Identitetsutveckling efter idrottskarriärens slut

De få som lykkes som toppidrettsutøvere har ofte en yrkeskarriere som skiller seg fra det mønsteret som er vanlig for de fleste av oss. De slutter i skolen tidlig, satser alt på idretten og lever av den til de trekker seg tilbake i en alder av 35 eller så. Om ikke skader tvinger dem til å stoppe tidligere. Selv om mange er økonomisk uavhengige lenge etter idrettskarrieren, er det for tidlig å pensjonere seg. Derfor føler de at de må begynne en ny karriere, noe ikke alle kan gjøre innenfor idretten. Hvordan tolker og takler de sine liv som idrettstjerner, både i den fasen de møter oss gjennom TV-ruten og avisoverskriftene, og etterpå? Ettersom flere og flere i dag kan utøve idrett som profesjonelle er spørsmålet mer aktuelt enn noen gang.

Jonas Stier har intervjuet åtte tidligere, svenske, mannlige tennisspillere om deres karriere og karriereslutt. Resultatet har blitt en analyse av proffspillerens roller og identitet, basert på spillernes beretninger. Det er likevel ingen beretning om spillernes liv vi får. Det er ingen spesifikk komparasjon av ulikheter i deres karrierer, roller og identiteter. Derimot er det en stringent vitenskapelig analyse som på klassisk vis først gir oss en relevant teoretisk oversikt over begreper som sosiale roller, status og identitet, livsberetninger og karrierer, karriereslutt og rolleutgang. Deretter presenteres vi for noen antagelser om den empiriske analysen av tennisspillernes karrierer: De antas å være mer engasjert i, bundet til og identifisere seg mer med rollen som ”kjent tennisspiller” enn med noen andre roller; og det antas at deres selvoppfatning farges av denne rollen, også etter at de slutter som profesjonelle. Kjendisidentiteten er så sterk at deres selvdefinisjon forandres bare langsomt.

Stier presenterer oss så for sine data, spillernes beretninger, som gjengis som sitater fra ulike tennisspillerne, anonymt og stramt redigert, først kronologisk (rollinträdet – karriären – rollutträdet), deretter tematisk. Vi får små glimt inn i spillernes beretninger om deres liv som profesjonelle og tiden etter ”rollutträdet”, men selv om forfatteren siterer flittig blir det et problem iallfall for meg at aktørene presenteres som en gruppe der det er likhetene som framheves. Vi får få andre opplysninger om spillerne enn de som gis i sitatene eller i presentasjonen av sitatene, og selv om forfatteren av og til beskriver noen ulikheter mellom dem, framstår de åtte spillerne som en gruppe som utvikler ganske så like rolleidentiteter. Stier har godt tak på det teoretiske men har kanskje gått vel lang i å anonymisere og redigere kildene sine for å oppfylle sine teoretiske ambisjoner med studien? I tillegg er vel åtte enheter for mange til å gjennomføre en komparativ case-studie (om de ikke kan innordnes i differensierte grupper der det er gruppene og ikke individene som beskrives), men for få til en representativ studie (selvsagt avhengig av hva som er universelt, men noe slikt oppgis ikke i denne studien)? Designet burde kanskje vært et annet.

Disse innvendingene til tross, Stier gir oss et interessant blikk inn i den profesjonelle tennisspillerens tilværelse, selv om vi ikke direkte overraskes over at spillernes liv lenge preges av treninger, reiser, konkurranser, kortspill, videotitting og dataspill. I ettertid beretter de om et proffliv som lenge opplevdes som så spennende og fargerikt at de ikke definerte det som et yrke, og som de ble bortskjemte av. Slutten av karrieren og beslutningen om å legge opp er verre. Det er tungt å komme tilbake fra skader og nederlag, og de begynner å tvile på om de er motiverte nok. Noen holder på lengre enn de kanskje burde fordi det har blitt en inntektsvei, mer som et yrke. Andre er mer besluttsomme og greier å slutte når de har bestemt seg for det. De får hjelp av familie og psykologer til å ta beslutningen. Konkurrenter og personer i bransjen kan de ikke konsultere. De har interesser i deres karriere, og kan ikke helt lites på.

