Snart i mål: Artig og nyttig innføring i statistisk tenking i sportsperspektiv

Mads Skauge
Nord universitet

I Helt i mål: Lær deg statistisk tenkning med tall fra sportens verden, møter leseren Christer Thrane i toppform. Vi følger Johannes Bøs OL-sprint, og midt på treet-, Ola Normann-fyren Per Gj. Snittesen. Trener Thrane er tidtaker, med stadige løypemeldinger om hvordan leseren ligger an, om man har gjort det bra (forstått noe) og hvor langt det er til mål. Bø brukes som hare i statistikkrundene, og strafferundene leseren tas med på i feiltolkingen av statistikk.

Thrane entrer banen ved å sette idealtid for prosjektet: Målet er å fjerne statistikkangst, en parallell til prestasjonsangst. Sport er synlig og gjenkjennbart. Få er interessert i «sammenhengen mellom utdanningsnivå og inntekt i 38 OECD-land». Jeg leser det som en ikke helt ueffen karikering av typisk lærebokstoff. Studenters første møte med statistikk, baner gjerne vei for deres forhold til det siden (det er i hvert fall en mulig samvariasjon, om ikke årsaksforhold). Da er det viktig å komme godt ut av startblokka.

Innpisker Thrane motiverer leseren til å gjøre jobben. Statistisk innsikt er viktig for å kunne vurdere holdbarheten i presenterte slutninger, i forskning, og ikke minst i media og hverdagslivet. Ved å være faglig orientert mot slutningers sannhetsgehalt, kan man være føre var mot falske nyheter, evaluere forskning etc. Her er Thrane på ball. Han beskriver seg som gjennomsnittlig sportsidiot, men han er utvilsomt en statistisk uteligger når det kommer til idrettsinnsikt, og ikke minst evne til å presentere denne poengtert og humoristisk, på en måte som gjør en idrettssosiolog misunnelig.

Idrett er ypperlig felt for å belyse statistiske finurligheter, blant annet fordi idrettslogikken er rangering og kvantifisering – tallfesting av det Thrane kaller «prestasjonslogikk». Jeg vil tillegge at det neppe er tilfeldig at cgs-idrettene (centimetres, grams, seconds), som vektløfting (hvor mye), spydkast (hvor langt) og sprint (hvor fort), er de mest populære publikumsidrettene, inkludert ballidrett som fotball, kurvball etc., hvor poeng/skåringer telles.

Det er på overtid med en slik bok på norsk. Den er entusiastisk, humoristisk, inviterende og lettlest, men langt fra overfladisk, med en herlig undrende tilnærming og utprøvende stil.

Foreløpig er det lett å henge med i svingene. Thrane gjør et taktisk-pedagogisk grep, som Nils Arne Eggen ville vært stolt av: Han bruker minimalt med symboler, formler, ligninger og abstrakt tenking, og spiller heller på leserens godfot, nemlig det utgangspunkt at den som åpner boken antagelig ikke har kvantitativ metode som favorittemne. Jeg er på linje med Thrane: Samfunnsvitenskapen skal utdanne samfunnsvitere, ikke statistikere. Samfunnsvitere skal forstå samfunnet. Da er det nyttig å kunne tolke statistikk, men det er ikke nødvendigvis avgjørende at man har dyp innsikt i regneformlene bak tallene. Sagt med Thrane: Siden du er på restaurant, skal du slippe å se hvordan maten lages. Det er tre ting du ikke vil se lages: pølser, politikk og statistiske modeller. For samfunnsvitere flest, er tall fremmedgjørende: Det er en grunn til at vi valgte samfunnet som studieobjekt fremfor naturvitenskapen!

Når leseren er varm i trøya, går oppvarmingen over i førsteomgang. Utgangspunktet er en sportsprestasjon som variabel: Variasjon – i tidsbruk, høyde, lengde, poeng – mellom ytterpunkter i en skiskyttersprint, fotballtabell eller friidrettsstevne. Sportsjournalisters formulering om at utøveres prestasjoner «varierer», avkles som mindre elegant (hva er alternativet?). Hva med «en prestasjon på det jevne»? Det fungerer som overgang til sentraltendens.

