På sporet av en treneretikk

0

Christian Thue Bjørndal
Institutt for Idrett og Samfunnsvitenskap, Norges idrettshøgskole


Kutte Jönsson
Tränaretik
160 sidor, hft., ill
Stockholm: SISU Idrottsböcker 2020
ISBN 978-91-7727-071-3

Kutte Jönsson har skrevet en original og lettlest bok om treneretikk som innbyr til refleksjon og diskusjon. Ifølge ham selv er forhåpningen at boken «kan oppmuntre til etisk refleksjon, såvel over trenerskapets iboende natur som over konkrete hendelser, uansett om du er trener selv, går trenerutdanning eller på andre måter har med idrettstrenere å gjøre (s. 5)».[1]Et gjennomgående tema for boken er å vise hvor vanskelig det kan være å definere «rett» og «galt» i trenerrollen. Her bidrar bokens filosofiske perspektiver til å åpne opp nye, andre og viktige mulighetsrom for trenerutvikling.

I bokens innledning, «Trenerskapet og moralen», problematiserer Jönsson stereotypier om ulike trenerstiler og inntoget av transformasjonsledelse som den nye gullstandarden for treneres ledelsesteori. Han diskuterer hvordan en idealisert modell ikke tar høyde for iboende interessekonflikter og peker på fallgruver ved grenseoverskridende trener-utøver relasjoner.

I bokens andre kapittel fokuserer Jönsson på «Trenerens språk og tradisjoner» og hvordan trenerrollen er kulturelt betinget. Han tar utgangspunkt i egne observasjoner av hvordan trenere, gjennom språket, skaper idrettsutøvere av barn og hvordan ulike idretter har ulike historier med tilhørende ideer, normer og verdier for trenerskap. Deretter retter han oppmerksomheten mot populærkulturelle skildringer av trenere, og hvordan trenere produseres og re-produseres i og gjennom disse.

I bokens tredje kapittel tar Jönsson utgangspunkt i «Treneres tankeverdener», gjennom treneres autobiografiske fremstillinger av eget lederskap. Han diskuterer hvordan populære og aksepterte normer for trenerskap også kan være problematiske, og innbyr oss til etisk refleksjon rundt de mange ideer om treneres lederskap som tas for gitt.

I bokens fjerde kapittel diskuterer Jönsson «Trenerens moralske ansvar – og barns rett til en fremtidig frihet» med utgangspunkt i kulturelle idealer og ideer om idrettens rolle for barn og unges fostring og velvære. Et sentralt tema for Jönsson er hvordan det velmente prinsippet om å sette barn og unges interesser først alltid inneholder tvetydighet og motsetninger for trenere på grasrotnivå.

Boken er derfor et kjærkomment og komplementært bidrag til den eksisterende litteraturen på trenerrollen i idrett.

I bokens femte kapittel flytter Jönsson fokuset over på «Trenerens moralske ansvar – og eliteidrettsutøveres rett til selvbestemmelse» og hvordan både trenere og utøvere bruker hverandre som middel for å nå sine mål. Jönsson problematiserer ideen om et holistisk trenerskap og viser hvordan ubalanserte maktrelasjoner mellom trener og utøvere nettopp kan forsterkes, og utøveres autonomi innskrenkes, gjennom treneres altomfattende involvering i utøvere.

