Baseballtexter av varierande kvalitet och begränsat intresse

DEN NORSKE FORFATTEREN Dag Solstad har (sammen med sin forfatterkollega Jon Michelet) skrevet fra flere fotball-VM, blant annet i USA i 1994. Et høydepunkt i denne boka er der Solstad beskriver hvordan han rusler noe forhutlet omkring i Boston (om jeg husker riktig) på jakt etter en pub med en TV så han kan fått sett en av VM-kampene han ikke har billett til. For Solstad blir dette en prøvelse og en påminnelse om forskjellene mellom amerikansk og europeisk kultur, om hvordan ulike idretter står sentralt på de to kontinentene og hvordan det er vanskelig for europeere å forstå (og like) amerikanernes idretter. Vi ser altså hvordan selv en av våre kulturelle ledestjerner verken er helt på høyden når det gjelder amerikansk kultur generelt eller sport mer spesielt. For Solstad løses problemet i det han tilfeldigvis kommer inn i en italiensk bydel, der de har litt dannelse. For oss andre kan boken Baseball and American Culture redigert av Edward Rielly kanskje være et botemiddel mot en slik ignoranse.

I følge Rielly er det to grunner til å utgi en slik bok. For det første har baseball en historie som i seg selv rettferdiggjør et slikt prosjekt; for det andre fungerer en baseballstudie som et sosiologisk dypdykk i det amerikanske samfunn mer generelt; både som en faktor som reflekterer dette samfunnet, og som en faktor som influerer på det. Boken er delt inn i fem deler, som mer eller mindre ordnet, tar for seg ulike sider ved baseballen og dens plass i det amerikanske samfunn. Til sammen rommer disse fem delene 23 relativt korte kapitler, og det er her ikke plass til å la samtlige av disse komme til orde, men jeg vil kort vise til hva som framkommer i tilknytning til hver av de fem hoveddelene, og også la enkelte bidragsytere og poenger kommer fram. Om dette vil være den første og eneste boken du eventuelt skulle finne på å lese om dette temaet, kan det være viktig å huske på at det finnes en egen kanon av amerikanske baseballbøker: Boken som anmeldes her er en av mange.

Bokas første del – American Fandom – inneholder fire bidrag. Det ledende spørsmålet her er (selvfølgelig) hvorfor man er så fascinert av baseball, og bidragene her er interessante fordi de gir ganske like svar på dette spørsmålet. Brady erkjenner, nærmest litt skyldbetynget, at han i sitt 52 år er en mer hengiven fan enn noensinne, og bakgrunnen for dette er i følge ham selv ren biografi og sosialisering; det har vært en del av hans liv på en måte som knytter ham til baseballen med hud og hår. Dette er antakeligvis en helt vanlig fortelling som kan fortelles i forhold til alle idretter og det interessante her er kanskje nettopp dette; det er intet ved baseballen som sådan som ser ut til å være viktig her, bare dens spesielle plass i hans eget og hans samfunns liv. Så følger et bidrag som for så vidt er typisk for denne boken og, vil jeg si, for dens vekslende kvalitet; en beskrivelse av noens oppvekst, hvordan barndommens baseballbane ble utformet: dvs. hva som fungerte som baser (en  rosebusk, et tørkestativ, en takrenne, en søppelkasse …), hva som ble brukt som ball, hva slags regler som ble brukt. Kanskje dette er viktig som felles amerikansk minnearbeide, det er ikke så altfor spennende for en utenforstående. Etter dette får vi historien om hvordan man knyttes til et lag  – her Boston Red Sox – der vekten legges på geografi og historie. Igjen, ikke veldig interessant i seg selv og det mest påfallende er nok en gang at dette kunne vært vår egen historie om hvorfor vi holder med Lyn, Halmstad eller FCK.

Hoffmann tar for seg ”baseball memorables”, og jeg tror ikke jeg har lest noe så konkret om dette før. Vi får både en oversikt over hvorfor dette er så viktig for så mange og hva slags ting dette dreier seg om, litt historie, litt økonomi. Og det var ”fandom”. Det som slår meg etter å lest dette er at dette i det store og det hele handler om idrett – baseball – som en del av en felles kultur, også i materialisert form, og at dette er den felles bakgrunn som gir retning og mening til mange amerikaneres liv. Men det er ikke så mye baseballens særpreg det handler om, bortsett fra at den er velintegrert i det amerikanske samfunn.

Del to handler om ”baseball inclusivity”, og dette starter med en kommentar om at baseballen langt på vei er blitt farge- og raseblind. Men. Det var ikke alltid slik, og så får vi biter av historien om fargedes kamp for innpass og likestilling i baseballen. Carroll viser hvordan pressen, eller i hvert fall deler av den, var en viktig medspiller i deler av denne prosessen. Vi får mer om fargede og så har kvinner også sin plass i baseballhistorien. Omtrent på linje med internett som også er et tema i denne delen av boken. Deretter får vi en liten tur verden rundt: baseballens globalisering.