Tre blinker for sentraltendens skytes ned: gjennomsnitt, median og modus. På samme måte som Bourdieu anser idrettsfeltet egnet for å belyse ulikhet – i og med stor deltakelse og aktivitetsspennet – argumenterer Thrane for å belyse statistikk. Han fastslår at sport har motsatt logikk av statistikk: Unntakene, utstikkerne, det unormale, vinneren, får all oppmerksomhet, ikke det typiske eller normale, men det utypiske.

La meg tilby vitsen om den statistiske uteliggeren. Noen antropologer gikk forbi en uteligger. De ble straks nysgjerrige på fenomenet, observerte uteliggeren og hvordan folk forholdt seg. Så kom kvalitative sosialt arbeid-forskere og intervjuet han. Deretter kom kvantitative sosiologer. «Her er ingenting å studere, det er en uteligger». Hvis du ikke ler, har du ikke forstått uteligger-begrepet. Thrane tilbyr en annen vits: «Jeff Bezos, the previous CEO of Amazon, walks into a bar. The crowd roars. They suddenly became billionaires – on average.» Aldri stol på at snittet sier noe presist om det typiske, i hvert ikke før man har sjekket medianen.

Uteliggere assosieres ikke med sportsikoner. Men, en av våre største skihelter, Ole Ellefsæter, gikk seg vill og overnattet i koie, derav «Ole Uteligger». Han var også statistisk uteligger, blant annet og ikke minst femmila i Grenoble i 68-OL og Vasalopp-triumfen i 71 (eneste norske vinner frem til 2004).

Snitt kan sjelden brukes til å si noe om enkeprestasjoner. Et skirenns gjennomsnittstid treffer neppe noens sluttid. I snitt har alle én testikkel! Fordi snitt er den mest brukte sentraltendensindikator, er den gullvinneren. Medianen tar sølv. Snitteter den typiske tiden blant alle tidene i rennet, medianen er tiden brukt av den typiske løperen. Når snittet og medianen er like, foretrekkes snitt, dels fordi det er mest intuitivt, dels fordi regneoperasjonen er enklere.

Snittet og medianen kan være ulike. Gjennomsnittlig antall landskamper for en eliteseriespiller i Norge er to, medianen null. Null er mer typisk enn to og derfor mer beskrivende. De fleste har ikke landskamper. Medianen er mindre følsom for uteliggere. Bruk derfor medianen hvis ulik snittet, oppfordrer Thrane. Landskamp-eksempelet fremhever dette: Hvis en spiller med 1 000 landskamper entrer Eliteserien, mer enn dobles gjennomsnittlige landskamper blant eliteseriespillere, men medianen er null.

Modus er den hyppigst forekommende variabelverdien, og det minst brukte sentraltendens-målet. Jo større utfallsrom – det skal mye til at to utøvere kaster like langt i en diskoskonkurranse, fordi det er mange mulige lengder – jo mindre sjanse for en modus. I idretter med lite utfallsrom, som antall treff i skiskyting, er det motsatt, for det er kun fem blinker. Jo mindre utfallsrom, jo mindre aktuelt er snitt og median som pekepinn på det typiske, forklarer Thrane (for)billedlig.

Nå er det tid for drikkepause, som kan brukes til å holde tunga rett i munnen. Thrane betoner journalisters tendens til å sammensause statistiske begreper: Endringen mellom to prosentandeler kalles prosentpoeng, ikke prosent. Når renta på lånet øker fra to til fire prosent, dobles den. Lånet øker 100 prosent, men kun to prosentpoeng, bemerker Thrane.

