Feature articles

Avkolonisering av friluftsliv

January 26, 2022

André Horgen
Institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving, Universitetet i Sørøst-Norge

André Horgen arbeider som dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge, campus Bø, og underviser på bachelor og master i friluftsliv. Hans forsknings- og utviklingsarbeid har fokus på sikkerhet, risiko og ulykker, friluftslivsveiledning samt kulturhistoriske perspektiver på friluftslivet. Horgen har bred erfaring fra praktisk arbeid med friluftslivsveiledning i ulike naturtyper.

I november 2021 arrangerte noen av studentene ved friluftslivstudiet ved Universitetet i Sørøst-Norge, campus Bø, fagkritisk dag for idretts- og friluftslivsutdanningene. Bakteppet for den fagkritiske dagen var et brev fra en gruppe friluftslivsstudenter til de fagansatte om strukturell diskriminering ved friluftslivsstudiene. Under den fagkritiske dagen fikk tilhørerne høre at friluftsliv er av kolonial opprinnelse og en kolonial geskjeft som bør avkoloniseres. Ifølge Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) sitt hefte, En introduksjon til avkolonisering av akademia (2020), som ble utdelt under møtet, er avkolonisering et politisk arbeid som medfører at kritiske spørsmål stilles, at etablerte sannheter blir evaluert og at maktstrukturer blir belyst. Avkolonisering i en norsk kontekst skal være en politisk prosess som retter søkelys på rasisme, usynlig pensum og det samiske. De av oss som er i «privilegerte posisjoner» i akademia har selv ansvaret for å skaffe oss den relevante kunnskapen ifølge SAIH.

For en som bl.a. har arbeidet med diskursanalytiske perspektiver på «norsk turkultur» og «den norske friluftslivstradisjonen» var den første tanken at mye er allerede gjort med hensyn til å stille kritiske spørsmål, utfordre etablerte sannheter og belyse maktstrukturer i friluftslivet. Likevel ble den akademiske nysgjerrigheten vekket og tankene gikk i retning av hvordan en analyse, med utgangspunkt i avkolonisering, kunne gjennomføres. I utforskingen av mulighetene støtte jeg imidlertid på utfordringer som kanskje kan avhjelpes gjennom en åpen og konstruktiv diskusjon rundt tematikken. Først: Hvordan skal friluftslivets påståtte koloniale opprinnelse forståes?

Kan det forståes dithen at friluftsliv vokste frem i Norge samtidig med at Danmark-Norge var en kolonimakt? Er det slik, som det blir hevdet fra deler av norsk kultursektor, at «Danmark-Norges tid som kolonimakt skapte et verdigrunnlag der ekskludering, rasisme og forakt for svakhet står sentralt»? (Frank Rossavik i Aftenposten, 2.12.21). I så fall må Norges rolle i det europeiske koloniale systemet underbygges. Ifølge professor Terje Tvedt (2020, s. 232) gikk ikke Norge inn i «organiserte, utbyttende relasjoner» som kolonimakt. Det betyr ikke at ingen nordmenn arbeidet for eller sammen med kolonister eller slavehandlere, men dette gjør ikke Norge til en kolonimakt eller slavenasjon. Snarere kan Norges posisjon assosieres med en koloni (lyderike) enn en kolonimakt sammen med Danmark (Tvedt, 2020, s. 233). Dette står i kontrast til det SAIH hevder, at Norge ikke var en koloni, men i union med Danmark (2020 s. 13).

Det betyr ikke at ingen nordmenn arbeidet for eller sammen med kolonister eller slavehandlere, men dette gjør ikke Norge til en kolonimakt eller slavenasjon.

Uavhengig av Norges posisjon vil noen kanskje hevde at vi i dag er underlagt en «kolonialitet» som stammer fra Danmark-Norge epoken, hvor maktrelasjoner og kunnskapsproduksjon som da ble konstruert former oss og kommuniserer at vi er overlegne andre kulturer. SAIH hevder eksempelvis at; «Uansett hvilken klassebakgrunn, hudfarge, kjønn eller kulturell tilhørighet vi har, så har vi alle internalisert forestillinger om hvit, vestlig overlegenhet» (2020, s. 29). Et slikt utgangspunkt kan medføre at man tenker at kolonitiden preger friluftslivet, at friluftslivet er strukturert av systematisk (hvit) undertrykking og at friluftsliv er en hvit sedvane, slik vi bl.a. ser enkelte amerikanske miljøer med forankring i «critical race theory» hevder. Hvis man antar, a priori, at slike sammenhenger finnes vil man trolig kunne finne en slags empiri som man kreativt kan spinne rundt denne fortellingen, uten at sammenhengene nødvendigvis eksisterer.

