Storbritannien och OS-fotbollen

Idrettens klassiske amatørideal; sterkt influert av det britiske gentlemansethoset, har lidd en ublid skjebne, ikke ulikt den samfunnsformen de samme gentlemen sprang ut av. Amatøridealet ble utfordret og etterhvert underminert av tre parallelle og sammenvevde prosesser; kravet om at idretten skulle være for alle, også for de mindre bemidlede, og det fremvoksende moderne borgerskapets ønske om å gjøre forretninger av idrettsaktivitet. I tillegg kom at mange av klubbene som var amatører på papiret, antakelig betalte spillerne sine lønn eller andre godtgjørelser i det skjulte.

Lengst historie som viktig ideologi fikk amatøridealet antakelig i den internasjonale olympiske komité. Rett nok var det mange olympiske deltakere som i praksis lå ganske langt unna gentlemansidealet med hensyn til økonomiske belønninger for å utøve idrett, men likevel fungerte regelverket i noen tilfeller som en viktig normsender, som også kunne føre til alvorlige sanksjoner. For eksempel ble den østerikske alpinisten Karl Schranz nektet OL-deltakelse i 1972 fordi han hadde mottatt noen relativt bagatellmessige inntekter fra reklameoppdrag.

Det er OL det handler om i Steve Menarys GB United også. Boken har sin bakgrunn i at Storbritannia akter å stille et olympisk fotballag til sine egne leker i London til sommeren. Dette faktum aktualiserer blant annet forholdet mellom de fire home nations i FIFA (England, Skottland, Nord-Irland og Wales), siden FIFA har en annen medlemsstruktur enn IOC i kraft av britenes særegne posisjon i fotballen. Naturligvis innbyr også Storbritannias deltakelse en refleksjon over amatøridrettens utvikling, selv om amatøridealet for lengst er forlatt i IOC, og formelt endelig ble oppgitt også av det engelske FA i 1974 (s. 278). Den olympiske turneringen har imidlertid alltid hatt en sekundær status i forhold til VM og de regionale turneringene, i hvert fall etter at VM ble introdusert i 1930. For FIFA gir det naturligvis også status å ha den viktigste fotballturneringen i egen regi. I den kalde krigens tid spilte de østeuropeiske “statsamatørene” en dominerende rolle i OLs fotballturneringer, senere har man et system med klart definerte aldersrestriksjoner, slik at OL har nærmet seg f.eks. et U23-VM. I dag skal hver nasjon i OL ha en tropp på 18 spillere, hvorav maksimalt tre kan være over 23 år (s. 287).

Det er ingen tvil om at vi her står overfor interessant og viktig historisk materiale, om spillere, amatørklubber og kamper som de fleste i dag har glemt, og mange fotballfolk har vel også svært begrenset kjennskap til amatøridealets spesielle engelske form og dets utbredelse.

Men for å komme til saken; Menarys bok er inndelt i 14 kapitler, hvorav elleve er viet hver sin OL-turnering som Storbritannia har deltatt i opp gjennom historien, eller som de har forsøkt å kvalifisere seg til. Ellers er det et innledningskapittel om forhistorien til det britiske amatørlandslaget og til den olympiske fotballturneringen; et kapittel om perioden fra 1920 til 1936, da det britiske landslaget på grunn av konflikter med FIFA, blant annet om amatørreglementet, nektet å stille lag; og et kort avslutningskapittel. Det sistnevnte kapitlet gjør blant annet rede for skjebnen til flere av amatørklubbene som leverte spillere til det britiske OL-landslaget, etter at skillet mellom amatørklubber og profesjonelle klubber formelt ble opphevet. I tillegg kommer et introduksjonskapittel. Boken er også utstyrt med en bildeseksjon i midten, med totalt 36 fotografier og en karikaturtegning over 16 sider.Boken er rik på detaljer og følger to hovedlinjer. Dels dreier det seg for det første om de store debattene, eller om det vi kan kalle den olympiske fotballens kontekst i britisk perspektiv: Spenningen mellom det engelske FA og Storbritannias øvrige forbund når de skulle stille et felles lag til OL-turneringene (resultatet ble ofte at bare engelske spillere ble med), striden om amatørreglementet, FIFAs utvikling, blant annet etableringen av VM-turneringen i 1930, og britenes vedvarende konflikter med den etterhvert Sveits-baserte organisasjonen, og strukturelle og kulturelle endringer som gjorde amatørfotball på høyt nivå til et marginalt fenomen også i Storbritannia. Dels har boken for det andre amibisjoner om å gi ganske inngående beskrivelser av lagene i de enkelte turneringene, mange av spillerne, de enkelte kampene, og flere av de viktigste amatørklubbene (som for eksempel berømte Corinthians). Det gis til dels utførlige kampreferater fra de fleste kampene som laget spilte, hovedsakelig basert på avisreferater. Leser man boken fra begynnelse til slutt, uten først å kikke i resultatseksjonen bakerst, kan lesningen til og med bli spennende, ettersom de fleste neppe kjenner sluttresultatet av alle kampene.

Det er ingen tvil om at vi her står overfor interessant og viktig historisk materiale, om spillere, amatørklubber og kamper som de fleste i dag har glemt, og mange fotballfolk har vel også svært begrenset kjennskap til amatøridealets spesielle engelske form (å motta penger for tapt arbeidsfortjeneste under kamper og turneringer er ikke akseptabelt for en gentleman!) og dets utbredelse. Mange av spillerportrettene gir interessante tidsbilder og forteller en hel del om den tiden og den sportskulturen flere av spillerne både var vokst inn i, uttrykte og tidvis bidro til å endre. Samtidig må det sies at detaljrikdommen, i hvert fall for størsteparten av det internasjonale publikummet, tidvis kan bli i største laget. Spillerbiografiene blir så mange og kampreferatene så rikholdige at man står i fare for å gå litt lei. Vel er det prisverdig å ha samlet dette materialet i bokform, og Menary er en omhyggelig og troverdig formidler av stoffet, men av og til blir det rett og slett for mye og for langtekkelig, i hvert fall for denne leseren. Det er derfor antakelig litt begrenset hvor interessant boken vil være for ikke-britiske lesere.

Dette er synd, for den mer overordnede historien, om amatøridrettens og amatøridealenes utvikling, og om konfliktene mellom ulike idrettsmodeller som sprang ut av samfunnsmessige endringer og omveltninger, er både viktig og interessant, og den britiske amatørfotballen er en glimrende innfallsvinkel for å drøfte slike spørsmål. For denne leseren var det interessant å lese om hvor mange av amatørene som likevel spilte i de profesjonelle klubbene, selv om de ikke utgjorde noe dominerende innslag. For eksempel ble amatørene Jim Lewis og Seamus O’Connell ligamestere med Chelsea så sent som i 1955. Menarys fremstilling er jevnt over både interessant og lærerik. Men detaljeringsgraden gjør altså at de store linjene av og til forsvinner på veien.

Boken har et rikholdig appendiks, med en oversikt over alle Storbritannias tropper til OL-sluttspillene de deltok i, og lagsoppstillinger resultat og målscorere fra alle kampene. I tillegg kommer blant annet en artig oversikt over “Amateur Lasts”; en oversikt over siste amatør som for eksempel spilte for England, siste amatør som vant en engelsk ligatittel, siste amatørklubb som vant FA-cupen, etc. En glimrende kilde for den som vil lage tricky quiz-spørsmål til fotballnerder!

© Arve Hjelseth 2011.