En fantastisk god og interessant bok i en viktig feministisk ramme

Gerd von der Lippe
Universitetet i Sør-øst Norge


Karin S. Lindelöf & Annie Woube
I tjejers spår – för framtids segrar: Om tjejlopp och villkor för kvinnors motionsidrottande
254 sidor, hft., ill.
Stockholm: Makadam Förlag 2019
ISBN 978-91-7061-287-9

Forfatterne Karin S. LIndelöf og Annie Woube har skrevet en omfattende og meget interessant bok om fire løp: Tjejmilen (løp), Tjejvasan (Vasa-skiløpet), sykkelløpet Tjejvättern (Vätternrunden) og Vårruset. Målet med forskningsprosjektet, som boken bygger på, er å analysere mosjonsløp for kvinner som kulturelt fenomen, historisk og i samtiden/nåtiden. Fokus er på deltakernes egne opplevelser, hvordan løpet arrangeres og betydning for samfunnets kjønnsrelasjoner, for mosjonsidretten og kvinners muligheter til å delta her.

Det empiriske materialet er imponerende og mangefasettert.  De to viktigste kategoriene er dels skriftlige innsamlet via såkalte skriveopprop, dels etnografiske observasjoner og kulturelle feltstudier i sammenheng med løpet. I tillegg har forfatterne brukt intervjuer, materiale fra arkiv, medier og web, samt bilder, lyd og treningslitteratur. Teoretiske utgangspunkter er diskursteori (Laclau og Mouffe), slik at metode og teori sees i sammenheng og ikke hver for seg. Sentral i deres poststrukturalistiske ramme er Judith Butler, samtidig er også klassiske feministisk teori med, som Simone de Beauvoir om kvinner i posisjonen som de Andre. Der passer også godt Yonne Hirdman inn når normen i organisert idrett er mannen og hegemonisk maskulinitet. Uten to klasser i idrett, hadde vi ikke hatt organisert kvinneidrett.

Denne anmelderen har deltatt i det norske Grete Waits-løpet (5km jente/kvinneløp i Oslo), Birkebeineren (skiløp på 4.5 mil for begge kjønn) og Holmenkollstafetten (populært løp i Oslo med 12 etapper), men ingen løp i Sverige.

I kapitlet om kvinneløpenes framvekst får vi vite at likestillingsdebatten inspirerte arrangører å inkludere det annet kjønn. New York Mini 10k fra 1972 ansees som verdens første kvinneløp. Utgangspunktet var datidas forbud mot lengre løp for kvinner. I 1967 løp en kvinne Boston Marathon ulovlig. Jeg har sett en film som viser at mannlige deltakere måtte hjelpe henne for at hun ikke skulle bli kastet ut av selve løpet. Kvinnebevegelsen fra slutten av 1960-tallet bidro til at kvinner i den nordvestlige verden oppdaget at vi kunne skape historie som aktive subjekter. Her kommer en fortelling fra Norge, som ikke var med i boka: I mannsløpet, Holmenkollstafetten i Oslo fra 1922, løp to kvinner ulovlig i 1972. En av dem var på landslaget i friidrett. Hun ble regelrett kastet ut av damelandslaget, samtidig som hun mistet jobben sin i Oslo, fordi hun hadde brutt tre paragrafer i loven til Norges Friidrettsforbund og ble betraktet som en farlig feminist ledelsen ikke kunne styre. Feminismen har alltid hatt sterke motstandere. Det er også et poeng hos forfatterne.

Denne anmelderen konsenrterer seg omTjejmilen og Tjejvasan.

Løpet ble betegnet som en kollektiv folkebevegelse. Mot 2000-tallet fokuserte innbydelsen mer på den individuelle kvinnen, slik at ideologien om det kollektivet ble mer neddempet. Også i Skandinavia fikk nyliberalismen grep.

