Bok med fine innsikter om utvikling av teknisk-taktiske ferdigheter i moderne fotball

Arve Hjelseth
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Denne boka gir et innblikk i en lang rekke kontinentale europeiske klubbers strategier og utfordringer i en stadig mer globalisert og mediedrevet fotballverden. Gjennom 20 kapitler, som hovedsakelig (men ikke utelukkende) omhandler lag fra de største ligaene, er ambisjonen å tegne et bilde av hva som må til for å oppnå suksess i moderne fotball. Hvordan jobber de beste? Og hvordan jobber de som overpresterer i forhold til tilgjengelige ressurser?

Mer spesifikt fokuserer Fieldsend på tre forhold: For det første hvilken rolle aktører i nøkkelposisjoner spiller i moderne fotball (eiere, managere, speidere og agenter). Disse aktørene har for det andre synspunkter på og prinsipper for hvilke metoder som er produktive med tanke på å nå sportslige (og økonomiske) mål. Og for det tredje handler boka om de ulike klubbenes spesifikke sosiale, geografiske og demografiske profiler, hva som skiller dem fra andre og som i sin tur gir grunnlag for identifikasjon med dem.

Ut fra dette er boka strukturert i 20 stort sett relativt korte kapitler, hvorav de fleste (skjønt ikke alle) søker å beskrive de ovennevnte spørsmålene med utgangspunkt i én enkelt klubb. Boka bygger et godt stykke på vei på faglitteratur, men mangelen på systematisk redegjørelse for metode og utvalg gjør at det bare delvis kan beskrives som et faglig bidrag. Det gjør den ikke nødvendigvis mindre interessant.

Boka er, som ambisjonen også annonserer, en litt merkelig blanding av sosiologiske observasjoner av klubbene og deres omgivelser på den ene siden, og instruktive drøftinger av for eksempel taktiske valg og av spillerutvikling på den andre siden. Et eksempel er kapittel 2 om Olympique Lyon, som innledes med observasjoner av unge arabisk-utseende menn fra Lyons utkanter. De er gale etter fotball, men de støtter alle andre klubber enn den fra deres egen hjemby. De føler seg på utsiden av sin egen by, men kan gå i Arsenal-, Milan- eller Napoli-trøyer. Deretter handler resten av kapitlet om Lyons nåværende fotballfilosofi. Begge deler er interessant; problemet i et bokformat er at det første i svært begrenset grad fungerer som utgangspunkt eller bakgrunn for det andre.

Det blir en slags rundreise gjennom byer i Frankrike, Spania, Portugal, Italia, Tyskland, Østerrike, Ungarn og Nederland. 18 av de 20 kapitlene omhandler spesifikke regioner, byer eller klubber. I tillegg til disse er det et interessant og opplysende enkeltkapittel om det vi kan kalle transferhierarkiet, og et kort avsluttende kapittel som langt på vei følger opp det foregående kapitlet om Ajax.

I en omtale som dette er det ikke rom for å gå systematisk gjennom alle tjue kapitlene. Alle byr på noe interessant. Det er mye å lære. På den annen side er det så vidt boka henger sammen tematisk, fordi den mangfoldige ambisjonen jeg skisserte over peker i mange retninger.

Det som tar mest plass handler om teknisk-taktiske overveielser, både individuelt og kollektivt, og hvordan ulike klubber har utviklet ulike filosofier på dette feltet. Ofte er det snakk om en moderne tilpasning til historisk nedarvede praksiser og tradisjoner. Et eksempel er kapitlet om Juventus. Italiensk fotball har tradisjonelt satt taktiske ferdigheter vel så høyt som tekniske, men Juventus er nå opptatt av tidligere innlæring av teknisk kompetanse, i frykt for at de ellers ikke vil klare å henge med i den moderne fotballens tempo.

