Vanskelig å lese, vanskelig å like, umulig å anbefale

Ørnulf Seippel
Norges idrettshøgskole

La det være sagt med en gang: Dette er ikke en bok det er lett å lese. For meg er det heller ikke en bok det er lett å like. Men, selv om det ikke er helt enkelt, skal jeg forsøke å oppsummere kort hva boken handler om, samtidig som jeg lar det skinne gjennom hvorfor jeg ikke synes dette er en god eller nyttig bok.

Slik jeg ser det, handler denne boken, med ‘kropp’ som bakteppe, om tre ting.

Lisa Blackman starter med å konstatere at «The solidity of the subject has dissolved into a concern with those processes, practices, sensations and affects that move through bodies in ways that are difficult to see, understand and investigate» (s. ix). Dette gjør at vi må fokusere på «speed, movement, mobility, immateriality, fluidity, multiplicity and flows».

Jeg vet ikke hvem det er som hevder at subjektet er (eller var) så solid, og er i tvil om det er særlig betydningsfullt å hevde at det ikke er det. Og hvorfor denne overfloden av «nye» begreper? Som lesere aner vi jo fort at her er det noe som beveger seg, samtidig som denne strømmen av nær identiske ord bidrar ikke til at det blir klart hva dette skal dreie seg om.

For det andre, bokens hovedanliggende – for å forstå kropp må vi til affektteori: «If there is one guiding principle towards which work on the body and embodiment has moved, it is the assumption that what defines bodies is their capacity to affect and be affected».

Hva er så dette nye og viktige? «Affect refer to those registers of experience which cannot be easily seen and which might variously be described as non-cognitive, trans-subjective, non-conscious, non-representational, incorporeal, and immaterial» (s.4). Blackman føyer så til at vi kan se på kropp og affekt «as excess, as autonomous, as impersonal, as the ineffable, as the ingoingness of process, as pedagogico-aesthetic, as virtual, as shareable (mimetic), as sticky, as collective, as contingency, as threshold or conversion point, as immanence of potential (futurity), as the open.» (s. 4). Ytterligere utdyping følger: «This approach brings together the work of Deleuze and Guattari, Spinoza, Whitehead and Bergson and puts these thinkers into dialogue with work on contemporary sciences, particularly computational science, quantum physics, cybernetics, evolutionary science and the neurosciences…» (s. 5) Og mere til: autopoiesis skal selvfølgelig være sentralt: begrepet presenteres kort, dårlig og uforståelig for så aldri å dukke opp igjen.

Dette er først og fremst ordgyteri. Blackman plukker ut noen motspillere; plasserer seg som del av en trend; pøser på med ord som skal beskrive hva som står på spill; men til sammen er det lite egnet til å få et grep om temaene som meisles ut. Det er rett og slett veldig uklart hva Blackman egentlig ser for seg som viktig, hva hun ønsker å få en bedre forståelse av og hvordan hun ønsker å få til dette.

Jeg har ikke et sekund vanskelig for å godta at kropp også er affekt, men et viktig spørsmål er jo hvordan denne innsikten vil lede forståelsen av kropp og slikt i nye retninger. Det er altså ikke lenger slik at det er diskurser som på åttitallet eller den materielle/biologiske kroppen fra nittitallet det handler om: det saliggjørende er affekt. Diskursanalyser har som alle andre tilnærminger klare begrensninger og har sikkert hatt for mye fokus, men det betyr jo ikke at det bare er skrot. Hva er det som er så galt med diskurs og materialitet at det ikke lenger kan være fruktbare tilnærminger? Har vi vært helt bortreist i tyve-tredve år? Men i stedet for å tenke rundt ulike perspektivers styrker og svakheter gjør Blackman dette i all hovedsak til en anledning for de store slag. Og kanskje mest grunnleggende: Hvorfor må eller bør det være «one guiding principle» for en forståelse av kropp? Vil det ikke være rimelig å anta at ulike tilnærminger er mer eller mindre nyttige i forhold til ulike problemstillinger?

Det er jo mildt sagt mye som introduseres, og det er selvfølgelig ikke helt utenkelig at noen klarer å mestre alt dette samtidig som de stiller kloke spørsmål for så å sette det sammen på en måte som gir ny innsikt. Men det er ikke særlig sannsynlig. Spinoza og kvantefysikk er ikke det eneste som aldri dukker opp igjen i boka. Mye blir med det tomt prat.

For det tredje: «The problem that affect theory raises, and with which this book will engage, is how we live singularity in the face of multiplicity. The ‘we’ in the ‘how we live’ of course implicates a human subject, which at first glance flies in the face of the reconfiguration of the body as singular and distinctly human that affect theory challenges» (s.2).

At vi i bunn og grunn både er alene (subjektivitet) og sammen er jo en viktig side ved menneskets eksistens, men hva er problemet? At hjernen er alene er en velkjent og felles erfaring. Trist og fint og vi kan søke trøst i allsang. Men er det et problem, og igjen, hvordan forstår vi det egentlig best? Det blir, igjen, uforløst i denne boka.

Boken er ikke god og lese, men de aller fleste vil vel føle at mange av temaene og begrepene som Blackman på uforpliktende vis kaster rundt kan være spennende og viktige. Men, de er også svært krevende å behandle og besvare på en fruktbar måte.

For det første er det slik at temaene er deler av omfattende tradisjoner. Dette gjør at den som ønsker å diskutere disse temaene bør ha en god oversikt over hva som er gjort på feltet. Om man derimot ikke plasserer seg tydelig i forhold til andre bidragsytere, ender man her lett med å slå inn åpne dører og på sekterisk vis bare kaste rundt på gamle og utbrukte klisjeer. Blackman har en flyktig og overfladisk tilnærming til tidligere bidrag til feltet, og det preger hele boken.

For det andre krever det å behandle så sammensatte temaer en viss ryddighet og stringens i språk og diskusjon. Men, når man som anmelder skal lese dette nøye og gi andre en oversikt, viser det seg at dette i det store og det hele ikke lar seg dechiffrere. Om man skal være velvillig kan man jo tenke seg at det er gjort med vilje, at målet heller er å åpne opp for noe enn å være tydelig og analytisk. Men heller ikke en mer essayistisk stil innebærer at det bare er å dure i vei uten tanke for hvordan man bruker hvilke begreper knyttet til hvilke temaer.

For det tredje krever denne ambisiøse måten å skrive og tenke på en viss vitenskapsteoretisk og metodologisk oversikt. Blackman ser ikke ut il å ha det, og vi får et ganske amatørmessig oppgjøre med alt og intet.

Er dette en bok idrottsforum.orgs lesere vil kunne ha glede og/eller nytte av? Selv om dette ikke på noen måte direkte handler om idrett, dreier det seg jo mye om kropp (og ånd) som jo kan være sentralt for forståelsen av idrett og fysisk aktivitet. Like fullt: Det hele blir rett og slett klisjefylt, sekterisk og rotete. En skjerpet leser vil bli frustrert av den uavklarte begrepsbruken, mangelen på gode spørsmål og den flyktige og eklektiske vandringen mellom tradisjoner. Og dermed er jeg tilbake til begynnelsen: vanskelig å lese, vanskelig å like, umulig å anbefale.

Copyright © Ørnulf Seippel 2013