Tjejmilen skal ha vært verdens største konkurranseløp for kvinner. Den ble startet i 1984. Da var det bare 2000 anmeldte som sprang i en bane rundt naturskjønne Djurgården i Stockholm. Kjønnsaspektet var synlig helt fra starten: «løp uten jakt og stress», der kvinner ikke skulle bli skjøvet vekk eller fraløpt av menn. Innbydelsen var i rosa med flotte bilder av smilende kvinner. Kjønnsrollene var byttet om: Kvinner løper og menn heier på sidelinja. I 1985 var det hele 20.000 deltakere. Reklamen var opptatt av at løpet skulle være for alle. I 1987 var det seks grupper eller klasser :«Tävla, Springa fort, Springa Lagom, Jogga, Lunka och Strosa». Løpet ble betegnet som en kollektiv folkebevegelse. Mot 2000-tallet fokuserte innbydelsen mer på den individuelle kvinnen, slik at ideologien om det kollektivet ble mer neddempet. Også i Skandinavia fikk nyliberalismen grep. Nå var trening, skjønnhet, kost, klær, kvinnehelg, «gjøre Stockholm» og konsumere viktig. Kjeden, Nike, inviterte til kveldsmøter.

Vasaløpet er et 9 mils langt skiløp fra Sälen til Mora i Dalarne. Løpet startet i 1922, mens kvinner var utestengt fra 1924-80, selv om enkelte gjennomførte løpet i smug. Det ble først åpnet for kvinner i 1981. Løpet har et historisk sus over seg, og skal minne om kong Gustav Vasa, som flyktet på ski fra soldater til danske-kongen, Christian II, vinteren 1520-1521. Siden denne anmelderen er fra Norge, vil jeg smette inn en liknende historie fra nabolandet. Skiløpet, ’Birkebeineren’, minner oss om borgerkrigen i Norge. To birkebeinere løp på ski i 1206 med kongesønnen Håkon Håkonsen på ryggen med baglerne fresende etter seg. De ville drepe barnet for å få en bagler-konge. Når vi går på ski fra Rena til Lillehammer i dagens Birkebeiner, må vi bære en ryggsekk på minst 3,5kg, som skal symbolisere vekten til den kommende kongen, som birkebeineren bar.

Ifølge forfatterne ble Tjejmilen en inspirasjon til andre typer mosjonsløp for kvinner. Vasaløpets rykte skal ha vært i fare, siden arrangørene så lenge var motstandere av å ha med kvinner. At flere kvinner hadde deltatt ulovlig, skapte sikkert et press på arrangørene. Så sent som i 1981 holdt organisasjonskomiteen fast på at kvinner ikke er skapt til å gå så langt på ski. I skisporet ville de i tillegg ødelegge menns bilde av et borgerlig kvinneideal når de ble svette og stygge. Dette er en rekonstruksjon av retorikken mot kvinneidrett fra slutten av 1900-tallet. Valg av uttrykk som « kjerringjævler» om kvinner som deltok ulovlig, signaliserer en motstands diskurs som høy patos. Forfatterne viser til en oppfatning av kvinner som løp ulovlig, som subversivt feilaktig måte å gjøre kjønn på (Butler, 1999.) De brøt de ’hellige’ regler i organisert idrett. En kvinne som deltok utkledd som mann med teatermustas forteller i et intervju i 2017 at de gjorde det bare for gøy. Det var altså ikke en politisk handling for å vise til Bourdieus doxa –  det vi bare tar forgitt (og ikke diskuterer). Da bryter vi ikke med doxa for å sloss for endring gjennom en heretisk handling (Lippe, 2000).

Jeg har aldri før anmeldt en bok, som jeg er så lite kritisk til.

I 1979 fikk kvinner endelig adgang. Som vanlig i kjønnskampen i organisert idrett, må maktmennene surmulet slå tilbake når de i 1997 ikke ville utrope en kvinnelig vinner. Istedenfor ble hun «første dame i mål». Vasaløpet skulle fremdeles være en manndomsprøve. I 1986 kunne kvinner gå en kortere løype, som fikk navnet «Tjejvasan». Strekningen ble endret til 3 mil i 1988. Det utviklet seg til flere løp for kvinner, «Vasaloppsvecka», samtidig som kommersialiseringen skjøt fart. Deltakerne var ikke lenger idrettsutøvere og mosjons løpere, men kunder og sponsorenes jobb ble forretningsstrategier.