Kritikere av synet på at slike sammenhenger eksisterer vil hevde at man her filtrerer historien i et nåtidig politisk-ideologisk øyemed. De vil avvise gyldigheten av denne koloniale historiebeskrivelsen, som igjen river vekk grunnlaget for en kolonial forståelse av nåtiden. Diskusjonen om friluftslivets koloniale opprinnelse kan altså fort komme til å strande på uenigheter om hvordan både historien og nåtiden egentlig ser ut.

Alternativt kunne spørsmålet relateres til om friluftsliv ble brukt til kolonialisering gjennom norske ekspedisjoner som bidro til erobring av land? Den første norske ekspedisjonen som gjerne plasseres i en friluftslivskontekst er Fridtjof Nansens Grønlandsferd i 1888. Det faktum at Nansen assosieres med friluftsliv gjør imidlertid ikke ferden til en friluftslivstur. Grønlandsferden var ingen tur for turens egen skyld. Visstnok omtalte Knut Hamsun ferden som en «sportsbragd», men det var nedlatende, for å devaluere en ferd som først og fremst var et vitenskapelig tokt. Som mannskaper på ferden var bl.a. reindriftssamene Samuel Johannesen Balto og Ole Nilsen Ravna. Deltok disse i et kolonialt prosjekt? Medvirket samer og nordmenn til kolonialisering av inuittene på Grønland? I så fall må det ha vært en videreføring av kolonialiseringen Danmark startet på i 1721. Diskusjonen rundt Norges rolle som kolonimakt aktualiseres igjen. Var det slik at det var Norge som brakte et krav på Grønland inn i unionen med Danmark, slik SAIH hevder? (2020, s. 13). Svarene på disse spørsmålene strander igjen på uenigheter rundt Norges posisjon som lyderike eller kolonimakt.

Tilsvarende diskusjon kan reises rundt Roald Amundsen ferder, Helge Ingstads og Thor Heyerdahls. Var det friluftslivsturer de var på, eller var de ute på vitenskapelige reiser? Trolig begge deler, særlig for de to sistnevnte. Tar vi med den første norske Himalaya-bestigningen av betydning, Kabru-bestigningen til Rubenson og Monrad-Aas i 1907, kan diskusjonen fortsette. Bidro disse til erobring av landområder og/eller bidro de til å kommunisere at europeerne er overlegne andre kulturer? For Amundsens vedkommende – ja til erobring av landområder, men kun ubefolkede områder i Antarktis. I polhavet var det kun drivis, og hans seilaser gjennom nord-vest- og nord-øst-passasjen foregikk langs kystene av det danske, britiske og russiske koloni-imperiet. Ingen av de andre bidro til erobring av land.

Hvorvidt ekspedisjonene kommuniserte at europeerne var overlegne andre kulturer vil igjen bero på forskerens politisk-ideologiske ståsted. Kanskje vil man kunne finne eksempler på språk som beskriver kulturene de møtte i et mindre flatterende lys. På den annen side vil det, hos samtlige ovenfor nevnte, kunne avdekkes en evne og vilje til å lære av lokale kulturer. Allerede i 1888 var Nansen tydelig på at nordmenn var blant de siste «av de tallrike stammer» som hadde tatt i bruk skiene – et tidlig eksempel på «avkolonisering» av norsk skihistorie der altså. I praksis medførte dette at norske polfarere tok i bruk bekledning og redskaper fra samisk og inuittisk kultur, noe som har vært betegnet som en suksessfaktorer, i kontrast til britiske pol-ekspedisjoner som var langt mer avvisende ovenfor lokal kultur. Men, igjen – hvordan man ser på dette er avhengig av den ideologisk-politisk linsen. Var det egentlig britene som gjorde det rette, ved å avstå fra urettmessig(?) tilegnelse og misbruk av andres kulturelle produksjon? Avstod britene fra kulturell appropriering, eller var det deres arrogante «kolonialitet» som forhindret dem i å ta i bruk effektiv, lokal teknologi? Mest sannsynlig det siste, men diskusjonen stopper ikke her. For når det kommer til norsk bruk av samisk og inuittisk teknologi kan det diskuteres hvorvidt dette var én folkegruppes legitime overtakelse av den kulturelle produksjonen til andre folkegrupper. Var det i så fall en ukontroversiell kulturblanding, eller vil et ujevnt maktforhold tilsi at det var kulturell appropriering? Kulturell appropriering er som kjent et begrep som vanligvis brukes når utvekslingen har gått fra minoritet til en majoritet hvor det har vært en kolonial relasjon.

