Strålende analyse av konkurranse som livsstil og samfunnsform

Jan Ove Tangen
Universitetet i Sørøst-Norge

Christian Tolstrup Jensen har skrevet en nydelig, liten bok: Konkurrence. Den inngår som nr. 121 i Aarhus Universitetsforlags vellykkede serie Tenkepauser. Her formidles store tanker i små bøker. På kun 59 sider klarer Jensen å løfte fram velkjente og vesentlige sider ved det som andre har kalt «kampen for tilværelsen» – en kamp hvor ‘konkurranse’ er en grunnleggende mekanisme eller ‘samhandlingsform’. Med et skrått blikk, og en humoristisk og delvis ironisk og selvironisk skrivemåte, konfronterer forfatteren oss med våre egne og andres handlinger i våre mer eller mindre ubevisste forsøk på å tilegne oss ulike goder og ressurser, vinne i spill og idrett, kjempe om posisjoner og stillinger, skaffe oss en partner, tilrive oss makt og legitimitet osv. gjennom å konkurrere for å kunne ‘overleve’ i samfunnet. Som leser blir jeg både berørt, begeistret og imponert over at Jensen klarer å formidle et så mangfoldig og komplisert tema på en så enkel og forståelig måte at selv ikke-akademikere vil kunne forstå og bli klokere av ved å lese boken.

Jensen gir leseren ingen begrunnelse for valg av tema og underliggende tematikker. Heller ikke gir han leseren en veiledning i hvordan boken skal leses og forstås. Kanskje er det en bevisst strategi? Kanskje ønsker han at leseren selv «connects the dots» og derigjennom erkjenner «the big picture»? Jeg har i hvert fall tolket forfatteren i den retningen. Ta bare en grundigere titt på bokens forside. Illustratøren synes å ha kastet noen Scrabble-brikker ut på et bord. Bokstavene ligger ikke ordnet langs en rett linje. Tvert om ligger de om hverandre, men likevel på en slik måte at leseren, nærmest umiddelbart, «connects the dots» og blir i stand til å se «the big picture» – altså tittelen i dette tilfellet. Vi forstår ganske raskt at boken handler om «Konkurrence». Tilsvarende vil jeg hevde at de fem hovedkapitlene, med fem underkapitler i hvert kapittel, er biter av et større bilde – et bilde vi får en antydning av gjennom de treffende og underfundige kapitteloverskrifter og den korte og konsise teksten vi blir presentert for. Hvert kapittel og underkapittel tar utgangspunkt i konkrete og hverdagslige eksempler på og erfaringer med konkurranser som så suppleres med ulike teoretiske perspektiver og forfatterens egne refleksjoner. Det gjør boken spesielt leseverdig.

Hvert kapittel og underkapittel er så velformulert, konkretisert og forankret i faglige refleksjoner og referanser at de kvaliteter som framkommer gjennom lesningen vil bli maltraktert og forflatet om jeg skulle prøve meg på en gjennomgang og kritikk av de respektive «dots».

I en ordinær bokanmeldelse ville jeg gått grundig inn på hvert enkelt kapittel og pekt på både positive og mindre positive sider ved teksten. Denne boken inviterer ikke til det. Den nærmest ber om å bli opplevd, ikke analysert. Hvert kapittel og underkapittel er så velformulert, konkretisert og forankret i faglige refleksjoner og referanser at de kvaliteter som framkommer gjennom lesningen vil bli maltraktert og forflatet om jeg skulle prøve meg på en gjennomgang og kritikk av de respektive «dots». Sagt på en annen måte: det udefinerbare ved selve leseropplevelsen vil bli ødelagt om jeg skulle foreta en tradisjonell «dissekering» av teksten. La meg derfor bare kort nevne hva de enkelte kapitlene dreier seg om.

Bokens første kapittel «Spillets regler» handler om de forutsetninger, rammer og betingelser som former kampen for tilværelsen både i naturen og blant menneskene – så som evolusjonen, framveksten av sosiale fellesskap, konkurransens iboende selvødeleggelse og jakten på partnere i en digital tidsalder. Kapittel to «Alt og alle tæller» tematiserer det som på engelsk ofte formuleres som «If you can’t count it, it doesn’t count!». Gjennom bruk av teknologi for å måle prestasjoner og framgang, disiplinering av kropp og sinn formes hverdagslivet og arbeidslivet ut fra en vekst og velferdsideologi. I dette kapitlet trekker også Jensen inn hvordan kampen om politiske posisjoner og ideologier endrer velferdsstaten til en konkurransestat. Og globalt brukes ‘myk makt’ i geopolitiske sammenhenger for å vinne fram med egne interesser i det storpolitiske spillet. Parallelt med dette kjemper stat og marked om hvordan goder best skal fordeles og hvilke ideer som skal gjøres gjeldende i offentligheten og dermed i kontrollen og styringen av befolkningens atferd.