Hovedsponsor var smykkefirmaet, Guldfynd. Forfatterne stempler dette med rette en som feminin stereotyp. Her ble mykhet og omtanke et kjennetegn mot tøffhet og konkurranse. En av deltakerne forteller også at hun fikk inntrykk av at arrangørene så på kvinnemilen bare som noe unødvendig eksra arbeid. Det store var Vasan. Der holdt kvinnediskrimineringen seg lenge. Så sent som i 2012 nektet arrangørene å gi vinneren av dameklassen, norske Vibeke Skofterud, en bil, slik den mannlige seierherren fikk. At hun satte rekord hjalp først ikke. På grunn av massivt opprør blant sportsjournalister og andre, fikk hun tilslutt to biler.

Tjejvasan endert seg til det bedre når likestillingstanken ble synlig. Det ble arrangert konferanser med blant annet den kjente svenske feministen, Gudrun Schyman. Hun var leder av den svenske feministpartiet fra 1993 til 2003.

Forfatterne kan fortelle at det ble arrangert flere lokale jenteløp i Sverige etter inspirasjon av Tjejmilen og Tjejvasan. Ved startstedene kunne deltakerne høre populær musikk og en oppmuntrende speakerstemme; som regel en mann. Glade jenter og kvinner, ofte med oppsatt hår og neglelakk bidro til å skape en feminisert mote og estetikk. Det beskriver forfatterne som et uttrykk for en postfeministiske maskarade, der det hyperfeminine forstås som et dominerende kulturelt uttrykk. Ulike tolkninger inkluderes; blant annet som strategi, der feminitet kan kles av og på og som en frisone i en karnevalssammenheng.

På slutten av boka diskuterer forfatterne hvorfor tjejløpene både er og ikke er et feministisk prosjekt. Her blir vi presentert for det motsetningsfylte og ambivalente. Å arbeide for å få en bedre fysikk, fra «jeg kan ikke» til «jeg kan» forstås som et moment i en feministisk diskurs. I jenteløpene er det annet kjønn blitt normen og kjønn usynlig, samtidig som alle vet at i bånn av all organisert idrett er nesten alltid mannen normen og at et kjønn i kvinneløp også kan forstås som kjønnet. At mosjonerende kvinner blir synlige og tar plass i det offentlige rom kan i seg selv tolkes som feministisk, samtidig som den heteronormative rammen med mannlige popstjerner og flørtende speakere får oss til å tenke på den tradisjonelle kjønnskoden. Navnet «jenteløp» forsterker inntrykket av en infantilisering av kvinner, som vi kjenner til i sportsjournalistikken. Kommersialisering, markedslogikk og nyliberalisme går heller ikke godt sammen med en kritisk feminisme.

Siden dette spørsmålet er sentralt i boka og det forstås som motsetningsfylt, ambivalent og ustabilt, hadde Beverly Skeggs (Adkins og Skeggs, 2004) passet inn. Jeg savner også mer diskusjon om bruken og kampen om tolkninger av tekst og bilder med utgangspunkt i Lacau og Mouffes diskursbegrep. De får klart frem at fikseringen av det konvensjonelle blir oppfattet som det naturlige. Det hadde denne anmelderen koblet til Bourdieus doxa – det som tas for gitt og ikke diskuteres.

Avslutningsvis vil jeg ta med at dette bare er en fantastisk god og interessant bok i en viktig feministisk ramme. Jeg har aldri før anmeldt en bok, som jeg er så lite kritisk til. Tusen takk for at dere gjorde denne jobben.

Copyright © Gerd von der Lippe 2020

Referanser

Skeggs, B., 2004: Context and Background: Pierre Bourdieu’s analysis of class, gender and sexuality. I Adkins, L. og Skeggs, B., 2004: Feminism after Bourdieu. Blackwell Publishing.
Lippe, von der, G, 2000: Heresy as a Victorious Political Practice. International Review for the Sociology of Sport, vol 35, nr. 2: 181-199.
Print Friendly, PDF & Email

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.