I andreomgang har Thrane særlig to målgivende innspill, oppspill eller innlegg om hvordan idretten aktualiserer statistikk på opplysende måter. Først: For sannsynlighet vektlegges enkel sannsynlighet (én om gangen) fremfor sannsynlighetsrekker, altså betingede sannsynligheter (i forhold til hverandre). Én sannsynlighet er greit, to er én for mye? Kurvballspillere (ingen grunn til anglifisering) som skårer flere på rad, tilskrives varme hender (hot hands). Sannsynligheten for suksess øker når forrige forsøk var suksess. Er sannsynligheten for å skåre på første skudd 80 prosent, er sjansen for å skåre på neste høyere. Utfallet betinges av et annet, som samspill i regresjon.

Teorien er omstridt. Det er logisk at suksess gir selvtillit. Men motstander kan lære og tilpasse seg (endre tilnærming), så suksessbetingelsene blir dårligere. Det er også logisk at skuddforsøkene øker med selvtilliten, slik at uttellingsprosentenblir lik (flere skåringer og flere bom). Egil «Drillo» Olsen, som kort besøkes, har vært innom dette i fotballkontekst. En god spiss kommer til flere sjanser enn en mindre god, og skårer mer, og bommer mer.

Apropos fotball: Dels overraskende, dels skuffende, tar ikke Thrane imot pasningen fra VAR-debatten, som anledning til å si noe om fotballkulturens positivismestrid: Heiagjengen mener rettferdighet kan dokumenteres, skeptikerne minner om at de fleste avgjørelser har gråtoner, de er verken svarte eller hvite.

Dernest: Hva gjelder årsaksslutninger, er problemet at ett forløp, det som skjedde, ses, ikke alternative forløp. Odd-Bjørn Hjelmeseth (årsaks)forklarte svak OL-etappe med «is i rubben». Han hevdet han presterte svakt fordi skiene var feilsmurte. Var skiene årsak til virkningen svak etappe? Sannsynligvis, men vi vet ikke, for vi vet ikke hvordan det kunnegått. Thrane bruker eksempelet som springbrett til regresjonsanalyse, statistikkens Formel 1 (korrelasjon blir for gokart å regne). Fo n-te gang går han til OL-sprinten, og viser hvordan koeffisienter kan sammenlignes, her farten i sporet for kvinner og menn. Poenget om at ting kan endre seg når man legger til relevante variabler, havner imidlertid delvis i Holmenkollen-tåken.

Logistisk regresjon, lineær regresjons fetter, er også med i løpet. Hvorfor ikke lene seg mer på odds, når det ligger så tett på sportsdiskursen? Generelt har likevel boken en progressiv oppbygning, fra begreper til tall, diagrammer, korrelasjon og regresjon. Det er ingen bragd Gullballen verdig, men det typiske og representative i metodelitteratur. Det er uansett pedagogisk med diagrammer som pauser i teksten (eller løpet), der leseren får hentet seg inn. Og djevelen er i detaljene (noter, utdypinger og skråblikk avslutningsvis, er god taktikk).

Jeg befinner meg i tilleggstiden, om ikke ekstraomgangene, over omtalers snittlengde. Fordi Thrane bruker sport som middel til statistisk vekkelse, vil jeg justere tittelen noe, som betegnende for denne vekkelsesprosessen: Selv om Thrane følger Bø helt i mål, er vi ikke i mål med vekkelsesoppdraget – vi krysser nok aldri målstreken, i betydningen gjøre studenter utlært. («Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig», sa Eggen.) Men, Thrane gjør en god etappe, opp til den som tar over stafettpinnen å følge opp.

Omtaletittelen henspiller også på at jeg, som seg hør og bør, ikke nøyer meg med å heie frem Thrane langs løypa. Noen steder kunne Thrane hatt renere balltreff. Som regel sitter sportsmetaforene limt i krysset, uten at det går i ball for leseren. Men med ujevne mellomrom dras metaforene for langt, og bidrar til tåkelegging fremfor oppklaring: Poenget er ikke å belyse idrett som sådan, men statistikk med idretten som briller og fortolkningsramme. Av og til får man følelsen av å lære mer om idrett enn statistikk.