Kapitlet «Hold sammen og hold ut» handler om betingelsene for fellesskap og hva man må ‘tåle’ ved å være med i fellesskapet. Forfatteren starter naturlig nok med Sartres begreper om serialitet og sosiabilitet slik det kommer til uttrykk i å stå i en busskø og det og være supporter under en fotballkamp. Han trekker også inn Huizingas teori om det lekende mennesket, som fra tid til annen bruker konkurranse som en strukturering av leken. Men enhver konkurranse innebærer også kimen til sin egen undergang. Når konkurrentene blir uvenner eller rivaler og prøver å utkonkurrere sine konkurrenter ved ufine midler, som f.eks. å kjøpe opp konkurrerende bedrifter og eventuelt danne monopoler, blir det andre stridigheter og kamper som utvikles. Jensen bruker her brødrene Dassler, Adolf og Rudolf, som eksempler for å få fram poenget med rivalisering og konkurranse om markedsandeler. Rivalisering har imidlertid også potensial til å skape gruppesamhold og fellesskap slik som under fotballkamper. Gjennom ritualer og påkledning kan man tilkjennegi sin tilhørighet og sin støtte til laget («holdet» på dansk). Og ikke minst vil utøvere kunne føle et sterkt ansvar for at laget vinner – så sterkt at de føler en moralsk forpliktelse til å jukse eller la seg dope slik den dansk syklist Bjarne Riis gjorde under Tour de France.

Det er dog en kjensgjerning at ikke alle får delta i de konkurranser de kunne tenkes å delta i. I kapitlet «Sat af holdet» pekes det på ulike seleksjonsmekanismer som gjør seg gjeldene. Dels peker forfatteren på at det ofte er andre som velger ut deltakerne, enn deltakerne selv. Særlig i TV-produksjoner som Alene i vildmarken har deltakerne vært igjennom en krevende og nådeløs «casting» for å besette de forskjellige rollene i spillet. Andre ganger forsøkes det å etablere ligaer som forbeholdes få storklubber (European Super League). Verre er det imidlertid at konkurransen på ulike sektorer i samfunnet fører til at noen faller helt utenfor fellesskapet. På idrettsfeltet prøver man å skape total likhet og rettferdighet for utøverne – slik at konkurransen blir fair. Det kan være utfordrende når kriteriene er for snevre. F. eks. har idretten enn så lenge forsøkt å operere med to klasser for kjønn. Det utfordres nå med transkjønnede utøvere. I siste kapittel, «Når spillet bryter sammen», peker Jensen på konkurransens iboende trusler. Det gjelder særlig til at konkurransen i nyere tid har et dominerende formål: forbedring. Kun gjennom stadig forbedring kan seieren sikres. Denne tilbøyelighet kommer til uttrykk i pølsefabrikken, langs samlebåndet, rettighets- og likestillingsdiskusjonen osv. Forfatteren trekker også inn sosiologen Hartmuth Rosas begreper om akselerasjon og resonans for å forklare samfunnsutviklingen og for å åpne opp før løsninger på de uheldige konsekvenser ved velferds- og konkurransesamfunnet.

Som det framgår over, er jeg begeistret over og berørt av denne lille boken. Spesielt er jeg imponert over den tekstlige kvaliteten som binder sammen ulike konkrete eksempler på konkurranser med de store tankene fra sentrale samfunnsvitere og filosofer. Jeg synes utvalget av tematikker og måten de er strukturert på er forbilledlig. Like fullt kunne jeg ha ønsket meg flere teoretiske forankringer og refleksjoner. For bare å nevne ett viktig eksempel som hadde passet veldig godt i denne boken: Chantal Mouffes bok Agonistics: Thinking the World Politically. Denne boken understreker at forskere og politikere må anerkjenne at offentligheten i stor grad består av konfrontasjoner mellom ulike synspunkter – synspunkter som med nødvendighet ikke kan ende opp i en endelig forsoning slik som Habermas beskriver. Det foreligger en grunnleggende, og uoppløselig, motsetning mellom det hun kaller antagonisme og agonisme. Den førstnevnte diskusjonsformen – antagonisme – anerkjenner verken motstandernes rett til å mene noe eller innholdet i deres synspunkter. Den agonistiske diskusjonsformen derimot, foreligger der hvor deltakerne er grunnleggende uenig i sak, men anerkjenner hverandre som likeverdige diskusjonspartnere. Dagens geopolitiske orden er kjennetegnet ved konfrontasjoner mellom disse to diskusjonsformene slik jeg tolker den.

Et lite hjertesukk til slutt: Tross de mange innvendinger mot konkurranse forfatteren bringer inn, konkluderer han likevel med at nettopp konkurransen og møtet med en motstander kan gi oss en mulighet til å finne ut av noe grunnleggende ved oss selv: hvem vi er, hva vi kan og hvor vi vil hen. Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. I den grad konkurransen nøyer seg med å kåre en vinner kan disse individuelle gevinstene også ha en sosial og samfunnsmessig gevinst. Om samfunnets forbedringsideologi, manifestert i den moderne eliteidretts patologiske og patogene motto «Citius – altius – fortius» ikke erstattes med en annen målsetning, vil Jordens og Livets tålegrenser bli overskredet og evolusjonen og konkurransen være en saga blott. Sagt på en annen måte: vi vet nok til å handle – konkurransens spilleregler må endres for at vi skal overleve.

Copyright © Jan Ove Tangen 2025