Allerede i 1888 var Nansen tydelig på at nordmenn var blant de siste «av de tallrike stammer» som hadde tatt i bruk skiene – et tidlig eksempel på «avkolonisering» av norsk skihistorie der altså.

Spørsmålet om friluftslivets påståtte koloniale opprinnelse kan også vinkles til om våre «friluftslivshelter» har bidratt til å skape et verdigrunnlag der ekskludering, rasisme og forakt for svakhet står sentralt. Det korte svaret er, kanskje. Amundsens personlighet har kommet dårlig ut i senere biografier. Studerer man hans tekster gjennom avkoloniseringens linse vil det neppe overraske om han kom ufordelaktig ut. Trolig kan man finne språklige vendinger som mange i dag tar avstand fra hos flere av friluftslivets kanoniserte forfattere. En diskursanalyse i et avkoloniseringsperspektiv, av tekstene til våre polarhelter og friluftslivs-forfattere, kunne vært et interessant og bevisstgjørende forskningsprosjekt i seg selv, men å avkreve at fortidens mennesker skulle snakke og skrive som oss vil være ahistorisk og inhumant.

Enda en alternativ forståelse av påstanden om at friluftslivet har kolonial opprinnelse, kunne peke i retning av at nordmenn har overtatt sedvanen med friluftsliv fra kolonimakten Storbritannia. Storbritannias koloniale fortid har rettmessig blitt kritisert. Tvedt (2020) har imidlertid vist at Storbritannias koloni-maktutøvelse tok mange former, og ulike oppgjør med kolonitiden generelt er kritisert for å være både eurosentrisk og unyansert. Det er imidlertid ikke plass til en diskusjon rundt Storbritannias koloniale posisjon og rolle sammenliknet med andre kolonimakter her. I vår kontekst kan vi slå fast at Norge ikke har vært underlagt Storbritannia som koloni, men at britisk sportsjakt, sportsfiske og fjellsport har hatt stor innflytelse på norsk friluftsliv. Om dette kvalifiserer til «friluftslivets koloniale opprinnelse» er tvilsomt. Har det ikke bare foregått en helt legitim overføring av kulturelle uttrykk? Det faktum at britene har utøvet disse sportslige aktivitetene også i sine kolonier og dermed spredt dem til nær sagt alle verdens hjørner, gjør det disse aktivitetene til «koloniale»? Og i så fall, hva slags betydning skulle det ha for nåtiden? Dette er ofte høyt verdsatte aktiviteter i de kulturene som har tatt dem opp. Vi er godt kjent med deres opprinnelse og historie. Trenger vi noen form for oppgjør med deres evt. påståtte koloniale opprinnelse?

Det andre utfordrende spørsmålet jeg støtte på var: Hvordan kan man i dag forstå friluftsliv som kolonial geskjeft? Brukes f.eks. friluftsliv av en privilegert majoritetsbefolkning til å undertrykke samisk kultur? Friluftsliv har historisk sett vært et overklassefenomen. I dag er friluftslivet mer egalitært, men sannsynligheten for at du er sosialisert til å drive med friluftsliv er større hvis du har mer fritid, bedre økonomi, er høyere utdannet, bor i tettere utbygde strøk og har foreldre og besteforeldre som er født i Norge. Bosted, by eller bygd, har i tillegg en viss betydning for hvilke aktiviteter du sosialiseres inn i. Alder og kjønn har mindre betydning, bortsett fra innenfor visse aktiviteter.

