Interessant og informativ avhandling om fotballvold i svensk offentlighet

Hans K. Hognestad
Senter for kultur- og idrettsstudiar, Høgskolen i Telemark

Aage Radmann ble historisk da han nylig fullførte sin idrettsvitenskapelige doktorgrad med avhandlingen “Huliganlandskapet – medier, vold og maskulinitet”. Med Professor Per Nilsson fra Ungdomsstyrelsen i Stockholm som opponent, ble han på selveste Kvinnedagen den første som avla en idrettsvitenskaplig dr.grad ved Malmö Høgskola.

Det passet på mange måter bra ettersom Radmann har vært blant hovedarkitektene bak den imponerende oppbyggingen av det idrettsvitenskapelige instituttet ved Malmö Høgskola siden sent 90-tal. Det var først for to år siden Radmann fikk anledning til å ta opp igjen sin forskerkarriere fra 90-tallet, da han samarbeidet tett med bl.a. Torbjörn Andersson og bidro til å utvikle kunnskap om spesielt svensk fotball og tribunekultur i et historisk perspektiv. Radmann kombinerer funn fra den tiden med oppdaterte analyser av et fenomen som har fått mye offentlig oppmerksomhet de siste tiårene. Selv om huliganisme er et fenomen – eller et landskap – som kan knyttes til flere idretter og også til fenomener utenfor idrettslige kontekster, forholder Radmann seg i all hovedsak til europeisk fotball. Hvor omfattende og alvorlig er huliganisme som samfunnsproblem? Ved å diskutere egne funn i forhold til tidligere forskning dokumenterer Radmann at huliganisme i Sverige er et marginalt problem målt etter graden av voldsutøvelse og skade på eiendom. Samtidig plasserer han huliganisme et sted mellom tabloidiserte overdrivelser og påstander om at det mest av alt dreier seg om ritualiserte iscenesettelser av symbolsk vold. Den fysiske volden fins der og Radmann setter dette i forbindelse med konstruksjoner og bekreftelser av maskulinitet. Dette “både og”-perspektivet ble for øvrig kritisert av opponent Nilsson, som hevdet at en slik modell ikke nødvendigvis yter rettferdighet til diskusjonen av hans egen empiri.

Som tittelen på avhandlingen indikerer anvender Radmann et todelt perspektiv som består av så vel medierte framstillinger som nyere feltobservasjoner og intervjuer med aktører innenfor “Huliganlandskapet”. Avhandlingen består av fire artikler, som enten allerede er publiserte eller har blitt antatt for publisering, og en innledende kappe med metodiske og teoretiske refleksjoner, der Ervin Goffman’s teorier om sosial interaksjon og stigma anvendes som et gjennomgående teoretisk grep på en overbevisende og fruktbar måte i forhold til drøftinger av huliganlandskapets teatralske, ritualiserte og voldelige dimensjoner.

I kappen gir han en god oversikt både over tidligere relevant forskning i forhold til ulike sosiale og geografiske kontekster. Radmann viser huliganismens britiske røtter og “inspirasjonskilder” men nyanserer problematikken, særlig i forhold til en nordisk kontekst. Han viser at huliganisme er mer omfattende i Sverige og i Danmark enn i Norge og Finland, målt etter politianmeldte saker og oppslag i mediene. Radmann har i avhandlingen ingen ambisjoner om å gi noen fortolkning eller forklaring på denne ulikheten, men det gir en interessant og informativ kontekstualisering av hvordan intensiteten i huliganproblematikken varierer.

To av artiklene fokuserer på medieframstillinger av huliganisme og særlig på forskjeller mellom gamle (presse, radio og TV) og nye (sosiale) medier. I den forbindelse argumenterer Radmann overbevisende for at de gamle mediene preges av en moralsk panikk i sine framstillinger av uroligheter blant fotballsupportere. De nye mediene er mer demokratisk strukturert og åpner i sterkere grad opp for selvautoriserte iscenesettelser. Han bruker ulike nettsider, som f.eks. sverigescenen.se, til å vise hvordan ulike nettsteder drevet av Firman Boys og andre firma (som subkulturelle grupperinger av supportere gjerne kaller seg) preges av maskuline uttrykksformer og verdibaserte forestillinger om hvordan en mann skal være.

Dette er også utgangspunktet for hans tredje artikkel, “Hooligans: nice guys or the last alpha males? A study of football supporters’ self image”. Her trer kjønnsfokuset tydeligst fram og hevdes å være mer empirisk forankret i huliganenes egne beretninger og selvforståelser. Herunder problematiserer han også paradokser knyttet til at mens undersøkelser viser at et stort flertall har inntrykk av at huliganisme er et økende samfunnsproblem så har faktiske innrapporteringer av fotballrelatert vold minket i senere år. Det er også i denne artikkelen han tydeligst diskuterer hva en huligan er og hvordan huliganisme oppfattes ulikt. I diskusjonen om maskulinitet lener Radmann seg på Raewyn Connell’s begrep hegemonisk maskulinitet for å forstå den type maskulinitet, tuftet på tradisjonelle maskuline verdier, som “huliganene” ønsker å framstå med. Men dette støttes i liten grad av gode empiriske eksempler og virker noe logisk inkonsistent. Sett fra huliganenes eget perspektiv virker det som mer rimelig å tolke deres forsvar for “tradisjonell maskulinitet” som uttrykk for at man opplever idealene knyttet til en slik type maskulinitet som truet, marginalisert og alt annet enn hegemonisk.

I forlengelsen av denne motsetningen dukker spørsmål om posisjonering opp. I hvilken grad forholder Radmann seg her til objektive kategoriseringer og stereotypier og i hvilken grad er analysen basert på huliganene sine egne subjektive opplevelser? I bunn og grunn reiser dette spørsmål også om hvem som kaller seg huligan. Forskere som Radmann forholder seg til, som f.eks. Gary Armstrong, har vist at en “hooligan” gjerne er en fan du ikke kjenner fordi det dreier seg om en kategori som mest av alt framstår som en stigmatisert karikatur. Derfor vil de logisk nok gjerne benytte andre kategorier om seg selv, subjektive kategorier som nettopp understreker at de er unge menn med “klasse og stil”, som Radmann også viser til flere steder. Herunder savnes en grundigere diskusjon av hvordan unge selvbevisste menn søker å bygge identititer i forhold til tilskrevne kateogorier som “huligan”, “casual”, “supporter” eller andre publikumskategorier i fotballandskapet.

Radmann har forsket på et felt som er meget utfordrende i forhold til både tilgang til aktører og i de komplekse analysene som kreves for å vurdere hvordan myter dannes og kontekstualiseres. Til tross for en noe utydelig posisjonering av de ulike stemmene i landskapet han analyserer er avhandlingen interessant og informativ lesning. Huliganllandskapet framstår som et svært viktig bidrag til å forstå samtidige tendenser i hvordan forestillinger om fotballvold håndteres og forstås i svensk offentlighet.

Copyright © Hans K. Hognestad 2013