I bokens sjette kapittel diskuterer Jönsson «Trenere og omsorgsetikken» og hva god omsorg i idrett egentlig innebærer. Her introduseres leseren kort for feministisk teori og hvordan idretten, inkludert trenervirksomhet, er sterkt kjønnet: «For nøyaktig som kvinnelige idrettsutøvere blir en del av den mannlige idretten så snart de trer inn i idrettens rom, så formes trenerskap av det tradisjonelt mannlig kodede system som i dag utgjør trenerskapets fundament (s. 133-134).» Deretter vender Jönsson blikket mot både psykoanalytisk teori og idrettspsykologi for å diskutere moralpsykologi, omsorgsetikk og tillit. Kritikken mot den moderne idrettspsykologiens begrensninger er betimelig og speiler den større samfunnskritikken mot psykologiseringen av enkeltmennesket og ny-liberalistisk tenkning. Jönsson avslutter kapittelet med å foreslå: «Kanskje er ikke idrettspsykologien et tilstrekkelig kraftfullt middel for å fange de moralske dimensjonene i trener-utøver relasjonen. Kanskje kan møtet mellom psykologi og etikk møtes gjennom filosofisk refleksjon, snarere enn å la idrettspsykologien selv behandle det spørsmålet (s. 141).»

I bokens siste kapittel, «Avsluttende refleksjoner og et forslag», starter Jönsson med å vende seg mot nevrovitenskap i et forsøk på å tone ned motsetningene mellom naturvitenskapelige og sosiologiske perspektiver. Jönsson fortsetter også sin kritikk av den moderne idrettspsykologiens smale søkelys på motivasjon og prestasjon, og foreslår at et psykodynamisk eller psykoanalytisk perspektiv kan åpne opp andre fordelaktige muligheter: «Om en viss idrettsutøver ikke presterer som hen forventes eller ønsker, så er det kanskje ikke alltid feil på treningsprogrammet uten snarere på noe – så langt ukjent eller bevisstløs – hos utøveren selv (s. 151).» Jönsson foreslår å legge «treneren på divanen» for å motvirke hvordan moderne idrettspsykologisk teori implisitt flytter det moralske ansvaret knyttet til utvikling og prestasjon fra trener til utøver, blinde for treneres innflytelse og eksisterende maktrelasjoner.

Et av Jönsson sine sentrale og viktigste argumenter er hvordan etiske og moralske problemstillinger ikke kan forstås uten en forståelse for de idrettskulturene de oppstår i. Bokens originalitet og styrke er, etter min mening, spesielt knyttet til de mange passasjene som diskuterer hvordan ulike former for trenerskap former hva som er «riktig» og «viktig», og hva treneres lederskap «gjør», og hvilke effekter det kan tenkes å få for deltakelse, utvikling og prestasjon. Bokens utviklingspotensial hadde, etter min mening, vært å utvikle kritikken mot moderne idrettspsykologi i bredde og dybde. Det alternative bidraget fra et psykodynamisk og psykoanalytisk perspektiv hadde også hatt behov for en mer utviklet analyse. De to siste kapitlene kan for leseren fort oppleves som en ny, men litt for brå dreining inn i hva slags kunnskapsgrunnlag som dominerer moderne trenerutdanning og praksis. De to siste kapitlene ville derfor ha kunnet gitt boken et alternativt utgangspunkt for treneretikkens aktualitet i moderne idrett.

Jönsson avklarer allerede i forordet at han har valgt å forholde seg relativt fritt til referanser og annen litteratur. Boken bygger derfor ikke eksplisitt videre på en rik tradisjon innenfor kritisk trenerlitteratur. Dette gir mening når en kan anta at bokens målgruppe først og fremst kan tenkes å være trenere under kursutdanning, men er også litt synd fordi det begrenser mulighetene boken hadde hatt til å komplementere den akademiske litteraturen på trenerskap i idrett. Det åpner derimot opp gode muligheter for videreutvikling!

Samlet sett åpner boken opp et rikt moralfilosofisk og etisk landskap for å problematisere, diskutere og utvikle trenerskap i idrett. Boken er derfor et kjærkomment og komplementært bidrag til den eksisterende litteraturen på trenerrollen i idrett. Jönsson har satt oss på sporet av en treneretikk og med hans egne ord: «Vi har bare begynt!» (s. 156).

Copyright © Christian Thue Bjørndal 2021

[1] Kapitelrubriker och citat ur boken på norska är recensentens egna översättningar. (Red:s anm.)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.