I overkant lettlest og generelt om Ståle Solbakken

Mads Skauge
Nord universitet, Bodø

ILøvehjerte fra 2018 (norsk versjon), tar Peter Sloth leseren med på en drøy 170 siders reise gjennom Ståle Solbakkens liv i fotballmanesjen. Det mest interessante er innblikket i Ståles psyke og hvordan han analyserer karrieren, men boken ender opp med å være i overkant lettlest og generell om en i utgangspunktet interessant fotballpersonlighet.

Med HamKam til toppen, åpenbaring på Åråsen, krangling i Wimbledon og suksess i Aalborg

I 20-årsalderen var Ståle klar for å søke andre utfordringer enn det lokale fotballaget Grue. Fordi han ville skaffe seg en utdannelse mens han spilte, måtte han ha to tanker i hodet samtidig. Valget falt på Hamar lærerskole og Hamarkameratene (HamKam). Ståle utviklet seg gradvis, og fra og med sin tredje sesong var han best på laget, for deretter å være kaptein etter opprykket til Tippeligaen i det fjerde og femte året.

25 år gammel, signaliserte Ståle at det var hans siste sesong i HamKam, og klubber som Rosenborg, Start og Lillestrøm meldte seg på i jakten på hans signatur. Valget falt på Lillestrøm, klubben han hadde dratt til for å se toppfotball i oppveksten. Og så var det Tom Lund da. En forgudet fotballspiller, også i Ståles tilfelle. I Lillestrøm skapte Ståle seg et navn som Norges kanskje beste og mest målfarlige midtbanespiller. Etter fire år i Lillestrøm, var Ståle den eneste landslagsspilleren som spilte i Norge. Han fikk tilbud fra Southampton og Queens Park Rangers, men Lillestrøm avslo.

Når Wimbledon kom på banen i 1997, hadde ikke Lillestrøm råd til å si nei. Premier League-eventyret ble kort, mye grunnet at Ståle ikke er en mann som tier stille. Manageren i Wimbledon Joe Kinnear, hadde ikke en spesielt inkluderende lederstil, og etter en krangel med Kinnear som leseren merkelig nok ikke får innblikk i hva konkret bestod i (!), forstod Ståle at han var ferdig i klubben før han hadde vært i London i ett år. Agent Erik Solér solgte inn Ståles kvaliteter til Aalborg-trener Hans Backe. Ståle beskriver de 18 månedene i AaB som sine beste som spiller.

Paradoksalt nok vies Aalborg-tiden liten plass i boken. Også Lillestrøm- og Wimbledon-epokene behandles overfladisk. Boken reflekterer generelt, og i denne delen spesielt, i for beskjeden grad Ståles opplevelser og refleksjoner. Leseren kommer derfor i liten grad «tett på». Den tross alt innholdsrike spillerkarrieren til Ståle, kunne og burde blitt gitt mer plass.

Landslagets uforløste potensial, og oppstandelsen fra de døde

Prestasjonene med Aalborg førte Ståle til Frankrike-VM i 1998. Landslagstiden var god læring for Ståle fordi han fikk observere Egil «Drillo» Olsen på nært hold, og dessuten korrigere han. I den legendariske seieren over Brasil – den sportslige begivenheten som i størst grad kan karakteriseres som et kollektivt folkeminne for den norske befolkningen – ville Drillo bytte inn Egil Østenstad.

Dessverre er slike utbroderinger nærmest gjennomgående fraværende i boken.

Ståle mente hodesterke Jostein Flo var et bedre alternativ. Drillo tok rådet til følge, og resten er historie. Antagelig så man tegn på Ståles trenertalent allerede da. Norge avanserte til åttendelsfinale mot Italia, men der sa det stopp. Ifølge Ståle, var troppen preget av tilfredshet og hjemlengsel. Ståle mener Norge kunne ha “peaket” i dette mesterskapet. 2000-EM, hvor Norge røk marginalt i gruppespillet, var i hvert fall en historie om en forspilt mulighet. Sett i retrospekt, var landslagets prestasjoner i disse mesterskapene ikke så aller verst, men potensialet var muligens stort nok til å gå hele veien, eller i hvert fall langt.

