, gjorde stilen kantete og tappet ham for krefter: «I Anders Ströms plågade ansikte syntes dock inte ett spår av den eufori som sprakade några kilometer fram» skriver Lidström poetisk, men er beskrivelsen av Ströms tanker og lidelse bygd på funn i kildene, eller er de litterært krydder? Det er mange eksempler på lignende beskrivelser av løpernes følelser og tanker.

Likevel: de litterære frihetene som Lidstöm har tatt seg løfter fram fortellingen og gjør den spennende og allment interessant. Kildearbeidet er gjennomgående grundig og gir fortellingen substans og troverdighet. De litterære kvalitetene gir dermed boka historiefaglige kvaliteter. Heja Persson! er ikke en fortelling bare for en snever krets av idrettshistorikere, det er en fortelling for de som er interessert i idrett og dens kulturelle historie og betydning, for de som interesserer seg for samisk historie og for de som liker god sakprosa og litteratur. Altså er det en bok for oss alle!

Copyright © Helge Chr. Pedersen 2019

Print Friendly, PDF & Email

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.