Introduksjonsbok med hardtslående kritikk av idretten, inspirert av Habermas

Håvard Bergesen Dalen
Norges idrettshøgskole

Exploring sports and society er en introduksjonsbok til idrettsvitenskapsfeltet, og er primært skrevet til lavere gradsstudenter. Formålet med boka er todelt: for det første forsøker boka å introdusere leseren for hva idrett faktisk er. Det legges stor vekt på at idrettsfeltet er interdisiplinært. Denne vektleggingen er også synlig i bokas andre formål, som er å vise ferske idrettsstudenter hvordan forskning på idrettsfeltet kan gripes fatt. I innledningen skriver Spracklen at det er vektleggingen av den interdisiplinære tilnærmingen som gjør at boken skiller seg fra de mange andre innføringsverkene i studiet av idrett og samfunn (s.1). Jeg mener i større grad at det er bokens gjennomgående kritiske tone som skiller boken fra andre innføringsbøker. Denne friske – og til tider hardtslående kritikken av idretten, ifølge forfatteren selv inspirert av Habermas – gir boken stor verdi.

Innføringsbøker på idrettsfeltet kan være kjedelig lesing. De er innimellom for snille i tonen, den ferske idrettsstudentens kritiske sans blir lite utfordret, og forfattere velger ofte å være lite synlig i teksten. Denne boken har heldigvis få av disse kjennetegnene. Spracklen bruker seg selv og sine erfaringer flittig for å introdusere idrettslige temaer. I tillegg relaterer han innimellom sin kritikk av idrettslige temaer til egen erfaring. Dette synes å være et grep han gjør for å synliggjøre for nye studenter av idrettsfeltet hvordan personlige erfaringer kan være en kilde og en ressurs når man skal tenke, snakke og skrive om idrett.

Boken har i alt 14 kapitler fordelt på 230 sider. Forfatteren har videre valgt å klassifisere disse 14 kapitlene i to deler. I første del, kalt «Positions», er ment å skulle dekke meningen, verdien og utstrekningen av moderne idrett. Dette utgjør Kapittel 1–6. Formålet med denne delen er at leseren skal forstå idrettens plass eller rolle i samfunnet, enten ved hjelp av filosofi, historie, psykologi eller sosiologi. Del 2, kalt «Problems», har til hensikt å ta for seg problemer vi finner i spesielle områder i idretten, slik idretten er beskrevet i del 1. Dette utgjør kapittel 7–14. De 14 kapitelene tar tematisk for seg en rekke av de mest sentrale aspektene ved idrett: I del 1 går vi gjennom idrettens begynnelse (kap. 1), fremveksten av Olympismen (kap. 2), meningen med moderne idrett (kap. 3), karakterbygging (kap. 4), kroppsliggjøring (kap. 5) og idrett og velvære (kap. 6). I del 2 presenteres overvektsproblematikken (kap. 7), prestasjonsfremmende midler (kap. 8), kroppsøvingsfaget (kap. 9), vitenskapeliggjøring av idretten (kap. 10), biologi og essensialisme (kap. 11), tilskuere (kap. 12), idrettsindustrien (kap. 13) og til slutt idrett og trender (kap. 14).

Forfatteren bruker mye plass på kritisk refleksjon, hvorpå både idrett også andre former for institusjonalisert fysisk aktivitet blir lagt under lupen. (I kapittel 9 er f.eks. kroppsøvingsfaget gjenstand for en meget interessant maktanalyse.)

Alle kapitlene inneholder små tekstbokser med case-eksempler relatert til tematikken. Disse er utformet som typiske øvingsoppgaver i kritisk refleksjon, og vil være av stor verdi. Språket er ryddig og godt, og Spracklen har to skrivemåter: En personlig og en mer nøytral eller objektiv. Det kommer veldig godt til syne når han er personlig, dette gjør boka lett å lese og forstå. Boken skal også ha pluss i margen for å inkludere et kapittel om vitenskapsteori (kapittel 10, «The limits of sport science»). Jeg mistenker at svært mange førsteårsstudenter vil dra stor nytte av dette kapittelet.