Det er åpenbart at Drillo har vært en læremester og inspirasjonskilde for Ståle, selv om Ståle aldri kom innpå Drillo på det personlige plan. Det ville vært interessant å lese om hva ved Drillos fotball- og ledelsesfilosofi som Ståle bemerket seg og tok med seg videre, noe som også gjelder andre trenere han opplevde gjennom spillerkarrieren. Dessverre er slike utbroderinger nærmest gjennomgående fraværende i boken.

I en alder av 32, var Ståle klar for det som skulle bli hans siste kapittel i spillerkarrieren: FC København (FCK). Omtrent et halvt år senere, falt han om på treningsfeltet med hjertestans. Ståle var død i sju minutter. Til hans store hell, var klubblegen til stedet akkurat denne dagen. Elektrosjokk fikk hjertet til å slå. En så dramatisk hendelse som dette, kunne (og burde) vært satt mer i perspektiv. Vi får for eksempel vite lite om hvordan hendelsen har påvirket Ståles syn på livet, eller hvordan det påvirket trenerkarrieren, som dermed ble fremskyndet.

Trenerkarrierens første bravader

Året etter han la opp som spiller, startet Ståle trenerkarrieren. Riktignok hadde han trent Norge U-18 og vært andreassistent for Nils Johan Semb på A-landslaget, men i 2003 tok han over ansvaret som hovedtrener og sportssjef i hans kjære HamKam. Ståle tok klubben til opprykk og deretter til femteplass i Tippeligaen i påfølgende år, på tross av det minste budsjettet i serien.

Året etter, tok FCK kontakt. De ville at Ståle skulle erstatte hans tidligere trener Backe. Bestillingen fra styreleder Flemming Østergaard var tydelig: Øk dominansen nasjonalt og få et internasjonalt gjennombrudd. For å få til dette måtte klubben reorganiseres når det kom til for eksempel talentspeiding og sportslig apparat, prosesser som Ståle var sterk involvert i og som visstnok har satt varige spor i klubben.

Spillere som Brede Hangeland og Jesper Grønkjær ble hentet.  FCK tok seg for første gang til fotballeuropas gjeveste selskap, Champions League, noe som kulminerte med seier over Manchester United. I 2010, tok klubben seg nok en gang til Champions League etter å ha beseiret Nils Arne Eggens RBK. Det ble 1-1 mot Barcelona, noe Ståle beskriver som den ultimate fotballkamp. FCK tok plassen bak Barcelona i gruppen og røk i åttendelsfinalen mot Chelsea. I 2010/2011-sesongen, vant FCK ligaen med 26 poeng.

Landslagskontrovers, bomturer til Köln og Wolverhampton, og gjenreising av Kongens by

Det var klart at Ståle skulle forlate FCK allerede høsten 2009. Han skulle ta over landslagssjefsjobben for Norge i 2012. Med FCKs gode resultater internasjonalt, ble Ståle en attraktiv trener. Han var blant annet i samtaler med Bayer Leverkusen og Hamburger SV. Da han signerte for FC Köln, ble han den første norske hovedtreneren i Bundesliga. Ståle mente det var en sjanse han ikke kunne si nei til. Kontrakten med landslaget ble brutt.

Trykket fra avisene Köln Express og Bild-Zeitung var dessuten enormt, og begge hadde en rekke kilder innad i klubben slik at det meste lekket til pressen.

Ifølge Ståle, gjorde han feil i Köln ved å legge for mye vekt på det langsiktige perspektivet og klubbutvikling, fremfor de umiddelbare resultatene. Det hjalp nok ikke at det første Ståle foretok seg i klubben var å ta kapteinsbindet fra klubblegenden Lukas Podolski. Ståle mente at spillermaterialet ikke stod i stil til klubbledelsens forventninger. Trykket fra avisene Köln Express og Bild-Zeitung var dessuten enormt, og begge hadde en rekke kilder innad i klubben slik at det meste lekket til pressen. Ståle innrømmer at han ikke var nok tilpasset den tyske fotballkulturen hvor det for eksempel er forventet at treningene skal være fysisk harde og inneholde mye løping uten ball. Köln-oppholdet varte i ti måneder.