Noen typiske eksempler fra sportsanalyse glimrer med sitt fravær. Jeg ventet forgjeves på et dypdykk i hjemmebanefordelen i fotball, belyst inngående i Scorecasting, og av den norske sportsanalytikeren Nils Rudi, tidvis i samarbeid med Jo Nesbø. Det sagt, noen må settes på innbytterbenken, utenfor sidelinjen, hele øvelsesprogrammet kan ikke inkluderes. Det må ikke leses som en skivebom à la Henrik L’Abée–Lund på Sjusjøen i 2017 (et eksempel Thrane bruker).

Særlig kausalitetsdelen kunne vært beriket. Her er det hav av idrettseksempler som kunne vært spilt videre på når man først er i det lekne hjørnet. Et eksempel Thrane hopper bukk over er trenersparkinger, omtalt i The Numbers Game, en bok man skulle tro var til inspirasjon for en statistikkbok om sport: Når en trener får sparken er det ofte fordi de seneste resultatene har vært under forventning. Ofte skyldes det tilfeldigheter og uflaks som skader, stang ut fremfor stang inn, tvilsomme dommeravgjørelser etc. Uflaksen er nødt til å snu. Det er neppe egnet til å overraske at etterfølgeren ofte kan vise til et oppsving, uttrykk for naturlig variasjon. Som foreleser på kvantitative innføringskurs kan jeg med et visst statistisk belegg si at det flest studenter sliter mest med, er kausalitet.

En annen innvending er denne: For en alternativ innføringsbok som vil være hjelpemanual for statistisk fremmedgjorte, bør det kanskje være et poeng i seg selv å holde manuset kort(ere) og boken tynn(ere) – selv om knappe 240 sider ikke innebærer et stort (standard)avvik fra annen litteratur. (Og dermed undergraver jeg mitt ønske om utdypinger.)

Det er på overtid med en slik bok på norsk. Den er entusiastisk, humoristisk, inviterende og lettlest, men langt fra overfladisk, med en herlig undrende tilnærming og utprøvende stil. Jeg vil gjerne kritisere Kjetil Vikenes kritikk i Forskerforum. Hans poeng virker å koke ned til at det ikke hjelper med morsomme eksempler når teorien er vrien. Jo, det er nettopp det det gjør, det kan vekke interesse hos fremmedgjorte, som slik også vil få mer ut av den traurige – men fult ut nødvendige – litteraturen på feltet. Thranes prosjekt var vel aldri å gi en uttømmende innføring, men å være inngangsport for de som har gått seg bort og som vil finne veien hjem. I et slikt perspektiv er det mindre relevant at statistikkens kompleksitet ifølge Vikene er «ureduserbar». Gode eksempler hjelper, spørsmålet er for hva.

Helt i mål er en uteligger blant søvndyssende metodelitteratur. Uansett hvor sliten man blir av sportsmetaforene, sovner man ikke. Boken fortoner seg som motvekt til en kulisse kjent fra campuser i det ganske land: En daff og uinspirert foreleser som anser undervisningsplikten nettopp som plikt, og søvnige studerende som ennå ikke har fått konsumert dagens sårt tiltrengte kaffe.

Boken kan slå an blant statistikk-fortvilede og forvillede, og idrettsinteresserte. Thrane fortjener plass på årets læreboklag. Jeg håper jeg får anledning til å diskutere med Thrane over en øl (jeg spanderer!). Er forfatteren bare halvparten så lystig som manuset, er det noe å se frem til. Anbefalingen synes klar: Det er ingen risikosport å anskaffe boken.

Boken representerer noe mer enn en redningspakke for studenter uten kvantitativt kart og kompass. Den kan fungere for statistisk appetittvekking. Jeg vurderer anbefale den som anbefalt litteratur på innføringskurs, for det er nettopp det boken er: Et tillegg, som ikke erstatter, men supplerer tyngre bøker.

Thrane tar sats, svever stort sett godt og setter trygt telemarknedslag langt ned i bakken. Tiden viser om publikum jubler for prestasjonen. I mellomtiden applauderer jeg og gir 19,5 i stil.

Copyright © Mads Skauge 2024