Intressant om idrottspolitik i Liverpool

Selv vi som egentlig sokner til Leeds må av og til innrømme at det kommer bra ting fra Liverpool, en sjelden gang til og med gode fotballspillere (eller, de (storkapitalen) evner i det minst å kjøpe en og annen god spanjol). Dette er det vanskelig å ikke vite noe om. Det vi ikke vet – og jeg må vel også innrømme at jeg strengt tatt heller aldri har kommet til å undre meg særlig over dette – er hvordan idretten mer generelt har utviklet seg og tatt form i denne en gang så stolte havnebyen.

Selv om jeg altså aldri har spurt meg selv om dette, har jeg likevel lest (stort sett) en hel bok om dette. Og det fine med å lese bøker er jo at man av og til begynner å lure på ting som man ikke lurte på og som den boken som generer nysgjerrigheten gir et svar på. Litt tautologisk kanskje, men det er vel sånn man virkelig lærer. Leser man bare om akkurat det man allerede er interessert i eller det man helt direkte lurer på, får man jo et ganske lite kunnskapsfelt og en snever forståelseshorisont. En egentlig selvsagt innsikt og advarsel mot sekterisme som det alltid kan være på sin plass å lufte/minne om, ikke minst i vitenskapelige sammenhenger.

Til saken. Neil King fra Edge Hill University har skrevet en bok om hvordan idrettspolitikken i Liverpool har utviklet seg de siste 30 årene. Skal man være grei å gi det hele et litt mer generelt og allmenngyldig tilsnitt, så handler boken om lokal (engelsk) idrettspolitikk.

Kan dette være interessant? Ja, mye av det som King tar opp i denne boken er det. Og om ikke alt er like interessant – for det er det definitivt ikke – så er boken så ryddig at det er enkelt å orientere seg i den, lese eklektisk og plukke ut det man finner nyttig.

Boken består av fem deler, foruten en innledning som sier hvem boka er for, hvorfor den er skrevet, hva slags fokus den har og hvordan den er bygget opp. Når King skal argumentere for valg av tema, sier han at idrettspolitikk er noe nytt, at forskning på idrettspolitikk er noe enda nyere, og at forskning på denne idrettspolitikkens lokale aspekter er fraværende. Jeg skal ikke bestride at dette stemmer for engelske forhold, bare konstantere at her er det en interessant forskjell på Norden og England: Mye av den nordiske forskningen på idrettspolitikk fokuserer også på det lokale.

Bokens første hoveddel er i all hovedsak en gjennomgang av teoretiske perspektiver på  policy-studier. På mange måter er dette en god oversikt: policy stages, neo-pluralisme, byutvikling, governance, policy nettverk, meso-perspektiver, multiple streams, makt, advocay coalition framework – du finner det her. Vi lærer riktignok litt om ganske mye, og kanskje ikke nok om noe. Og det er bare en liten del av alt dette som King sier han skal bruke. Som mye i denne boken gir dette en ganske god oversikt over muligheter om man ønsker å studere lokal idrettspolitikk.

For den som er interessert i en oversikt over engelsk idrettspolitikk, kan del to være nyttig: epoker, ideologi og organisasjon. Del tre strammer til ytterligere, og nå får vi historien om idrettspolitikk i Liverpool. Mens de to foregående delene har mer allmenn interesse – nærmest som en type oppslagsverk – er dette mer konkret, mer for spesielt interesserte kanskje, men igjen, noe av det er interessant.

Det er veldig ryddig og litt omstendelig, det spruter ikke av dette. Samtidig er det vel dette som er bokens styrke for oss som ikke holder til i Merseyområdet.

Fjerde del – og boken blir her virkelig lokal – er en enda mer konkret gjennomgang av idretten i Liverpoolområdet. Fem idretter (boksing, svømming, gymnastikk, løping og cricken) studeres først i detalj. Dernest får skoleidretten sitt. Så er det idrett, fysisk aktivitet og helse som må til pers. I en skandinavisk sammenheng handler idrettspolitikk for en stor del om anleggsbygging, noe som også her gjør et tredje tema – idrett og byplanlegging – relevant. Siste tema er idrett og byutvikling i betydningen ’community regeneration’. Femte del har to deler. En mer empiri- og med det Liverpool-nær konklusjon og noen mer teoretiske refleksjoner.

Av og til brukes det som innvending mot en bok at den bygger på en doktoravhandling. I dette ligger det vel da vanligvis en slags antakelse om at teksten blir for omstendelig, for teoretisk, litt for utredende fordi kandidaten må vise at hun/han kan det han/hun skal kunne, og har gjort seg kjent i de fagfeltene de bør være inne i. Jeg vet faktisk ikke om denne boken er en bearbeidet doktoravhandlingen, men det kan synes slik, og innvendingene over er relevante her: Det er veldig ryddig og litt omstendelig, det spruter ikke av dette. Samtidig er det vel dette som er bokens styrke for oss som ikke holder til i Merseyområdet: vi får ryddige oversikter over forhold som kan være av interesse om vi selv skal fordype oss i lokal idrettspolitikk og/eller ønske noe å sammenlikne med.

En interessant side ved en bok som har en så generell hovedtittel – sport, policy and governance – som denne boken har og som de fleste med en viss samfunnsvitenskapelig ballast fint kan leve med, er at det er nær umulig å oversette dette direkte til godt norsk/skandinavisk. ’Sport’ kan jo være så mangt. ’Policy’ er noe mindre eller snevrere enn politikk, og ’governance’ krever en hel liten avhandling for egentlig å gi mening.[1]

I det jeg avslutter arbeidet med denne teksten sparkes Premier League i gang og Arsenal gruser Everton 6-1 (selv om dette nok engang egentlig er spanjolers fortjeneste). Så selv om det kommer mye bra fra Liverpool, skal man ikke kimse av Waterloo Sunset heller. Og på Leeds’ hjemmeside melder de stolt at ”We are ready for Wycombe”.