Penger, ledelse og myter er tema for tredje del og her får vi en kort innføring i hvordan det reklameres i baseballen: på baner, på baller, på produkter og hvordan dette virker fordi vi gjerne vil være som de store, eller i det minste dele noen av deres egenskaper. På samme måte som samfunnet forøvrig har idretten vært preget av ulike ledelsesfilosofier og vi får en historisk gjennomgang av hvordan ’scientific management’, ’human relations’ og ’emotional intelligence’ alle sammen har hatt sine representanter i idretten. Et kanskje mer interessant spørsmål for framtid forskning vil kunne være hvordan man har hatt en bevegelse fra idretten til ledelseslitteraturen: det er mange som blir coachet om dagen.

Bokas fjerde del – Baseball and the Arts – tar for seg baseballens plass i (1) film, (2) litteratur, (3) poesi og (4) humor. Disse bidragene har et klart preg av analyse og meta-analyse: på den ene siden oversikter over hvilke filmer, hvilke romaner og hvilke poeter; på den andre siden refleksjon over situasjonen: hvorfor har det vært en slik eksplosiv vekst i baseballpoesien, hvilke seks sosiale funksjoner fyller baseball-humoren osv. … For den som ikke brenner for baseball, er det i all hovedsak meta-aspektet som er interessant.

For oss fremmede inneholder denne delen også et interessant bidrag som tar utgangspunkt i utsagnet om at ”Whoever wants to know the heart and mind of America had better learn baseball, the rules and realities of the game” (s 183). Det innrømmes at dette nok er å ta i, men hovedpoenget er at dette kanskje er vel kravstort fordi det er så vanskelig å få et grep både om selve spillet og om det kulturelle fenomenet baseball. Det å ha et ”second language” som baseball da er, krever mye og vi får en gjennomgang av hvor vanskelig, om ikke umulig, dette er. Ikke direkte motiverende om noen skulle ha ambisjoner i retning av å fatte helt hva baseball dreier seg om og hvordan den inngår som en del av amerikansk kultur. Men kanskje det er sant.

Siste del av boken om baseball og konfliktløsning åpner igjen for en rekke interessante, om enn ganske sprikende, temaer. Det første handler om arbeidskonflikter og forhandlinger om lønns- og arbeidsforhold i baseballen, og gir også en historisk oversikt over utviklingen av dette. Dette er et kapittel som i seg selv ikke er god underholdning, men dette peker mot en problemstilling som kanskje burde tas mer på alvor i en nordisk sammenheng etter hvert: profesjonalisering av idretten. Et mer bisart tema for oss nordboere er kanskje de religiøse – nærmest misjonerende – selvbiografiene skrevet av ulike baseballstjerner. Deretter følger en runde med baseballens metaforer, i all hovedsak illustrert gjennom en kombinasjon av jordskjelvet som traff California i 1989 og forfatterens svogers kreftsykdom; vi ser hvordan baseballen blant annet kan uttrykke ’fornyelse’, ’utholdenhet’ og ’forsoning’ før det hele går riktig så dårlig og baseballmetaforens begrensninger kommer for en dag: ”Baseball had no metaphors to explain his suffering and faith or the strong will of his wife” Litt amerikansk, eller kanskje mine fordommer?  Nok et litt sært bidrag handler om baseballselvmord. Det finnes 68 registrerte slike: 50 prosent pistol, 22 prosent overdose/forgiftning, 8 prosent ukjent, 5 prosent hopping, 3 prosent henging og 2 prosent drukning; 45 prosent av disse var ”pitchers”, ingen av dem var ventrehendte og ”baseball players kill themselves off-season”. Litt aparte.

– – – o o O o o – – –

Boka illustrerer på en fin måte det som ofte er begrunnelsen for å studere idrett og samfunn: idrettens tilstedeværelse på nær sagt alle samfunnsområder, og måten nesten alle samfunnsinstitusjoner i dag på en eller annen måte påvirkes av eller må forholde seg til idrett. På denne måten er dette en bok der de fleste nok vil, noe avhengige av egne interesser, finne et eller flere kapitler som er av interesse. Og de fleste vil vel finne glede i å lese litt om de mer kuriøse temaene; de religiøse selvbiografiene eller baseball-selvmordene. Samtidig er det nok få som vil finne alt dette like interessant. Det er også et problem at når man først finner noe man kunne tenke seg å sette seg inn i, så er det så mange kapitler med i denne boka at hver og en av dem er svært korte, og mange av dem er i tillegg ganske sparsomme med noter og referenter. Kort og godt – en bok med noe for de aller fleste, men med mye bare for noen få.