Et annet sentralt tema er rekruttering av spillere, gjennom talentspeiding og hvordan ulike klubber befinner seg på ulike steder i hierarkiet når det gjelder kjøp og salg. Noen få klubber defineres som «superklubber» (s. 172), hvor de aller beste spillerne nesten alltid ender opp. Selv en klubb som Liverpool, med klare europeiske ambisjoner, må selge sine aller beste spillere, for eksempel en Suarez og før eller senere også Coutinho. Cristiano Ronaldo gikk fra Manchester United til Real Madrid. Fieldsend argumenterer i denne sammenheng (s. 19) også for at fotballframtida tilhører klubbene fra de mest attraktive byene – spillerne vil foretrekke klubber i London og Paris fremfor Liverpool og Dortmund. Historisk har det jo vært motsatt; i de fleste land har hovedstadsklubbene slitt med å hevde seg.  Kapitlet om etableringen av Paris Saint-Germain som toppklubb er slik sett blant de mest interessante, ikke minst i dette perspektivet. Mens alle andre ledende europeiske klubber har rike historiske tradisjoner, har denne klubben ved hjelp av penger og en gjennomtenkt fotball- og markedsfilosofi etablert seg i toppen i løpet av få år.

For meg er bokas tydeligste budskap hvor stor rolle vitenskap spiller i den moderne fotballens utvikling. Fieldsend er både trener og talentspeider og er på hjemmebane når han skriver om dette. Moderne teknologi og høyt utdannede trenere (med komplementær kompetanse) bidrar til at både taktiske, tekniske og fysiske ferdigheter vitenskapeliggjøres. I tillegg er næring og kosthold basert på vitenskap. En klubb som Sporting Lisboa har et kostholdsprogram fra svært ung alder. I Bayern München sier en informant at kvalitet i fotball består i et triangel av ferdigheter: Fysiske, idrettsspesifikke (tekniske) og taktiske (s. 150). Og videre: «If a coach is not open to sport science, then he won’t get success in the long term» (s. 155).

Det er utviklet svært mye programvare som har til hensikt å måle både bevegelsesmønstre, hvor mye spillere har godt av å trene på ulike tidspunkter, ulik effekt av vinkler på pasninger og så videre. Da jeg leste om den nye maskinen i Benfica (s. 81-82) tenkte jeg at fotball utvilsomt er et innovativt felt. Man forstår hvorfor en nasjon som Norge, som var helt i toppsjiktet både når det gjaldt fysiske og taktiske egenskaper for 20 år siden, henger etter. Samtidig er det knapt noen tvil om at en del av dette av og til fremstår som teknologi på jakt etter noe å måle. Mye av det vil nok vise seg å ha begrenset interesse på lang sikt, men noe blir tatt med videre, i jakten på stadig mer perfeksjon. Heldigvis er fotball et uforutsigbart spill, hvor flaks og tilfeldigheter fortsatt spiller en betydelig rolle.

Den tredje problemstillingen som skisseres innledningsvis, om klubbenes mer sosiologiske profil og bakgrunn, er mer stemoderlig behandlet. I kapitlet om Paris Saint-Germain omtales Richard Giulianottis ‘taksonomi’ over tilskueridentiteter i fotball. Interessant nok hevder Fieldsend at flanøren trolig er den mest interessante. Flanøren ser på fotball med atskillig kritisk distanse, og «belongs only to a virtual community of strollers who window-shop around clubs» (s. 12). At særlig de største klubbene i stor grad retter seg inn mot dette markedet er utvilsomt riktig. Paris Saint-Germains tydelige orientering up-market signaliserer også betydningen av denne kategorien.

Samtidig innebærer en slik vektlegging at viktige deler av publikumskulturen og identifikasjonsfaktorene folk bruker for å orientere seg i fotballens mangfoldige landskap, går under radaren. Slik skriver Fieldsend for eksempel et kapittel om RB Salzburg uten å komme inn på kontroversene rundt Red Bulls overtakelse av klubben. Samtidig er flanør-perspektivet vanskelig å ha som utgangspunkt for å forstå fascinasjonen for en klubb som Athletic Bilbao: «Fans celebrate Athletic because it goes against the trends and laws of modern competition, and maintains continuity with the very beginnings of football» (s. 38). Det er denne holdningen som i liten grad fanges opp av blikket på den moderne fotballens publikum som flanører. Identitet i fotball skapes for eksempel i selve motsetningen mellom en typisk Athletic-fan og en typisk PSG-fan.

Men det er i og for seg en relativt liten sak. Boka inneholder mange fine innsikter og er svært informativ. Særlig hvis du er interessert i utvikling av teknisk-taktiske ferdigheter, både individuelt og kollektivt.

Copyright © Arve Hjelseth 2017