Det jeg var mest nyfiken på da jeg fikk boken mellom hendene var hvordan spillerne greide overgangen til et ”normalt” liv etter karriereslutt. Ikke sjelden blir vi minnet på hvordan idrettshelter mister fotfestet og ikke greier kjendistilværelsen, og ikke minst livet etterpå. Jeg ble minnet på det igjen når George Best døde omtrent samtidig som jeg skrev denne anmeldelsen.

Ingen av Stiers tennisspillere virker som de går samme skjebne i møte, om vi skal lite på de få opplysningene vi får i studien. Spillerne er lettet når beslutningen om å legge opp er tatt. Lettelsen går over i bekymring for fortsettelsen, og mange opplever det tøft å komme inn i en jobb- eller studiesituasjon der de føler at kollegaene utkonkurrerer dem. Identiteten som vinner gjengjeldes ikke lenger på samme måte. De er på en arena der de ikke lenger er selvsagte vinnere.

Igjen er vi imidlertid ved noe av studiens problem, slik jeg leser den. Vi får lite innsyn i hvor alvorlig spillernes tilpasningsproblemer er. Selv om de sies å gjennomleve kriser, blir det hengende litt i luften om dette er alvorlige livskriser eller kriser som ex-spillerne greit mestrer. Spillerne har nemlig også utviklet en sterk selvtillit gjennom identiteten som idrettstjerne. Vi får imidlertid ikke vite særlig mye om hvilken situasjon tennisspillerne er i. Ikke hvor lenge det er siden de sluttet, om de har tatt utdanning, hvilken jobb de er opptatt med, hvordan familielivet har gått etc. Rett nok får vi vite at tennis med gamle venner gjør det lettere å vedlikeholde identiteten som idrettshelt, men likevel er analysen på et vis kontekstløs. Stier er opptatt av å analysere endringer i deres roller og identiteter, og gjør det både systematisk og på en vitenskapelig skikkelig måte, med pedagogiske oversikter over relevant sosiologisk og sosialpsykologisk litteratur. Likevel mister analysen noe av sin troverdighet når vi som lesere blir presentert for så lite av personene bak livsberetningene.

Mangelen på kontekst gjelder også spillernes omgivelser. Stier fremhever at tennisspillernes ”identitetsarbete äger rum i offentlighetens obarmhärtiga ljus och med en intensitet och en magnitud som de flesta aldrig upplever”. Problemet er at disse omgivelsene i stor grad tas for gitt. De beskrives bare upresist gjennom spillernes egne opplevelser med å være offentlige personer. Som organisasjonsforsker er det også underlig å se en analyse av roller der data om organisering og organisasjoner mest glimrer med sitt fravær. Hvilke strukturer er det spillernes roller og identiteter utvikles innenfor? Hvordan er tennisforbundets og Davis Cup lagets organisasjon? Hvilket støtteapparat har spillerne, og hvordan intervenerer det i spillernes forhold til for eksempel media? Har spillerne noen opplevelse av støtteapparatets betydning for deres rolle- og identitetsutvikling? Stier stiller ikke spørsmålet, og gir oss heller ikke noe svar på, om samfunnet (som gjør idrettsfolk til sine helter) eller idrettens organisasjoner bør eller kan gjøre noe for å lette deres overgang til livet som ”föredetting”, eller ex-idrettsstjerne. Spørsmålet er aktuelt, om ikke aller mest for tennisen så iallfall for de stadig mer kommersialiserte lagidrettene som etter hvert skaper svært mange ”föredettinger”.

Det er selvfølgelig lett å kritisere Stiers bok ut fra egne perspektiver og forhold en selv ville prioritert. Om man ser bort fra denne kritikken har boken utvilsomt stor verdi, ikke minst fordi den er en av svært få som studerer idrettsmenns karrierer på en vitenskapelig skikkelig måte. Proffsliv och karriärslut er derfor først og fremst en bok for dem som studerer karrierer, roller og identiteter innenfor idretten. For disse vil boken være en god og nyttig innføring, oppdatering og utfordring.

©  Hallgeir Gammelsæter 2006 

	Köp boken från AdLibris.se
	Kjøp boken fra AdLibris.se
	Køb bogen fra AdLibris.se