Boken må kritiseres negativt på enkelte punkter. Det er kun satt av 5 sider til å beskrive kjønnsdiskursen i studier av idrett (s. 169-174). Dette er ikke nok, gitt viktigheten av tematikken. Nå skal det sies at kjønnsdimensjonen løftes opp underveis i boka når Spracklen ser det som relevant, det kompenserer noe.

En andre negativ kritikk er at boken er veldig britisk. Forfatteren er engelsk, så det i for så vidt naturlig, og Spracklen skal ha ros for at han forsøker å inkludere oss inn i hans univers. Hans mange anekdoter fra egen barndom og interesse for typisk britisk idrett (spesielt rugby) hjelper på. Allikevel kommer man ikke helt under huden på denne underliggende forutsetningen om å føle at man forstår konteksten Spracklen skriver ut fra. Dette er viktig, da Spracklen er veldig tilstede i teksten.

Som Ph-D stipendiat og kommende forsker er bokens avsluttende kommentar heller deprimerende lesing for undertegnede. Spracklen har her notert seg hva han tror kommer til å skje med fremtidens idrett. Her tegnes et heller dystopisk bilde, hvor suksess- og rekordjaget tenkes å bli enda mer fremtredende, og til slutt vil det være så sentralt at idretten til slutt vil miste sin appell og vitre vekk. Etikken forsvinner, teknologien vil overta:

It is not too difficult to imagine a future where manipulation of genetic material occurs that makes someone more likely to be a winning athlete. The next step might be cyborg athletes, enhanced with robotic technologies (s. 225).

Dette er selvfølgelig et mulig scenario. Dessverre presenteres vi ikke for noen alternativer. I stedet vies derimot et par setninger til fremtidens tilskuerkrav:

Given the lust for physical combat, the thirst for blood that exists in sports spectators, one might also imagine a world of professional sport where killing becomes permissible and encouraged, in the confines of the sports arena (ibid).

Hvis vi følger Elias (1978), som Spracklen også gjør (s. 180), tegnes altså fremtidens tilskuer som en forsterket utgave av dagens hooligan, en fundamental motkraft mot en (ekstremt?) sivilisert idrett. Optimismen råder ikke akkurat i bokens avslutning. Vi kan likeså ta de resterende negative spådommene: Lokale aktiviteter i utviklingsland må vike for moderne idrett, nasjonale idrettskonkurranser må vike for internasjonale, deltakelse vil falle, autoritære regimer vil bruke idrett som middel i undertrykkelse og disiplin, nye eliter uten interesse for idrett vil kunne vokse frem og ta knekken på idretten (s. 225) (det var et par til, men dette får holde). Det virker som om Spracklen ikke greier eller ønsker identifisere idrettens mulige positive bidrag i avslutningen.  Hans dystre framtidsutsikter er selvfølgelig basert på historiske og nåværende observasjoner av hva idrett er, eller har vært. Her ligger det også muligheter for å finne frem til alternative, mer positive framtidsutsikter for den moderne idretten.  Skal vi presentere utsikter for den fremtidige idretten burde Spracklen også ha anerkjent de mange positive elementene idretten har inneholdt eller holder per i dag. Av respekt for de fremtidige idrettsstudentenes motivasjon for å gå løs på faget burde Spracklen ha benyttet en bredere pensel i sine konkluderende kommentarer. Jeg mistenker dog at dette er et bevisst grep, gjort for å «vekke» nye studenter i studier av idrett.

Alt i alt har Spracklen skrevet en veldig god innføringsbok om idrett, og idrettens plass i samfunnet. Jeg har kommet frem til at den av fire grunner trygt kan anbefales, gjerne som pensumbok: (1) den dekker de mest sentrale teamene moderne idrett handler om; (2) den har en gjennomgående kritisk tone; (3) den vil provosere mange; og (4) den er morsom å lese.

Copyright © Håvard Bergesen Dalen 2016

Referanser

Elias, N. (1978). The Civilizing Process: Volume One. Oxford: Blackwell.