Med hensyn til etnisitet, som særlig aktualiseres i avkolonialiserings-spørsmål, har friluftsliv i Norge vært utøvet av ulike grupper, i stadig økende grad, i takt med velstandsutviklingen. Vi har ikke deltaker-undersøkelser for friluftsliv, som går langt tilbake i tid, som skiller mellom ulike etnisiteter. Hvorvidt samiske, eller andre folk, skiller seg vesentlig ut i den ene eller andre retning er dermed uvisst. Trolig handler disse spørsmålene, for alle grupper, først og fremst om fritid, økonomi, utdannelse, bosted og sosialisering. Trolig finner man variasjon i friluftslivsdeltakelse og motivasjon i alle grupper. Denne variasjonen innad i grupper skulle tilsi at det er like unyansert og misvisende å snakke om «et samisk perspektiv på friluftsliv» som «et norsk perspektiv på friluftsliv». I hvilken grad variasjonen og aktivitets-preferansene skyldes bosted, etnisitet, familiebakgrunn og/eller andre variabler er vanskelig å kartlegge, og også vanskelig å vekte opp imot hverandre. Er f.eks. preferanser for motoriserte friluftslivsaktiviteter først og fremst et bygde-fenomen, et klassespørsmål og/eller har det noe med etnisitet å gjøre?

At samisk kultur og den samiske befolkningen har blitt utsatt for statlig undertrykkelse og fornorskningspolitikk er hevet over enhver tvil. Om friluftsliv har vært brukt av en privilegert majoritetsbefolkning til å undertrykke samer er så vidt meg bekjent ikke undersøkt. En påstand om at samisk kultur er usynlig, i norsk friluftsliv og i norsk friluftslivslitteratur, kan tas til inntekt for at det har foregått og foregår en slik undertrykkelse. En undersøkelse av om det faktisk er slik måtte i så fall gå bredt ut og ta høyde for at også andre forklaringer enn etnisk undertrykkelse kan være gyldige. Her er det bare plass til en overflatisk drøfting.

En diskursanalyse i et avkoloniseringsperspektiv, av tekstene til våre polarhelter og friluftslivs-forfattere, kunne vært et interessant og bevisstgjørende forskningsprosjekt i seg selv, men å avkreve at fortidens mennesker skulle snakke og skrive som oss vil være ahistorisk og inhumant.

I samiske språk finnes det angivelig ikke tilsvarende ord for termen friluftsliv. Dette har trolig sammenheng med at utendørsrekreasjon på fritiden, eller turer for turens egen del, ikke har hatt noen historisk plass i samiske kulturer, like lite som den typen sysler har hatt noen plass i norske bygder og fiskevær før langt ut på 1900-tallet. Blant det bedrestilte borgerskap, som hadde dyrket sitt turliv siden tidlig på 1800-tallet, hadde friluftsliv som begrep knapt noen utbredelse før rundt 1970. Selv den mest ihuga DNT-vandrer hadde i alle år stort sett snakket om tur og «fjellferder som sport og idrett» (DNT, Den Norske Turistforening).

Flere grupperinger har hatt grunn til å peke på eksklusjon og undertrykkelse i kjølvannet av normativt strenge friluftslivsdefinisjoner lansert rundt 1970. Disse definisjonene har, av friluftslivsforskere, blitt kalt både essensialistiske, etnosentriske, moralistiske og androsentriske (Pedersen, 1999). Siden 1970 er det diskutert hva som faller innenfor og utenfor «norsk friluftsliv». Rammene ble forsøksvis utvidet til å omfatte både byens og bygdas aktiviteter i 1978. Arbeid i natur, som reindrift, jordbruk og fiskeri, havnet i denne prosessen i periferien av det som omfattes av friluftslivsbegrepet, men dog så vidt på innsiden (Breivik, 1978). Siden den gang har flere av friluftslivets etablerte sannheter blir evaluert og noen av friluftslivets maktstrukturer har blitt belyst, et arbeid som stadig pågår og som neppe vil bli ferdigstilt med det første – det er slikt man driver med i akademia…

Reindrift, jordbruk og fiskeri ble primært knyttet til næring, og dermed utenfor det man oppfattet som friluftsliv. Dermed fikk ikke disse aktivitetene noen sentral plass i friluftslivsutdanningene og i disse utdanningenes pensum. Slik kan man si at både reindrift, jordbruk og fiskerier alle ble «ekskludert», utelatt eller «undertrykt» om man vil. I flere av friluftslivsstudiene ble elementer fra disse tradisjonene likevel tatt opp – gjennom bruk av bruksbåter, ski, lavvoer, gammer og ulike fiskeredskaper etc. Til en viss grad har bruken av disse redskapene vært knyttet til etnologisk kulturformidling i flere av friluftslivsutdanningene.

