Velskrevet, innholdsrik og underholdende om norsk langrenn etter Calgary-OL 1988

Arve Hjelseth
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Med et mulig – men bare mulig – unntak for fotball, kan ingen idrett konkurrere med langrenn når det gjelder popularitet i Norge. Vi kan akseptere at det går opp og ned (mest ned) i fotball, men ikke i nasjonalidretten. Vi har lett for å glemme hvor liten idretten er i et internasjonalt perspektiv, og langrennsløperne – fra Thorleif Haug, via Hallgeir Brenden, Gjermund Eggen, Oddvar Brå og Bjørn Dæhlie, og til Petter Northug, Marit Bjørgen og Therese Johaug – er alt i alt trolig de aller største heltene i Norge.

I 80-årene kan nok en del nordmenn resignert ha tenkt at vi over tid ville bli slått av systematikken i de få andre landene som faktisk satset på langrenn. Svenskene hadde noen av verdens beste tennisspillere og alpinister, så det var ikke noe mystisk ved at de dominerte herrelangrenn i denne perioden. Men enda mer antok nok nordmenn at det ville bli vanskelig å konkurrere mot den vitenskapelige tilnærmingen til idrett som preget Sovjet og i enda større grad DDR. I 80-årene tenkte vi fortsatt på norske langrennsløperne som produkter av slitet med øks og motorsag i skogen vel så mye som resultatet av systematisk og målrettet trening. Restene av amatørideologien hang i lenge.

Den mer systematiske satsingen på toppidrett i Norge kan føres tilbake til 1984, da Prosjekt -88 ble opprettet etter et svakt vinter-OL i Sarajevo, spesielt når det gjaldt herrelangrenn. Resultatet av prosjektet var i første omgang beskjedent, for resultatene i Calgary i 1988 var enda dårligere, om ikke i herrelangrenn, så totalt sett. For første gang fikk ikke Norge en eneste gullmedalje. De norske langrennskvinnene, som hadde dominert i 80-årene, mistet også hegemoniet.

Det samlede resultatet var uakseptabelt. Skulle Norge henge med, måtte arbeidet med toppidrett systematiseres enda mer, og dette er utgangspunktet for den norske journalisten Lars Backe Madsens bok, som starter med fiaskoen i 1988 og føres fram til i dag. Det handler om overgangen fra det «muntert amatørdrevne» til det «brutalt ambisiøse», som det heter i forordet (s. 10).

Boka er strengt kronologisk oppbygd og består av åtte hoveddeler, hvor hver del er delt i korte, til dels svært korte, kapitler. For lesere som er relativt godt kjent med nyere norsk skisports historie fra før, er kanskje den første delen den aller mest interessante. Denne omhandler selve etableringen av Olympiatoppen i 1988 og videreføringen det påfølgende året. Delen har den litt sære tittelen «DDR». Den forunderlige øst-tyske staten var i praksis allerede i oppløsning, men det skulle man ikke tro om man brukte idrettsresultatene som uttrykk for tilstanden. Tittelen har to funksjoner: For det første at det faktisk foregikk idé- og metodeutveksling mellom den nyetablerte Olympiatoppen og DDR, og for det andre at fellestrekkene mellom den norske toppidrettsmodellen og DDR er flere enn vi ofte tenker over. Særlig den tette sammenkoblingen mellom toppidrett og vitenskap (som er tittelen på bokas andre del) er tydelig. At DDR også drev vitenskapelige dopingprogrammer er godt kjent, og de fleste var vel mer eller mindre på det rene med det også den gang. Men selv om norsk toppidrett ut fra det vi vet i dag formodentlig var nokså ren (de fleste alvorlige dopingsakene handler om utøvere som har befunnet seg i utlandet i kortere eller lengre tid, utenfor toppidrettssenterets direkte kontroll), hadde jo DDR også for øvrig en rasjonell og systematisk toppidrettsmodell, som ville kunne gitt gode resultater selv uten juks.

Det er ikke nødvendigvis så mye nytt i historien om Norge som et slags mini-DDR heller, men dette er neppe godt kjent og vil denne gangen kunne nå en bred leserkrets. I tillegg kommer historien om nøkkelfigurer som i mediene alltid holdt seg i bakgrunnen, som rotreneren Rolf Sæterdal og skisliperen Olav Stuveseth.

Siden er selve historien som gjennomgås på de neste drøyt 300 sidene naturligvis delvis basert på nokså kjent stoff: Gjennombruddet for norsk herrelangrenn i 1991, den voldsomme nasjonale entusiasmen i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994, utviklingen av metoden for å slipe ski med diamanter, høydetreningsforskning, den sportslige nedturen i OL i Torino og større og mindre skandaler. Det siste blir det mer av mot slutten, med Petter Northugs farvel til landslaget og senere promillekjøring, og ikke minst med dopingdommene mot Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug.

