Viktig bidrag for å forstå de komplekse spillet i og omkring FIFA

Arve Hjelseth
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim

I denne boken setter Alan Tomlinson seg fore å gi en helhetlig analyse av FIFA, en av kulturindustriens mektigste og mest profilerte og profitable institusjoner. Bokens tema er interessant for en rekke disipliner. Både organisasjonsteoretiske fag, politisk økonomi og ikke minst idrettsvitenskap berøres av bokens rikholdige arsenal av historier og analyser. Mer generelt sier også boken noe om globalisering, siden FIFAs og fotballens ekspansjon etter 1970 både er karakterisert ved at den har spredd seg til Afrika og Asia, og ved at den nåværende FIFA-administrasjonens makt langt på vei er basert på støtte fra disse delene av fotballfamilien.

Boka er organisert i en introduksjon, ni kapitler og et etterord. Introduksjonen er en slags prolog; en gjennomgang av de sentrale begivenhetene i den turbulente tiden fra 2010 til 2012. Perioden inkluderer Blatters gjenvalg i 2011, og mye generell turbulens rundt FIFA. Den kontroversielle tildelingen av VM 2022 til Qatar ble for eksempel gjort i 2010, og introduksjonen inneholder også en interessant beskrivelse av prosessen med å få godkjent mållinjeteknologien, som også involverer forholdet mellom Sepp Blatter/FIFA og the International Football Association Board (IFAB), organet hvor alle regelendringer i fotballen gjøres. IFAB har en lengre historie enn FIFA, og dagens sammensetning og stemmesystem er fra 1958: De fire home countries (England, Skottland, Wales og Nord-Irland) har halvparten av de åtte stemmene, og vedtak krever tre fjerdedels flertall.

Kapittel 1 går tilbake til opprinnelsen og viser hvordan FIFA i utgangspunktet var en kontinental europeisk oppfinnelse, som de britiske nasjonene lenge i beste fall bare delvis aksepterte. Den begynnende globaliseringen av fotballen, med det første VM i 1930 som katalysator og illustrasjon, berøres også.

Kapittel 2 beskriver og diskuterer FIFA som organisasjon, alt fra de ulike komiteene til IFAB, de regionale konføderasjonene (UEFA, CONCACAF etc.) og til hvordan FIFA opererer institusjonelt. I tillegg understreker Tomlinson hvordan en del av strukturen har problematiske konsekvenser som åpner for blant annet korrupsjon. Kapitlet bygger slik også på en ”idealer og realiteter”-tradisjon, ved at institusjonelle praksiser ikke uten videre kan avleses fra de formelle strukturene. Bokens kritiske ambisjon kommer således tydelig fram også i dette i utgangspunktet nokså deskriptive kapitlet.

Kapittel 3 har tittelen ”Leaders” og undersøker utviklingen i FIFA under dets ulike presidenter før Sepp Blatters tid, med størst vekt på Blatters forgjenger João Havelange. Det var Havelange som særlig banet veien for et moderne og kommersielt FIFA, og det var også i hans presidenttid at fotballen i større grad søkte nye markeder, blant annet ved å øke antall lag i VM, og derigjennom gjøre mesterskapet til noe annet enn nærmest en ren konkurranse mellom Europa og Sør-Amerika.

Kapittel 4 introduserer så hovedpersonen i historien om FIFA de siste 15-20 årene, Sepp Blatter. Tomlinson skriver i en tydelig kritisk stil, men samtidig er han interessert i å få frem bakgrunnen for at Blatter faktisk har klart å holde seg ved makten, og han får personer som har stått eller står Blatter nær i tale. En av konklusjonene er at Blatter, som nevnt over, baserer sin makt på forståelsen av at alle land som er medlemmer av FIFA har én stemme. Det gjelder å holde seg inne med dem som styrer i CONCACAF (Nord- og Mellom-Amerika, med alle sine små karibiske stater) og CAF (Afrika). Blatter fremstår som ekspert på det politiske spillet, på hestehandler og på splitt og hersk. Særlig UEFA har fremstått som strategisk nokså hjelpeløse i møtet med Blatter (se for eksempel side 78-79).

