Blatter: Er det over nå?

0
697

(Nesten) alle mener FIFA er vanstyrt. Aktører som er i posisjon til i det minste å prøve å endre organisasjonen på grunnleggende vis, er imidlertid enten ute av stand til å samle tilstrekkelig støtte, eller de innfinner seg med det nåværende regimet i sin egen jakt på posisjoner og innflytelse. Den moralske fordømmelsen av president Sepp Blatter er lett både å forstå og å slutte seg til, men samtidig roper Blatters evne til å holde på makten på en forklaring. Hvordan gjør han det?

I moderne organisasjoner vil ofte en toppleder rammes av feil som begås på lavere nivå. I Norge har statsråder måttet forlate sin post av grunnlag av objektivt ansvar, selv om det var underordnede som begikk feilen. Blatter ser derimot ut til å mene at så lenge han selv ikke er direkte mistenkt for korrupsjon, er han moralsk upåvirket av arrestasjonene. Han kan jo, som han sier, ikke overvåke alle i organisasjonen til enhver tid.

Men for det første er det naturligvis svært vanskelig å tro at Blatter ikke har kjent godt til den omfattende korrupsjonen. For det andre bærer han som president – dersom vi altså betrakter FIFA som en organisasjon med et visst minimum av transparens – et tungt ansvar selv om han mot all formodning ikke skulle gjøre det. Den normale reaksjonen er at topplederen tar ansvar for at han leder en organisasjon preget av omfattende ulovligheter. Blatter har i stedet kvittet seg med sine undersåtter når beskyldningene mot dem har blitt for vanskelige å håndtere, slik tilfellet var med Jack Warner. Det er tydeligvis strategien denne gangen også, selv om det i skrivende stund er vanskelig å si hvor lenge den vil betale seg.

Men altså; hvordan klarer Blatter å holde seg ved makten år etter år, tiår etter tiår? For en tid siden leste jeg Alan Tomlinsons bok «FIFA: The men, the myths and the money». Basert på noen av innsiktene fra hans studie kan vi forsøke å sirkle inn noe av bakgrunnen for at FIFA i så lang tid har unnlatt å stanse åpenbar korrupsjon og vanstyre.

For det første er Blatter en svært dyktig strateg, som gang på gang har utmanøvrert sine kritikere, særlig fra UEFA. En av de mest potente strategiene har vært å henvise til at motstanderne i Europa uttrykker en form for kolonialistisk innstilling. Blatter blir de maktesløses forsvarer mot overmakten fra Europa. På denne måten klarer han å fremstille Europa som en bremsekloss for utviklingen av fotballen i Nord- og Mellom-Amerika, i Asia og i Afrika. Slik har han klart å skaffe seg den støtten han trenger, fordi en stemme fra Trinidad og Tobago er like mye verdt som en fra Tyskland.

Det er ikke uten grunn at Blatter er populær for eksempel i Afrika. Hans forgjenger Joao Havelange hadde også mye av det samme maktgrunnlaget. FIFA har faktisk brukt store ressurser på å løfte fotballen i mange av landene. For disse teller resultatene mer enn beslutningsgrunnlaget og måten dette er kommet i stand på. Det vi foreløpig ikke kan vite er naturligvis om noen andre enn Blatter kunne fått til enda mer. Utviklingslandenes tillit til Blatter synes imidlertid ubegrenset.

For det andre har Blatter – i hvert fall fram til nå – klart å få organisasjonen til å tro at FIFA gjennom interne reformer kan bli en mer transparent organisasjon. Han satser nå på han nok en gang klarer å overbevise tilstrekkelig mange om at det vil lykkes. Tomlinson betviler, trolig med god grunn, hvor realistisk dette er. To andre scenarier som han nevner kan imidlertid bli aktualisert før vi aner det: for det første peker Tomlinson på at FIFA kan endre karakter hvis stater eller internasjonale organer klarer å etablere noen form for jurisdiksjon. Det er vel nettopp det som er i ferd med å skje i og med denne ukas begivenheter. For det andre diskuterer han muligheten for at situasjonen blir satt helt på spissen og at noen bryter ut. Foreløpig er kanskje europeiske lags trussel om å boikotte VM i 2022 nokså tom, men dette kan skje. Det er mulig å tenke seg at vi får flere internasjonale forbund, slik tilfellet har vært i en idrett som boksing, og slik det var i sjakk i en drøy tiårsperiode.

Med dagens FIFA-struktur er risikoen for korrupsjon og maktmisbruk alltid stor. Det organisasjonen trenger, er en Gorbatsjov-type som prøver å få fotballfamilien med på både perestrojka og glasnost. Så får en slik leder heller leve med at utviklingen kanskje går forbi ham, slik det skjedde med Sovjetunionens siste leder. I dag er det litt for mange nær toppen av organisasjonen som har litt for mye å tjene på at minst mulig skjer.

Til sist må det sies at denne bloggen publiseres i visshet om at den kan miste noe av aktualiteten i løpet av dager, ja til og med i løpet av timer. Blatter kan bli presset til å gå av innen kort tid. Men det kan også skje at Blatter atter en gang rir stormen av. I så fall bør ikke ambisjonen bare være å fordømme ham moralsk, men også å forstå hvordan dette kan gjenta seg gang på gang.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here