Ståle hadde uansett fått et sterkere internasjonalt navn. Han fikk tilbud fra blant andre Club Brugge, Anderlecht og Wolverhampton. Valget falt på sistnevnte og Championship ettersom alternativene var «FCK i Belgia». Det skulle Ståle angre. Hadde han kjent klubbeier Steve Morgans strategi – eller mangel på sådan – hadde han valgt annerledes.

I boken betegnes Morgan som “hotheaded”, med manglende forståelse for fotballbransjens mekanismer, som særlig ga seg til uttrykk når han involverte seg i fotballdelen av klubben. Dette er god lesing fordi man får et visst innblikk i klubbens kulisser, og i hvordan maktspillet fortoner seg i en på dette tidspunktet medioker (les: middels) engelsk klubb. Etter en god start, gikk det tråere. Verst var tapet for Luton i FA-cupen. Det ble Ståles siste kamp.

Etter åtte måneders ufrivillig ferie, fikk han tilbud fra FCK igjen etter å ha avslått Brøndby og lukrative tilbud fra Hellas, Tyrkia og Kypros. Ståle hadde lært at han måtte kunne stole på de han jobbet med og for. Mest av alt hadde han lyst på den ledige landslagsjobben i Norge, men han ble ikke engang spurt! Det fremgår av boken at dette naturligvis irriterte Ståle.

Han følte han ble straffet for å ha brutt kontrakten ved forrige korsvei. Det ble ikke seriegull på FCK igjen før i 2015/2016, da Ståle hadde fått bukt med den ukulturen som hadde spredd seg i rekkene siden han sist var i sjefsstolen i Kongens by. Nå ville det norske landslaget ha Ståle – igjen. Ståle ville imidlertid ikke bryte kontrakten med FCK, og takket nei av kjærlighet for klubben (og kanskje som et stikk til Fotballforbundet som ikke hadde vurdert han forrige gang?).

Perspektiver som savnes

Et perspektiv som nesten er fraværende i boken, er hva Ståle har lært av de ulike treneroppdragene og det å jobbe i ulike (fotball)kulturer mer generelt. Köln-jobben er kanskje særlig aktuell med hensyn til dette. Beskrivelsen av Köln-oppholdet er likevel av de bedre i boken, kanskje fordi dette er det mest spennende oppdraget i karrieren. Her kan leseren danne seg inntrykk av Ståles verden hva gjelder spillerlogistikk, forholdet til media (pussig nok ikke supporterne!) og motstridende krefter i klubbhierarkiet. Det burde vært mer av dette også andre steder i boken. Dessverre er Köln-beretningene unntaket snarere enn regelen.

Fra en nordmanns perspektiv, eller kanskje uansett, hadde det også være interessant å lese om forholdet til og samarbeidet med den danske landslagssjefen Åge Hareide. Fordi FCK ofte eller alltid har landslagsaktuelle spillere, må de to trenerne nødvendigvis samvirke med hverandre på et eller annet nivå. Det er for øvrig noe komisk at to norske trenere – selv om norsk fotball er sett ned på i Danmark – besitter de to største trenerjobbene i Danmark, og de gjør det med suksess.

Interessant om livsbetraktninger

Den beste delen av boken er der hvor Ståle filosoferer over livet mer generelt, og hvor hans personlighet presenteres tidvis inngående. Ståle legger for eksempel ikke skjul på at han er venstreorientert politisk. Like basismuligheter for alle der alle ses og plukkes opp, er verdier Ståle forfekter både i samfunnet og i barne- og ungdomsfotballen (med tanke på både talentutvikling og egenverdien av å spille fotball).

