OL-studier som forskningsfelt

Som en del av det olympiske feltet har det særlig i de siste tiårene vokst fram et forskersamfunn som har dette feltet som sitt studieobjekt. De første akademiske studiene kom fra arkeologer og historikere som fattet interesse for framveksten av de moderne olympiske leker og deres røtter i antikken.  Et gjennombrudd for institusjonaliseringen av en bredere samfunnsvitenskapelig og humanistisk kunnskapsoppbygning kom med etableringen av to olympiske studiesentre i 1989, ved henholdsvis Universitetet i Western Ontario (Canada) og det Autonome Universitetet i Barcelona (Spania). Senere har nye sentra kommet til. Forskersamfunnet er voksende, dels på grunn av veksten i lekenes samfunnsmessige betydning, men ikke minst fordi lekene flyttes fra sted til sted over hele kloden for hvert arrangement, og tiltrekker seg nye rekrutter av forskere fra regioner der lekene arrangeres. En samling av et utvalg av det beste fra denne forskningen vil være av interesse for alle som søker seriøs kunnskap om de olympiske leker.

Vassil Girginov, reader ved Brunel Universitetet i London, har redigert en artikkelsamling (reader) om The Olympics. En akademisk reader kan ses på som en samling relativt korte artikler/arbeider som til sammen skal gi en god oversikt over det aktuelle temaet.   Redaktørens ambisjon har ikke vært å gi den ultimate oversikt over kunnskapsfeltet, men et lite velinformert gløtt inn i forskningen – ”an expert guide” til emnet. Hans tilnærming er prosessorientert da olympismen sies å være ”a constant evolving entity”, med grunnleggerens ord ”an unfinished symphony” (Coubertin). Det er ingen ambisjon at det er en enhetlig historie som skal fortelles her, snare en samling av ulike historier og framstillinger. Men det er et erklært formål at boka skal være kritisk til de offisielle narrativer om de olympiske idealer og den sosiale praksis. Det ligger i sakens natur at utvelgelsen av bidrag må ha bydd på store utfordringer.

Boka er delt inn i 12 deler og består av 28 kapitler, samt en innledning til hele boka og små introduksjoner til de ulike delene.  Kapitlene består av 26 tidligere publiserte arbeider fra de senere årene; 15 journalartikler, 11 utdrag fra bøker (hvorav fem fra antologier). En av journalartiklene er fra det akademiske tidsskriftet som i sin helhet er viet olympiske spørsmål, Olympika. De øvrige artiklene er hovedsakelig fra andre sportsjournaler, men også noen fra generelle tidsskrifter i samfunnsvitenskap (og humaniora) som viser noe av bredden i forskningsfeltet.

Olympisme forstås dels som en filosofisk antropologi knyttet til et idealisert bilde av mennesket i en god og rettferdig verden, men også som en praktisk manifestasjon av disse ideer gjennom først og fremst de olympiske lekene.

Tematisk spenner denne boka bredt slik de 12 delene illustrerer. (1) Studying Olympism består av redaktørens oversiktsartikkel over forskningsfeltet. (2) Documenting Olympism inneholder tre bidrag som setter søkelyset på hvordan den olympiske historien konstrueres og rekonstrueres, i spenningen mellom tradisjon og modernitet. (3) Theorising Olympism består også av tre bidrag, med vekt på hvordan ulike teorier fokuserer på ulike trekk ved olympismen. Bolken spenner fra prosessfilosofi, via forståelsen av olympiske leker som ritual og “spectacle” (MacAloon), til drøfting om OL kan bidra til globalt medborgerskap. (4) Negotiating Olympic identities inneholder to artikler, en om Coubertin og utfordringene fra gresk side ved dannelsen av den moderne olympiske bevegelse, og en om åpningsseremoniene i lys av diskurser om kjønn og etnisitet. (5) Imagining Olympism består av artikler om henholdsvis hvordan TV-selskapene rammer inn sine historier fra lekene, hva slags bilde av lekene som fortelles fra det Olympiske Museet i Lausanne, og avsluttes med en insideberetning fra Paralympics. (6) Owning Olympism inneholder artikler med en oversikt over de viktigste aktørene og regulatorene i det olympiske systemet, lekenes politiske økonomi belyst ved kritiske historiske perioder, og konkurrerende narrativer om hva eierskapet til lekene egentlig handler om. (7)Staging the Olympics har artikler om hvordan lekene finansieres (interesser, vinnere og tapere), samt om lekene som redskap for “urban rebranding” og byfornyelse. (8) Promoting Olympism består av to artikler, hvorav den ene har en kritisk drøfting av IOCs kampanje for det olympiske brand “celebrate humanity” som ble lansert i 2000, i forhold til de materielle realiteter som er mer rettet mot hva en kunne kalle “celebrate consumers”. Den andre artikkelen i denne bolken handler om symbolverdier knyttet til den olympiske maskot. (9) Safeguarding Olympismhandler om hvorfor det er viktig å beskytte de etiske prinsippene i olympismen mot henholdsvis utøvere som doper seg, faren for terrorisme og forholdet mellom ytringsfrihet og ulovlig reklame (ambush marketing). (10) Contesting Olympism inneholder artikler som setter kritisk søkelys på forholdet mellom den olympiske ideologien og mulighetene for reell multikulturalisme samt den (negative) olympiske innvirkning i kjølvannet av rekke OL-byers kampanjer.  (11) Teaching Olympism ser på hvordan det kan undervises i olympiske verdier i lys av olympismens idegrunnlag.  (12) Sustaining Olympism avslutter boka med artikler om hvordan de olympiske verdiene kan bli bærekraftige i framtida, med fokus henholdsvis på hvordan den olympiske bevegelse koopterte miljøspørsmålet og perspektivet om bærekraftig utvikling, samt hvordan OL framover kan stå for en bærekraftig idrettsarv (legacy).Girginov har komponert en Reader med mange gode artikler, som gir et godt innblikk i deler av forskningen innen det olympiske feltet. Det kan reises innvendinger mot utvalget og inndelingen, men det er mer underordnet. Redaktøren har lyktes med å samle mange viktige bidrag fra OL-forskningen og ambisjonen om en kritisk Reader kan også et stykke på vei forsvares, i den betydning at mange av bidragene bryter med de offisielle aktørenes egne narrativer. Det kan likevel stilles spørsmål ved om redigeringen og innretningen er distansert nok i forhold til det offisielle “familiespråket”. Det henger etter min mening sammen med håndteringen av fenomenet olympisme. Ut fra samlingens hovedfokus og innretning ville en Reader i Olympism vært en mer dekkende tittel enn den foretrukne, som trolig er valgt av    publiseringsstrategiske grunner. Ved bruk av søkemotorer på Internett kartlegges at treffene på Olympic/s var svært mye høyere enn på Olympism.