Hvorvidt samisk kultur er viet (nok) oppmerksomhet i friluftslivsutdanningene og på utdanningenes pensumlister har nok variert fra studiested til studiested. Om dette skyldes strukturell undertrykkelse og/eller geografi, lokal kultur og/eller tilfeldigheter kan diskuteres. I senere tid har man, ved friluftslivsstudiene i Alta, begynt å tilby reindrift som en del av studietilbudet. Dette er selvsagt uproblematisk, men ikke noe som er gjennomførbart ved alle studiesteder. Andre fagmiljøer kan så diskutere om lokalt jordbruk og fiskeri hører hjemme innenfor deres utdanning. Valg og vurderinger knyttet til studiers innhold gjøres fortløpende. Det tilbakevendende spørsmålet blir gjerne om aktiviteten kan betegnes som friluftsliv eller ikke. Både reindrift, jordbruk og fiskeri drives først og fremst som næring, men også som friluftsliv, f.eks. i små-skala som et identitets-prosjekt på fritiden. Om disse aktivitetene kommer med som en del av et friluftslivsstudium beror imidlertid på valg og vurderinger knyttet til hva man utdanner til og for.

Kan lavere deltakelse i friluftsliv blant ikke-europeiske, etniske minoriteter forklares ut ifra disse faktorene, eller er friluftsliv «i seg selv» en strukturelt undertrykkende geskjeft, eller er etniske minoriteter faktisk utsatt for direkte diskriminering fra majoritetsbefolkningen sin side?

Om friluftsliv har vært og blir brukt av en privilegert (hvit) majoritetsbefolkning til å undertrykke andre etniske minoriteter enn de samiske kunne også være et spørsmål som relaterer seg til friluftsliv som kolonial geskjeft. Det er i kjølvannet av ikke-vestlig arbeidsinnvandring, først fra Pakistan, senere fra andre deler av verden, at spørsmål om friluftsliv og hudfarge har blitt aktualisert i Norge.

Som nevnt er sannsynligheten for at du er sosialisert til å delta i friluftsliv større hvis du har mer fritid, bedre økonomi, er høyere utdannet, bor i tettere utbygde strøk og har foreldre og besteforeldre som er født i Norge. Kan lavere deltakelse i friluftsliv blant ikke-europeiske, etniske minoriteter forklares ut ifra disse faktorene, eller er friluftsliv «i seg selv» en strukturelt undertrykkende geskjeft, eller er etniske minoriteter faktisk utsatt for direkte diskriminering fra majoritetsbefolkningen sin side?

Dette er store og relativt kompliserte spørsmål, men lite tyder på at det foregår direkte, systematisk diskriminering fra majoritetsbefolkningen sin side. Tvert imot, norske myndigheter og organisasjoner ivrer i stor grad for å inkludere alle i friluftslivet. En rekke tiltak og friluftslivs-kampanjer rettet direkte mot etniske minoriteter vitner om det. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke kan forekomme direkte rasisme også mellom mennesker som driver friluftsliv, men hovedtendensen er at man støtter opp under etniske minoriteters deltakelse i friluftsliv i Norge.

Friluftslivskampanjer som retter seg imot minoritetsbefolkning er forankret i troen på friluftslivets positive effekter og goder, en tro som står særlig sterkt i norsk kultur. Noen vil sågar hevde at presset og forventningene, om at etniske minoriteter skal og bør delta i friluftsliv, er utidig og på grensen til urimelig i Norge. Det ligger nærmest en forventning om at deltakelse i friluftsliv er en forutsetning for å bli norsk, altså mer en assimilerings-strategi enn en integrerings-strategi. Er ikke dette i så fall et nokså kraftig utrykk for eurosentrisme og nasjonalisme? Man kan undre seg over om en slik tilnærming har røtter i en slags underliggende tro på at alle vil etterligne «våre friluftslivsvaner», i hvert fall så lenge de ikke er ofre for en eller annen form for strukturell undertrykkelse. Dette kan være én måte å forstå friluftsliv som «kolonial geskjeft» på, at vi kommuniserer til etniske minoriteter at vår europeiske og norske friluftslivskultur er så viktig og «overlegen» at evt. aversjoner mot uteliv må overvinnes for enhver pris. Da har vi kanskje oversett at ingen av oss er frigjort fra strukturelle føringer, og at vår egen friluftslivs-adferd slett ikke er så autonom fra strukturer som vi kanskje forestiller oss.

