Et verdifullt forskningsbidrag til et tema i skjæringspunktet mellom idrett og skoleverket

Mari Kristin Sisjord
Norges idrettshøgskole

Marie Larneby sin doktorgradsavhandling setter søkelyset på et meget aktuelt tema, nemlig kombinasjonen skole og idrettssatsing som del av det ordinære skolesystemet. I Skandinavia har det lenge eksistert slike tilbud på gymnasnivå, i senere år har dette strukket seg ned i den elementære grunnutdanningen, som er konteksten for Larneby sin avhandling, omtalt som högstadieskola (7. – 9. klasse). Tilbudet innebærer idrett som tilvalgsfag innpasset i ordinære skoleplaner, og omtales som ‘idrottsprofilerad högstadieskola’.

Avhandlingen inngår i et større forskningsprosjekt, Malmö Youth Sport Study, som er et samarbeid mellom Malmö universitet, Lunds universitet og Högskolan i Halmstad. Hensikten med prosjektet er å undersøke elevenes fysiske aktivitet i et lengre perspektiv, og hvorvidt dette utdanningskonseptet bidrar til at elevene blir fremgangsrike utøvere i sine respektive idretter i et lengre perspektiv. Prosjektet er flerfaglig med fokus på fysiologiske, sosiologiske og psykologiske aspekter. Denne avhandlingen bygger på et sosiologisk perspektiv.

Ambisjonen er å fylle et kunnskapshull i svensk idrettsforskning ved å studere hvilke normer og ideologier relatert til idrett som kan finnes på en grunnskole med idrettsprofil, og hvorvidt disse kan medføre problemer, utfordres eller forsterkes. Mer presist søker avhandlingen å beskrive og problematisere normative mønster relatert til idrett og kjønn, og diskutere hvilke konsekvenser normative mønster får for elever som velger denne type skoletilbud.

Avhandlingen er en monografi med en tradisjonell oppbygning. Etter innledning og bakgrunn for studien følger teoretisk rammeverk og tidligere forskning, før selve studien presenteres og diskuteres. Avslutningsvis gis et sammendrag på engelsk.

Det teoretiske rammeverket tar utgangspunkt i et sosialkonstruktivistisk perspektiv og kjønnsteori, primært med referanse til Judith Lorber og hennes forståelse av kjønn som sosial institusjon. Et hovedpoeng her er at kjønn som overordnet sosial kategori er styrende for organisering av sosialt liv, på individ- og samfunnsnivå. Kjønn kan forstås som et system som stratifiserer individer basert på biologisk kjønn. Dette kan forklare hvorfor sosialt kjønn – genus/gender – på tross av å være sosialt konstruert, har blitt så normalisert og institusjonalisert at det blir sett på som biologisk, stabilt og uforanderlig. Kjønn som prosess skaper sosiale forskjeller som konstruerer og definerer menn og kvinner som forskjellige, der menn klassifiseres over kvinner. For å nyansere analysen av kjønn som sosial institusjon, anvender Larneby Pickering sitt begrep othering som er tett knyttet opp mot stereotypifisering. En gruppe, forklart som ‘vi’, kan definere og stemple en person eller annen gruppe som ‘de andre’, og denne prosessen kan bidra til reproduksjon og stadfesting av normer og forestillinger.

Et hovedpoeng her er at kjønn som overordnet sosial kategori er styrende for organisering av sosialt liv, på individ- og samfunnsnivå.

Videre trekkes inn perspektiver fra Eric Anderson om inkluderende maskulinitet, som viser at det kan eksistere ulike typer maskulinitet samtidig og at det skjer endringer i oppfatninger om hva som aksepteres av atferd blant menn, også i idrettslige kontekster. Til slutt i teorikapitlet presentes idrettsrelaterte begreper som anvendes i analysene: prestasjonslogikk som handler om at individet skal være kompetent, og konkurranselogikk som viser til betydningen av rangering og å vinne. Og videre: foreningsfostring som innebærer en forståelse av idrett for alle og medlemmenes delaktighet, samt konkurransefostring der prestasjon og konkurranse vektlegges.

Den empiriske undersøkelsen er gjennomført på en offentlig skole med en tydelig idrettsprofil, som benevnes Toppskolan. I samarbeid med lokale idrettsklubber skjer opptak gjennom en seleksjonsprosess basert på idrettslige prestasjoner. Det tas også i betraktning elevenes antatte potensiale for å klare kombinasjonen skole og idrettssatsing, spesielt med tanke på videre skolegang på gymnasstadiet. Elevene har fire leksjoner pr. uke i sine respektive idretter, i tillegg kommer trening på fritiden i egen klubb. Idrettslærerne hentes primært fra idrettsklubbenes trenerstab.

Studien har en etnografisk ansats med observasjoner og kvalitative intervju. Larneby følger elevene gjennom tre skoleår fra 7. til 9. klasse, i sum en kohort på 78 elever. Utvalget utgjør individuelle så vel som lagidretter, men hovedfokus er innebandy, tennis og fotball. Innebandy og tennis foregikk kjønnsblandet på tvers av alderstrinn. Fotball var kjønnssegregert. Observasjoner ble gjort over tre skoleår, i alt 135 observasjoner som utgjorde ca. 250 timer. Videre, intervju med 29 elever som meldte interesse for å delta. Disse ble gjennomført som gruppeintervju med unntak av to intervju som av praktiske grunner måtte foretas enkeltvis. I tillegg ble tre av personalet intervjuet, deriblant rektor.

