Nok en Drillo-biografi, og en som vil bli stående

Arve Hjelseth
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Egil «Drillo» Olsen, Norges landslagssjef i årene 1990-1998 og 2009-2013, er en av norsk idretts mest bejublede personer de siste femti årene, men i perioder også blant de mest kontroversielle. Det foreligger allerede en rekke bøker både om og av ham, men han fortjener en mer samlet biografi, og her har vi fått en slik. Drillo, nå i sitt 79. år, var ikke bare fotballtrener, han var i flere tiår også tilknyttet Norges Idrettshøgskole (NIH), som student og senere som ansatt. Først i 1989, 47 år gammel, ble han trener på heltid, men han har også etter det i perioder fortsatt sin virksomhet på NIH. Både som trener, forsker og lærer har han slik bidratt sterkt til akademiseringen av både fotball og idretten mer generelt. Hans relasjon til NIH er nesten like gammel som høyskolen selv.

For oss som har lest mye av det som tidligere er blitt skrevet om Drillo, også om årene før han nærmest ble en nasjonalhelligdom, skal det godt gjøres å bringe veldig mye nytt til torgs, selv om boka er omfattende (430 sider pluss litteraturliste og sluttnoter). Dette er likevel en biografi som vil bli stående. Hovedpersonens livsløp er dessuten så rikt og interessant at boka godt kunne vært enda mer omfattende, uten å kjede leseren.

Fidjestøl har skrevet er kronologisk strukturert bok. Som jeg skal komme tilbake til, er ikke det et opplagt valg. Den er delt i fire deler og totalt 24 kapitler. Den første delen tar for seg barndom, ungdom og Drillos aktive karriere, den andre delen handler om årene fra 1972 til 1990, hvor Drillo stort sett var trener i kombinasjon med arbeid ved NIH, den tredje dekker den første landslagsperioden, det vil si den sportslige oppturen i årene fra 1990 til 1998, mens den siste delen dekker de siste drøyt 20 årene, herunder også den andre perioden som landslagssjef.

Generelt er boka svært velskrevet. Fidjestøl er en fremragende stilist, og evner dessuten å sette alt stoffet inn i en både historisk og idéhistorisk ramme, i hvert fall når han tar seg tid til det. Det er i seg selv interessant at det er Fidjestøl som har skrevet denne boka. Det sier noe om hvordan fotball i løpet av 20-30 år er blitt et viktig omdreiningspunkt også i dannede kretser. Fidjestøl er filosof, og har tidligere blant annet utgitt bøker om filosofen Hans Jonas og om den norske lyrikeren og journalisten Per Sivle. For ikke så lenge siden var det stort sett alltid sportsjournalister som skrev bøker om idrettens personligheter, i dag virker det helt naturlig at utdanningsmiddelklassen interesserer seg for dette feltet. Med sin bakgrunn i akademiske institusjoner – Drillo har også studert fransk og tysk – illustrerer også Drillo selv denne forskyvningen.

Boka er basert på en lang rekke intervjuer, men naturligvis også på andre bøker og på et omfattende kildearbeid i gamle aviser og andre medier. Fidjestøl understreker imidlertid i etterordet at det er Drillo selv som er den viktigste kilden, gjennom en lang rekke samtaler. Det er antakelig ut fra det man bør forstå tittelen, «Mine kamper». Jeg finner den likevel lite treffende. I sportsjournalistikken er det en lang tradisjon for at idrettshelter gir ut bøker skrevet i første person entall, hvor helten forteller sin historie til en journalist. Fidjestøls valg av tittel kan få leseren til å tro at han har formidlet Drillos historie om seg selv, men dette er, som han også peker på i etterordet, noe ganske annet, nemlig Fidjestøls historie om Drillo, selv om hovedpersonen selv er en sentral kilde. Det er, for å sitere etterordet, «en uavhengig og kritisk biografi og inkluderer også andre perspektiver og opplysninger enn dem Egil ville foretrekke». Dermed er det ikke «Mine kamper», men «Drillos kamper». Det gjør imidlertid boka bedre og mer lesverdig, så det er ikke et poeng jeg skal tvære mer på.