Hvis det er dette vi mener med at friluftsliv er en kolonial geskjeft, og at «kolonialitet» er problematisk, burde myndigheter og organisasjoner kanskje avstå fra kampanjer som retter seg mot å få etniske minoriteter mer ut på tur. Min antakelse er imidlertid at de som er opptatt av å avkolonisere friluftslivet, i likhet med nordmenn flest, er underlagt forestillingen om at friluftsliv er noe utelukkende positivt som alle bør ta del i, ikke bare få lik tilgang til. Under-representasjon i friluftsliv, samt barrierer som minoritetsbefolkningen evt. måtte støte på, blir da et uttrykk for strukturell undertrykkelse. Det er imidlertid vesentlig forskjell på at alle skal ha like muligheter til å drive med friluftsliv, kontra at alle skal delta like mye i friluftsliv.

Er det majoritetsbefolkningens friluftsliv og organisasjoner som bør tilpasse seg ulike kulturer, eller skal minoritetskulturene tilpasse seg «vår friluftslivskultur»?

I hvilken grad man vektlegger strukturell diskriminering/rasisme opp imot demografiske faktorer som forklaring på deltakelse, eller manglende deltakelse i friluftsliv, vil igjen bero på hvilken ideologisk-politisk linse man anvender. Skal man studere ulike etniske gruppers deltakelse kan det, i tillegg til klasse og sosialisering, være relevant å trekke inn følgende i analysen: Kulturelle og sosiale forskjeller mht. Natursyn; ulik kulturell betoning av aktivitet i natur som rekreasjon; ulik kultur for hva man anser som riktig bruk av tid og penger, og hva man anser som farlig og ikke-farlig; og sist, men ikke minst, ulik kultur for hva man anser som passende for gutter og jenter – noe som bl.a. kan forklare kjønnsmessige forskjeller i deltakelse i friluftsliv i noen grupper.

Vektlegger man strukturell diskriminering/rasisme som forklaringsmodell, heller man kanskje til at det er (rasistiske) strukturer i friluftslivet som utestenger etniske minoriteter. Eksempler på slike «friluftslivets strukturer» kunne være:

- Aktiviteter som har så høy «ferdighetsterskel» at de nærmest er umulig å mestre hvis man ikke har øvd siden man var barn (svømming, skiaktivitet).
- Situasjoner som innebærer delvis avkledde kropper, som gjør det vanskelig for mange å delta (bading, sole seg).
- Situasjoner som innebærer at ulike kjønn eksponeres for å sove sammen (telt-turer, DNT-hytter).
- Oppførsel (såkalt mikroaggresjon) fra majoritetsbefolkning som eksotifiserer friluftsliv-møter med etniske minoriteter ved å hilse med (for) stor entusiasme – ala; «hyggelig å se at også dere er ute på skitur!».

I akademia kan en slik tilnærming gi seg utslag i at under-representasjon av etniske minoriteter blant studenter, undervisere og i pensum, først og fremst forklares med «friluftslivets rasistiske strukturer» og ikke klasse og primærsosialisering.

Kritikere av strukturell diskriminering som forklaring vil problematisere og si at de ovenfor nevnte strukturelle barrierene først og fremst befinner seg «på innsiden» av minoritetskulturer, og at de svært eksplisitt kommer til uttrykk i møter med norsk majoritetskultur. Hvilken posisjon man inntar mht. svarene på disse spørsmålene får trolig betydning for hvilke løsninger man foreslår. Er det majoritetsbefolkningens friluftsliv og organisasjoner som bør tilpasse seg ulike kulturer, eller skal minoritetskulturene tilpasse seg «vår friluftslivskultur»? Dette gjøres først og fremst til et relevant spørsmål hvis man oppfatter friluftsliv som et gode som det er viktig at alle bør engasjere seg. Er man skeptisk til den tilnærmingen, og slår seg til ro med at friluftsliv – det er bra for de som liker det, blir slike spørsmål mindre viktig. Ulike grupper har ulike interesser – det er ok og trenger ikke å medføre at det foregår noen form for strukturell undertrykking.