Resultatene presenteres og diskuteres i tre kapitler. I det første av disse, ”Idrotten tar plats”, gis en beskrivelse av virksomheten ved skolen basert på elevenes synspunkter og erfaringer, blant annet motivasjon for å søke skolen og idrettslige ambisjoner, idrettens plass og hvilke normer som har betydning. Intervju med personalet bidrar med en forståelse for hvordan skolens utdanningskonsept er organisert samt hvordan skolehverdagen fungerer. Andre del av kapitlet viser til endringer over tid, hvordan noen elever har mistet motivasjonen, opplevelser av motgang og til dels skader, samt usikkerhet og betraktninger omkring videre idrettssatsing. I analysen anvendes begrepene som relaterer til logikker og fostring som omtalt i teoridelen, der prestasjons- og tevlingslogikkene får en fremtredende plass. I tillegg noteres tendenser til et skille mellom Vi – som opprettholder normen – og de andre, som bryter med det opprinnelige konseptet om å satse på idrett.

Det andre resultatkapitlet ”Den tvingande olikheten” omhandler kjønnsrelasjoner og normative oppfatninger om kjønn, som gir seg utslag i den praktiske idrettsaktiviteten, særlig sterk er forestillingen om at gutter er bedre og mer egnet til idrett, enn jenter. Mer spesifikt handler kapitlet om hvordan kjønn/genus konstrueres innenfor skolens rammer, men at elevene og personalet er influert av måten idretten er kjønnet, basert på en separasjonslogikk i organisering som medfører en rangordning med gutter/menn som overlegne jenter/kvinner. Relatert til dette beskrives en normativ femininitet og maskulinitet, som fremtreder av den overordnede kjønnsforståelsen. Men det trekkes også inn eksempler på endringer og hvordan selvfølgelige kjønnsnormer med femininitet og maskulinitet også utfordres og forhandles i den hverdagslige virksomheten. Analysene relaterer primært til Lorbers teori om kjønn som sosial institusjon, men kompletteres med Anderssons teori om inkluderende maskuliniteter.

Det tredje resultatkapitlet ”Idrotternas olika rum” har fire deler, en for hver av idrettskontekstene/undervisningen avhandlingen bygger på. Innebandy og tennis foregår kjønnsblandet, men fra tennis inngår bare jenter i intervjuene. Fotball undervises i kjønnsdelte klasser, som følgelig presenteres hver for seg. Kapitlet gir inngående analyser av hvordan normative mønster knyttet til idrett og genuskonstruksjoner gjør seg gjeldene i de ulike kontekstene, inklusive motstand og avvik fra tradisjonelle normer. Dette ses i sammenheng med idrettenes egenart, historie og strukturelle forhold samt elevens agerende, kommunikasjon og samhandling. Vi får også innblikk i hvordan idrett i skolen og på fritiden er tett sammenvevd, selv om hovedfokus er å beskrive det som skjer i skolehverdagen.

Dette gir seg ulike uttrykk i de forskjellige idrettskontekstene, men et generelt inntrykk blir likevel at gutter er normen, jenter det avvikende, som tolkes inn i en prosess av ‘othering’ – Vi og de andre.

Det siste kapitlet har samme tittel som selve avhandlingen, ”Vi och de andra”.  Her løftes hovedfunnene opp på et høyere analysenivå. Et fremtredende trekk ved skolen er idrettens sentrale plass, ikke bare blant elevene, men også personalets idrettslige habitus og skolens utforming i nært samarbeid med idretten. Dette åpenbares i prestasjons- og konkurranselogikken som former det normative mønsteret, i større grad enn foreningsfostring som kommer mer i bakgrunnen. Særlig skyldes dette idrettens innvirkning gjennom utforming av skoleinnhold og opptak av elever, sammen med tydelige forventninger til elevenes egeninnsats, holdninger og ambisjoner. Her øynes et skille mellom Vi og de andre ved at elever som av ulike grunner oppgir videre idrettssatsing faller utenfor normen. Den andre fremtredende normen, genusnormen, kan i korte trekk artikuleres som at gutter (killar) er bedre enn jenter (tjeier). Dette gir seg ulike uttrykk i de forskjellige idrettskontekstene, men et generelt inntrykk blir likevel at gutter er normen, jenter det avvikende, som tolkes inn i en prosess av ‘othering’ – Vi og de andre.

Avhandlingen gir et verdifullt forskningsbidrag til et tema i skjæringspunktet mellom idrett og skoleverket, der idretten tilsynelatende får mest plass. Larneby gir utførlige beskrivelser og analyser av virksomheten ved skolen, primært fra elevenes perspektiv. Dette er også intensjonen med studien, men avhandlingen kunne tjent på mer refleksjoner rundt selve skolekonseptet. Riktignok gis det avslutningsvis noen vurderinger rundt skolens innhold og praksis i relasjon til skoleverket og nasjonale rammeplaner, og den tette koblingen til foreningsidretten. Men her kunne mer overordnede perspektiver vært trukket inn. For eksempel rekruttering til skolen, hvilke elever har anledning til å søke seg dit? En refleksjon rundt sosial klasse og etnisitet hadde vært på sin plass, selv om fokus for studien var kjønn/genus, som i seg selv er en legitim avgrensing.

Studien viser et solid stykke arbeid. Det teoretiske rammeverket fungerer bra, empirien er grundig gjennomført og redegjort for. Resultatdelen er meget omfattende. De tre kapitlene utgjør om lag to tredjedeler av samlet omfang, nesten 200 sider. Her kunne nok avhandlingen vært komprimert, med mindre detaljerte beskrivelser og analyser, uten at det hadde gått ut over helheten.

Til slutt bør det nevnes at jeg hadde gleden av å være medlem av bedømmelseskomiteen sammen med Lars Plantin og Jesper Andreasson. Omtalen av avhandlingen er jeg imidlertid alene om. Inger Eliasson var opponent ved disputasen som foregikk digitalt. Larneby ble veiledet av Susanna Hedenborg og Karin Book.