Intressant konferensvolym

Denne boken er et resultat av den første europeiske konferansen i sportsøkonomi som fant sted i Paris, september 2009. Den inneholder syv artikler av ulike forfattere, i tillegg til introduksjonsartikkelen av redaktøren. De to første artiklene fokuserer på problemstillinger knyttet til folks egen idrettsaktivitet, mens de fem siste artiklene er økonomiske analyser, fortrinnsvis av problemstillinger innen lagidretter.

Artikkelen til Peter Dawson og Paul Downwardbruker offisielle data til primært å analysere hvorvidt det er en sammenheng mellom rollen som tilskuer og folks egen sportslige aktivitet. Altså om det å se idrett på stadion eller TV påvirker en til selv å være aktiv. Resultatene viser en positiv korrelasjon, og som viser seg spesielt sterk for de som overværer konkurransene fra arenaen.  Effekten av å se idrett på TV er også positiv, men svakere enn om en er selv er fysisk tilstede på tribunen. Derimot avdekkes det en negativ korrelasjon mellom generell TV-seing og egen idrettsaktivitet.

I en økonomisk språkdrakt betyr det at det er et komplementært forhold mellom rollen som tilskuer og egen aktivitet, mens det er et alternativt forhold mellom generell TV-seing og egen idrettsaktivitet. Analysene avdekker også en høyere egen aktivitet hos menn enn kvinner, likeså at aktiviteten er høyest hos yngre mennesker, at ikke-gifte er mer aktive enn de som er gifte, at personer med lang utdanning har høyere aktivitet enn folk med kortere utdanning. Betydningen av hudfarge er også satt under lupen, og i Storbritannia (hvor dataene kommer fra) viser det seg at såkalte “hvite” har høyere aktivitet enn folk med annen hudfarge. Personer som er medlemmer av familier med mange barn, samt de som røyker, viser seg å være mindre aktive enn andre grupper.

Artikkelen til Raul Caruso anvender offisielle data fra Italia til å analysere sammenhengen mellom idrettsdeltakelse og kriminalitet. Her testes forholdet mellom aktiv idrettsdeltakelse og tre typer for kriminalitet, nemlig vinningsforbrytelser, voldskriminalitet, samt ungdomskriminalitet (personer under 18 år). Resultatene tyder på at idrettsaktivitet reduserer vinningskriminalitet og ungdomskriminalitet, mens det avdekkes en svak positiv korrelasjon mellom idrettsdeltakelse og voldskriminalitet. Forfatteren konkluderer derfor at aktiv deltakelse i idrett kan redusere vinningsforbrytelser og ungdomskriminalitet, men øke voldskriminaliteten.

Da FIFA bestemte at seier skulle gi tre poeng istedenfor to, var hensikten å stimulere til mer offensivt spill og flere mål. Forfatterne dokumenterer imidlertid at dette ikke har blitt oppnådd.

Artikkelen til Stefan Szymanski retter kritiske øyne på den såkalte “europeiske idrettsmodellen”. Han registrerer økonomisk krisetider både innen eliteidretten (fortrinnsvis fotballen), men også innen grasrotaktiviteter. Som kjent sliter mange fotballklubber med store finansielle underskudd på tross av betydelige inntekter. Klubber som opererer på grasrotnivå har også økonomiske problemer pga. reduserte subsidier fra den offentlige sektoren, samtidig som medlemsavgifter og frivillig arbeid ikke har greid å kompensere for subsidiereduksjonene.Szymanski registrerer også at den offentlige sektoren og idrettsorganisasjonene har manglende forståelse for hverandres funksjoner. Mens idrettsorganisasjonene ser på den offentlige sektoren som en finansieringskilde, viser de en motvilje til automatisk å innordne seg de de samme retningslinjene som det øvrige næringslivet. Et slikt eksempel er mobiliteten i arbeidsmarkedet. Et annet eksempel er kollektivt salg av TV rettigheter, som i annen næringsvirksomhet antakelig ville bli stemplet som kartellvirksomhet og dermed forbudt. Samtidig registrerer forfatteren en tendens hos den offentlige sektoren til å betrakte idrettsorganisasjonene som de eneste legitime representanter for idrettene, og på den måten overse de kommersielle aktørene.