Madsen skaper en spennende fortelling ved hjelp av flere virkemidler. For det første har boka et klart fokus på det organisatoriske og å de sentrale aktørene: konflikter, allianser og nettverk. Med få unntak skriver han lite eller ingenting om selve duellene i løypa, den dramatiske innspurten til Bjørn Dæhlie på femmila i Nagano i 1998 forbigås for eksempel i stillhet. Det er helt uproblematisk for denne leseren, for dette har vi lest (og ikke minst sett) før. Han oppsummerer først og fremst hvor vellykket hvert enkelt mesterskap var med hensyn til medaljer. For bokens formål er det mer interessant hva som ble gjort på høydetrening i Val Senales enn under OL.

Etableringen av Olympiatoppen, som senere ble til Toppidrettssenteret, er en bærende fortelling når det gjelder å forstå norsk langrenns dominans. Samtidig er jo langrenn en takknemlig idrett å satse på. Selv om det ikke bor så mye folk i Norge, går de fleste på ski. Idrettens internasjonale status (eller mangel på sådan) gjør veien til toppen kortere enn i mange andre idretter. Samtidig oppnådde norsk toppidrett også suksess i en rekke andre idretter, også store verdensidretter. Den målrettede, vitenskapelig forankrede og tidvis enøyde orienteringen mot medaljer er en viktig del av bakteppet for Madsens historie.

Det betyr ikke at Bjørge Stensbøl, den sentrale aktøren i Olympiatoppen i mange år, sto uten motstandere. Skiforbundet er blant de mektigste i idrettsforbundet og ikke alle var like ivrige etter å tilkjenne Stensbøl all makt over hvordan utøverne skulle trene eller hvordan de selv skulle organisere seg. En like betydelig faktor var den ærverdige skiforeningen og skiklubben Ull, som har tilhold i strøket rundt Holmenkollen og som var opptatt nettopp av tradisjoner, stil og diskresjon. Det var jo de som hadde funnet opp skisporten. Som en kontrast til Olympiatoppen innleder Madsen flere av delene med et lengre avsnitt om disse ofte lett tilbaketrukne strategene i norsk skisport.

Toppidrett handler om kunnskapsdeling, slik all forskning gjør, men også om å skjerme hemmeligheter for konkurrentene. Norge utvekslet gjerne ideer med DDR i 1989, men visse ting skal man holde unna konkurrentene. For eksempel var glidprosjektet omgitt av mystikk. Madsen siterer Bjørn Dæhlie på hvordan nordmennene var livredde for at konkurrentene skulle få innsikt i hvordan de preparerte skiene da de beviselig gikk mye bedre enn konkurrentenes tidlig i 90-årene. «(…) det forspranget vi hadde opparbeidet oss, måtte holdes hemmelig så lenge som mulig» (s. 136). Selv utstyrsfabrikanten, Fischer, var misfornøyd med at de ikke fikk innblikk i hemmeligheten. Ikke en gang meteorologens metoder i arbeidet for det norske landslaget var noe svensker og finner skulle få vite noe om (s. 233).

Som nevnt er boka strengt kronologisk, og i flere korte kapitler eller avsnitt gir Madsen også korte glimt fra samtiden for å fange inn hvilken tid de ulike epokene i skisporten var en del av. For eksempel kommer han stadig tilbake til veksten i det norske oljefondets verdi. I slike korte avsnitt blir vi også kjent med hvor for eksempel en Petter Northug eller en Marit Bjørgen befant seg i 1989 (henholdsvis s. 59 og 63). Det gir interessante frampek og skaper en effektfull dramaturgi, men det kan også virke litt jålete. Det er ikke opplagt at kronologien burde styre absolutt hele framstillingen, vi kunne godt fått korte biografier om de sentrale utøverne når de faktisk gjorde seg gjeldende sportslig.

Bokas lesverdighet vinner også mye på Madsens skrivestil, som ofte er preget av sarkasme. Han legger ord og oppfatninger i munnen på mange ulike aktører, men bruker ironi og sarkasme for å markere distanse til hovedpersonene. På side 270 heter det for eksempel at IOC like etter årtusenskiftet måtte vise at de tok doping og korrupsjon på alvor, og året i forveien hadde derfor Juan Antonio Samaranch abdisert, «bare 71 år gammel». På side 332 har «den energiske milliardæren Petter Stordalen» i «kjent, nyrik stil» arrangert en «kjendisfest med spesielt inviterte rabagaster og fotomodeller…»

Mot slutten av boka står som nevnt dopingskandalene i fokus. Det er ingen tvil om at norsk langrenn presset grenser, også etisk, uten at det er åpenbart hvordan man bør konkludere når det gjelder de to mest kontroversielle sakene. Tonen i hele boka får imidlertid godt fram hvordan de største langrennsheltene for mange er bortimot immune mot kritikk, og hvordan det å pirke i suksessen er på linje med majestetsfornærmelse. Norsk langrenn er altså nasjonalhelligdom.

Madsen har laget en velskrevet, innholdsrik og underholdende historie. Det er ingen fagbok, men den er likevel nyttig for fagfolk som er interessert i det rikholdige mangfold av problemstillinger boka berører. Mangfoldet er altfor stort til at alt lar seg fange inn i en bokomtale.

Copyright © Arve Hjelseth 2017