Språket er stort sett nøkternt og saklig, men leseren rives likevel med. Etter å ha lest kapitlet om de siste tolv minuttene av VM-kampen mot Brasil i 1998 ble denne leseren nærmest litt rørt, selv om resultatet jo var godt kjent på forhånd. Det er en prestasjon av forfatteren. Dette høydepunktet i Drillos karriere legitimerer også en mer malerisk prosa enn Fidjestøl ellers sverger til, for eksempel her, da Kjetil Rekdal scorer på en avgjørende straffe like før slutt:

Egil reiste seg fra den norske benken og jublet med to knyttede never. Nils Johan Semb ristet i ham, og dunket ham flere ganger i magen med knyttneven, akkurat så hardt og keitete som bare to menn preget av det norske 1950-tallet, kan uttrykke glede (s. 323).

Derfor er også kontroversene rundt Drillos spillestil kalt en form for positivismestrid: Drillo er positivisten som mener at data er uomtvistelige, empiriske data kan si noe om hvordan fotball bør spilles.

Bortsett fra at Semb er født i 1959 og derfor neppe er spesielt preget av 50-tallet, fanger setninger som dette inn viktige elementer i hovedpersonens habitus. Den er interessant i seg selv. Drillo er oppvokst i et radikalt arbeiderklassemiljø i Fredrikstad, og etter grunnskolen var det eventyrlysten som trakk. Han ville til sjøs. Men en lærer hadde sett at gutten var flink på skolen, særlig at han hadde svært god hukommelse, og mente han burde gå realskolen og gymnaset. Dette ble også resultatet. Drillos primære interesser var realfag, men kveldskurset han fulgte tilbød bare engelsklinje, hvor også andre språkfag var inkludert. Drillos hang til å nærme seg fotballens taktiske mysterier med utgangspunkt i tall og statistikk viser likevel hans realfaglige legning; det gjelder å basere konklusjoner på empiriske data mer enn på omtrentlig spekulasjon. Derfor er også kontroversene rundt Drillos spillestil kalt en form for positivismestrid: Drillo er positivisten som mener at data er uomtvistelige, empiriske data kan si noe om hvordan fotball bør spilles.

Drillos bakgrunn er antakelig også av betydning når hans forhold til penger skal forklares. Kulturmiddelklassen har en tendens til å forakte kommersiell ideologi og ser med skepsis for eksempel på å tenke på seg selv som en merkevare som det gjelder å utnytte. Ikke Drillo. «Han var vokst opp i et hjem der foreldrene sto opp før sola for å forsørge ham. Det var en god ting og ikke en dårlig ting å tjene penger, tenkte Drillo» (s. 248). En del kontroversielle valg han tok, for eksempel da han jobbet som tippeekspert for det Malta-registrerte bettingselskapet Expekt (s. 370-371) kan godt ses mot en slik bakgrunn.

Fidjestøls fortelling (s. 101-102) om da Drillo sammen med Per Pettersen inviterte seg selv til et møte med norske sportsjournalister høsten 1970, hvor de avslørte hvor mangelfull avisenes «analyser» av kampene var, er svært illustrerende. Han sto for en formidlingsiver med basis i data om fotball, som fra journalistenes perspektiv utvilsomt ble sett på som uttrykk for akademisk arroganse. Mange i pressen var derfor lenge skeptiske til ham, men med sin «positivistiske» intellektuelle legning var han ikke uten videre populær i alle akademiske kretser heller. I tråd med sin sosiale bakgrunn var Drillo venstreradikal, men radikalismen ved universitetene bygget jo den gang på en kombinasjon av venstreorientering og positivismekritikk.