Som kjent er det mer vanlig med arbeidsmarkedsreguleringer i nord-amerikanske profesjonell lagidrett enn i europeiske idretter, eksempelvis fotball. En av disse reguleringene er den såkalte “luxus-skatten”, som er en skatt som pålegges de lagene med spesielt høye spillerlønninger. Denne skatten ble først innført i Major League Baseball (MLB) i 1997, og formålet var å forbedre konkurransebalansen. Joel Maxcy analyserer i sin artikkel effektene av denne skatten, basert på data fra MLB. Ut fra sitt teoretiske ståsted argumenterer forfatteren for at en slik skatt vil redusere insentivet til å rekruttere talent utover et vist nivå, og dette synet blir også støttet av de empiriske analysene.

Den neste artikkelen, av Frank Dauman & Markus Breuer omhandler fotballtipping, som jo er en viktig finansieringskilde for idrettsaktiviteter i mange europeiske land. Forfatterne er spesielt opptatt av å undersøke om informasjonen som gis av bookmakere forbedres utover i sesongen. De empiriske undersøkelsene er fra tysk bundesliga over en femårsperiode (fra 2003/04 til 2007/08). Arbeidshypotesen er at de såkalte “betting odds” vil bli mer presis i løpet av sesongen, bl. a. pga. økt tilgang på informasjon. Til forfatternes overraskelse blir imidlertid ikke hypotesen verifisert.

Artikkelen til Jaume García, Levi Péres & Plácido Rodríguez berører også problemstillinger ved fotballtipping. De sammenligner to former for tipping i Spania, hvor det ene alternativet er utfallstipping på femten kampen (hjemmeseier, uavgjort eller borteseier), mens det andre er resultattipping på seks kamper. Forfatterne analyserer ulike dimensjoner ved etterspørselen etter de to alternativene. Begge inneholder jackpotordning, dvs. at en del av premiepotten overføres til neste tippomgang når ingen tippere har alt rett, slik at det ikke utbetales hovedgevinst. Resultatene viser bl.a. at kundegruppen som foretrekker resultattipping er mer lojale og dyktigere enn de som tipper kamputfallet. Det viser seg også at de som tipper kamputfallet blir mer influert av størrelsen på jackpoten enn de som tipper resultater.

Den siste artikkelen, av Wladimir Andreff & Gäel Raballand fokuserer på sammenhengen mellom antall scorede mål og konkurransebalansen i de fem store europeiske fotball-landene (England, Spania, Italia, Tyskland og Frankrike), samt konsekvensene dette kan ha for tilskuertallene. De dokumenterer først at mer prioritering av defensive taktikk har resultert i at det nå scores færre mål enn tidligere. Flere kamper ender 0-0 og 1-0 enn for noen år siden. Forfatterne er bekymret for at målfattige kamper kan redusere interessen for kampene. Samtidig har sportsøkonomer tradisjonelt lagt stor vekt på konkurransebalansens betydning for tilskuertallene.

Da FIFA bestemte at seier skulle gi tre poeng istedenfor to, var hensikten å stimulere til mer offensivt spill og flere mål. Forfatterne dokumenterer imidlertid at dette ikke har blitt oppnådd.

Deretter analyseres det hvordan reduksjonen i antall scoringer har påvirket konkurransebalansen. I Frankrike, hvor tendensen til færre scoringer har vært sterkest, har eksempelvis konkurransebalansen blitt styrket. Samtidig har dette ført til at de beste lagene nå lykkes dårligere i internasjonale turneringer enn tidligere. Av de fem store, er Tyskland det eneste landet som har lyktes med å øke antall scoringer, samtidig som konkurransebalansen har forbedret seg.

Oppsummert er dette en bok som presenterer flere interessante perspektiver og funn. Lesere som ikke er familiære med kvantitative metoder vil kanskje finne noen av metodene i overkant kompliserte. Dette representerer imidlertid ingen hindring for likevel å ha nytte av artiklene. Både de teoretiske utledningene, resultatene, samt diskusjonene i etterkant av resultatene er tilgjengelige for lesere uten spesielle forkunnskaper i økonomi.

© Harry Arne Solberg 2011.