Videre blir leseren henvist til fraser som at «den beste måten å behandle ulike individer likt på, er å behandle dem forskjellig», uten at boken går nærmere inn på dette.

Han er heller ikke fremmed for at det ligger en viss selvmotsigelse i at han, med sine sosialdemokratiske verdier, skal navigere som en av hovedaktørene i den kapitalistiske fotballverdenen. Selv unner han seg lite luksus, og beskriver livsførselen som noe spartansk og minimalistisk, ikke ulikt Drillo med andre ord. Som Drillo, fremstår Ståle som samfunnsbevisst og enkel (med tanke på livsførsel), men nokså genial. Ståle ser ikke noen grunn til å stikke seg frem. Han lar fotballen snakke.

Ståle hevder å være usikker og direkte ukomfortabel på en del områder som blant annet sosial omgang. Han mener også at han ikke har vært flink nok til å ta vare på de små gledene i livet, antagelig fordi fotballen tar (for) stor plass. Kanskje er det prisen å betale for en hovedrolle i fotballbransjens kyniske verden? Av og til tenker han på – gjerne i samtale med coach Fredrik Bendiksen som verdifull sparringspartner om livets store spørsmål og trivialiteter – om han på livets sene dager vil ergre seg over alle de tingene livet bød på som han ikke tok seg tid til. Sånn sett fremstår Ståle som reflektert.

Upresist om ledelses- og fotballfilosofi

Mitt største ankepunkt er bokens delvis gjennomgående oppramsende og lettfattelige preg, som resulterer i at leseren ofte ikke kommer spesielt dypt ned i materien. Boken ender opp med å være i overkant lettlest og generell om en i utgangspunktet interessant fotballpersonlighet. Det er Ståles egne og dyptgående refleksjoner som er interessante. Da burde disse vært viet mer plass. I stedet blir leseren i for stor grad tilskuer til Ståles karriere, uten å få innblikk i de interessante elementene i denne.

En annen innvending er delen(e) om Ståles ledelses- og fotballfilosofi. Selv om disse temaene får plass, får leseren egentlig aldri særlig innblikk med hensyn til dette fordi beskrivelsene er for vage. Man kan lese at Ståle har hentet mye av sin lederfilosofi fra Drillo, blant annet ved at prinsippet om «frihet under ansvar» holdes høyt. For eksempel tillot Ståle ofte brasilianske Claudemir å leve ut Københavns natteliv så lenge han ikke drakk alkohol. Videre blir leseren henvist til fraser som at «den beste måten å behandle ulike individer likt på, er å behandle dem forskjellig», uten at boken går nærmere inn på dette.

Når det gjelder fotballfilosofi, skildres Ståle som «drillolistisk» defensivt med strenge og ufravikelige soneforsvarsprinsipper. Offensivt gis større frihet med vekt på prinsipper heller enn regler. Det hadde vært interessant å vite hva prinsippene er og hvor de kommer fra! Det er tross alt plass til litt fotballfag i en fotballbiografi, selv om det nok er for mye å forlange lange utgreiinger om dette. Det er generelt noe paradoksalt over at FCKs spillestilmanual – en slags historisk og stadig fornyet oppskrift på hvordan FCK skal spille fotball, som Ståle har vært sterk bidragsyter til – ofte blir nevnt, uten at dens overordnede innhold gjøres rede for.

For den fotballinteresserte er nok boken uansett interessant, særlig om man foretrekker lett fordøyelig lektyre, men den når langt fra opp til en del andre trenerbiografier som for eksempel Otto Ulseths mesterverk om Nils Arne Eggen. Sånn sett er boken verdt å lese, selv om jeg umiddelbart ikke er helt sikker på hva jeg fikk ut av den. Ståle Solbakken er en såpass interessant fotballmann og person, at han nok kan vies både mer og dypere beretninger enn det som er tilfelle i denne boken. Antagelig vil det by seg flere muligheter til å lese om Ståle. Han er jo tross alt en forholdsvis «ung» trener.

Copyright © Mads Skauge 2020