Kapittel 5 handler om FIFA som pengemaskin; om TV-avtaler og sponsorer. Her gås det tilbake til den kommersielle internasjonale fotballens tidligere faser, særlig fra og med Havelanges presidentskap. Tomlinson konkluderer med at kommersialiseringsprosessen har gjort fotballen, som opprinnelig kan ses på som et kulturprodukt, til en kommodifisert kulturindustri, som imidlertid ikke kan forstås ved hjelp av politisk økonomi alene. Det komplekse forholdet mellom ”kulturisering” av økonomien (opplevelsesøkonomi) og kommodifisering av kultur har jo også betydelig teoretisk interesse, selv om denne boken bare så vidt berører disse mer generelle problemstillingene.

Kapittel 6 (”Cash cow”) går nærmere inn på de eventer FIFA avholder i ulike land, fra gullgruven VM til økonomisk langt mindre lukrative prosjekter som strandfotball, kvinnefotball, ungdoms- og juniormesterskap og utviklingsprosjekter i fotballen. Disse turneringene og prosjektene har som funksjon å bidra til at de mest lukrative eventene fortsetter å generere stadig mer overskudd.

I kapittel 7 diskuteres krisene og konfliktene i FIFA, med vekt på beskyldninger om maktmisbruk og tvilsom krisehåndtering. Blant historiene som fortelles er den mistenkelige tildelingen av VM 2006 til Tyskland fremfor Sør-Afrika, og den meget tvilsomme prosessen da MasterCard mistet partnerskapet med FIFA til konkurrenten VISA.

Kapittel 8 diskuterer ulike scenarier for framtidens FIFA, med utgangspunkt i deres relasjoner til interessenter og andre relevante aktører, først og fremst, klubber, sponsorer og stater og nasjonale forbund. Kildene til reformer i FIFA finner Tomlinson først og fremst i eksternt press, for eksempel om stater og internasjonale organer kan klare å etablere noen form for jurisdiksjon over organisasjonen. Også muligheten for at noen bryter ut, enten det er toppklubbene eller UEFA, nevnes. Blatter selv har annonsert interne reformer, men Tomlinson finner det lite sannsynlig at dette gjør organisasjonen mer transparent og demokratisk.

Det avsluttende kapitlet oppsummerer analysen og gis en mer teoretisk ramme. Tomlinson argumenterer med Susan Strange for at når man i en verdensomspennende organisasjon som FIFA identifiserer ”hypocrisy, exploitation, malpractice, political inadequacies and economic excesses” (s. 166), har forskere og journalister spesielt viktige roller, fordi kritisk og uavhengig forskning og undersøkende gravejournalistikk fortsatt er mulig. FIFA har vokst voldsomt og har nå over 500 ansatte i Zurich (s. 171). Disse sikrer jobbene og sine frynsegoder gjennom at VM i fotball fortsetter å generere profitt for organisasjonen. Tomlinson mener det er ”institusjonelle aktører” som må erkjenne feilene i FIFA-systemet, og arbeide med å iversette tiltak for å få disse rettet opp.

Med utgangspunkt i Albert O. Hirschmans begreper om exit og voice som responser på organisasjoner som feiler, finner Tomlinson at selv om noen forlater FIFA, vil majoriteten i organisasjonen fortsette karriereløpet i organisasjonen. Å protestere (voice) er kostbart, og belønningen å være lojal er høy.

Alt i alt er det dermed en tung jobb å reformere FIFA. Tomlinsons kritiske studie er et viktig bidrag for å forstå maktspillet og mekanismene bedre, og det er høyst fortjenstfullt at forskere setter seg fore å gå inn i denne komplekse materien. Jeg synes likevel boken er nokså tung å lese, noe som kan skyldes at det begrepsmessige rammeverket er nokså løst i kantene. Kanskje kunne deler av det teoretiske stoffet som blir tatt opp i det siste kapitlet, vært presentert tidligere. På den annen side er dette en kritisk analyse som står seg godt på egen hånd, og det er i seg selv verdifullt. Alle bør kunne ha utbytte av å lese den, ikke minst for bedre å forstå både de åpenbare feilene ved FIFA-systemet, så vel som hvorfor systemet viser seg så vanskelig å endre.

Copyright @ Arve Hjelseth 2015