Begrepet olympisme er mangfoldig og elastisk, som denne boka selv vitner om. Girginov slår fast at det som særkjenner de olympiske leker sammenlignet med andre idrettsbegivenheter og institusjoner er at lekene og den olympiske bevegelse er så tett knyttet opp mot bestemte verdier. Disse verdiene inngår i bevegelsens ideologi, eller filosofi, omtalt som olympisme, og har sitt utspring i Pierre de Coubertins reformider. De er videre nedfelt i ritualene og de offisielle dokumenter som det Olympiske Charter og stadig fornyet. Olympisme forstås innledningsvis som en filosofi for sosial reform; en bruker sporten for å skape en bedre verden. Den hentet inspirasjon fra ulike kilder: antikkens Hellas, opplysningstidens filosofi og ideer, det engelske utdanningssystemet og den framvoksende mentalitet i kapitalisme og internasjonalisme. Olympisme forstås dels som en filosofisk antropologi knyttet til et idealisert bilde av mennesket i en god og rettferdig verden, men også som en praktisk manifestasjon av disse ideer gjennom først og fremst de olympiske lekene. Kunnskapssosiologisk kan olympisme forstås som forholdet mellom ideologi og hva som er tatt for gitt som akseptabel atferd innen feltet (“a nomos-building activity”), og hvordan dette forandrer seg historisk. Men olympisme analyseres også som en type ideologisk communitas som binder deltakere og publikum sammen gjennom lekenes atmosfære (MacAloon). Eller: en kan ha fokus på spenningene mellom bevegelsens materielle basis (kommersialisme og produksjon av konsumentidentitet) og de ideologiske visjoner knyttet til universalisme, vennskap og kosmopolitisk identitet (Maguire et al.).

Det er ikke tvil om at lekenes spesielle status og mythos også kan tilbakeføres til olympismen som ideologi, den historiske arv og den kulturelle kapital som forvaltes. Men hvordan skal man best forstå forholdet mellom ideologi og sosial praksis; som en rettesnor for handling eller legitimering av en bestemt praksis? Spørsmålet som denne samlingen ikke gir noe svar på er hvordan den konkrete historiske forvandlingen av det “old boys club” til et transnasjonalt nettverk av organisasjoner, med sine franchise-pregede virksomheter og reguleringer av sportsfeltet, skal forstås. Hvilken rolle har olympismen som ideologi spilt i omdannelsen? Når har den først og fremst hatt en frikoplet legitimeringsfunksjon, vært en pragmatisk tilpasningsideologi og en rettesnor for handling? Coubertin vies oppmerksomhet som ideologiens opphavsmann, men jeg savner en kritisk bolk som viser hvordan arven ble forvaltet av handlingsideologer (Slagstad) og strateger som Brundage, Samaranch og Rogge. Det ville etter min mening bringe olympismens betydning noe mer down to earth enn i en del av de utvalgte tekstene.

En praktisk-teknisk påpekning til slutt. Boka burde vært utstyrt med en kort forfatteromtale av bidragsyterne, som gjorde det enkelt å finne fram til deres akademiske bakgrunn og institusjonstilknytning. Nå finnes det bare for ett av bidragene (Gold & Gold Olympic cities, kap. 17).

© Jon Helge Lesjø 2011.