Fidjestøl er på sitt beste når han tar seg tid til å dvele ved ting, det kunne man ønske seg enda mer av. I framstillingen av Drillos år som trener i Aalesund følger Fidjestøl laget nærmest fra kamp til kamp. Han nevner også hvordan kantspilleren Tore Brogstad foreslo å spille venstreback, og kunne slå lange pasninger mot den høye spissen Rune Sunde, som på sin side kunne trekke ut mot høyre. Dette var den berømte og beryktede – alt ettersom – Flo-pasningens fødsel, og dens viktighet hadde fortjent en litt nærmere analytisk beskrivelse, for eksempel på bekostning av en del enkeltkamper og -resultater den sesongen. Av og til kunne han tatt seg enda mer tid til de større sveipene. Men dette er selvsagt i hovedsak å ønske seg enda mer i en veldig god bok.

I et fotballeksikon som ble utgitt rundt 1990, ble Drillo beskrevet som «fotballteoretiker». Men forankringen i data og den usvikelige troen på at disse kunne vise veien mot en effektiv spillestil, vitner naturligvis først og fremst om det stikk motsatte: Drillo var først og fremst empirisk og praktisk orientert. Det «teoretiske» lå i selve viljen til å undersøke fotballens hemmeligheter akademisk og forskningsmessig, samtidig som både Drillo og Rosenborg-treneren Nils Arne Eggen var utrettelige i sin iver etter å formidle denne kunnskapen. Det skapte et språk som den gang virket fremmedartet – for eksempel gjennombruddshissighet, medløpspasninger, sideforskyvning og gjenvinning – men mediene adopterte det raskt og det ble en del av samtalen om fotball.

Etterfølgeren Per Høgmo introduserte et ganske nytt språk og helt andre virkemidler da han tok over etter den kontroversielle avgangen til Drillo i 2013. Her er Fidjestøl underfundig sarkastisk, uten egentlig å trenge å si så mye mer ut over å gjengi Høgmo: «Et av grepene han [Høgmo] rakk å gjennomføre før Slovenia-kampen var å engasjere friluftsentusiast Lars Monsen til å holde foredrag for spillerne. Det hadde ikke Egil tenkt på» (s. 416).

Høgmo fornyet også språket, men på en helt annen måte enn Drillo. Mens Drillos språk knyttet an til fotballens taktiske veivalg, var Høgmos språk hentet fra ledelsesfilosofien, for eksempel snakket han om «teambuildingskonsept» og å være «innovativ». Det ble komisk da en journalist avslørte at en av spillerne trodde «innovativ» betydde at kantene skulle trekke innover i banen (s. 416). Drillos språk var klargjørende, mens Fidjestøl uten store fakter får fram at Høgmos språk snarere bidro til tåkelegging, av og til også for spillerne selv.

Som nevnt er boka strengt kronologisk orientert. Det betyr at for eksempel endringer i Drillos personlige liv – familie, forhold og til og med en sønn han ikke ble kjent med før denne var 19 år – kommer innimellom all fotballen. Slik er det jo i det virkelige liv, men i en biografi hadde det vært mulig å samle dette stoffet i egne kapitler. Det kan fungere som krydder i en beretning som ellers naturlig nok er ganske fotballdominert, men kanskje kunne leserne forstått enda litt mer om Drillos spesielle personlighet om han også her hadde dvelt litt mer ved slike ting, i kapitler som handlet om nettopp dette.

Selv om jeg hadde ønsket meg at Fidjestøl brukte enda litt mer plass på å løfte blikket og kontekstualisere Drillos spiller- og trenerkarriere, er dette en god og bent fram imponerende utgivelse. Den inneholder dessuten svært få faktafeil så vidt jeg kan bedømme, jeg fant nemlig bare to: Arne Hanssen (Bodø/Glimt og Rosenborg) har dobbelt-s i etternavnet (s. 58), og Italias seier over Brasil i 1982 var ikke en kvartfinale (s. 139-140).

Copyright © Arve Hjelseth 2020