Ingen lämplig kursbok i Norden

Denne boka om tilpassa kroppsøvingsundervisning for elever med funksjonshemminger kommer i sin 5. utgave, siden den første i 1990. Redaktøren, Joseph Winnick har med seg et kobbel av medforfattere til de 29 kapitlene. Hensikten med boka, får vi vite i forordet, er å gi klar og konsis informasjon til lærere og andre som skal yte gode tjenester til barn med unike behov. Boka retter seg særlig mot studenter som skal bli kroppsøvingslærere eller spesialisere seg i tilpasset fysisk aktivitet. Det er derfor naturlig å anmelde denne boka med følgende spørsmål i bakhodet: Passer Adapted Physical Education and Sport som pensumbok på utdanninger i de skandinaviske landene?

Boka er delt i 4 deler. Den første delen er en innføring i de grunnleggende begrepene som blir brukt i boka, historiske perspektiv, samt forhold som angår planlegging og organisering av tilpasset kroppsøvingsundervisning og idrett. I tillegg inneholder del 1 et kapittel om testing og vurdering, som kapittelforfatterne anser er vesentlig for å bestemme elevens «unike behov…, og danne grunnlaget for instruksjon» (s. 66).

Del 2 tar for seg forskjellige diagnoser og funksjonshemminger. Disse kapitlene er alle mer eller mindre smidd over samme lest: definisjoner, årsaker og utbredelse av tilstanden blir presentert først og får stort sett størst plass, før kapittelforfatterne i varierende grad tar for seg spesielle tilpasninger av fysisk aktivitet eller faktorer som gjelder inkludering av den aktuelle gruppen.

Del 3 handler om utviklingsmessige forhold og inneholder kapitler om motorisk utvikling, perseptuell-motorisk utvikling og tilpasset opplæring for småbarn. Til slutt inneholder boken 7 kapitler som tar for seg et bredt utvalg av fysiske aktiviteter og idretter. Det blir gitt korte og greie innføringer i aktivitetene, og det blir vist til mulige tilpasninger og kontraindikasjoner (dvs tilstander som gjør at en aktivitet ikke er medisinsk tilrådelig). Disse introduksjonene kan føles noe overfladiske, men man kan kanskje si at det ikke er mulig å gi en grundig introduksjon til alle aktiviteter og idretter i en slik bok.

Til spørsmålet om boka er brukbar som pensumlitteratur må jeg svare nei. Det er flere grunner til dette. Hovedgrunnen er at boka er tett knyttet til amerikansk lovgivning både omkring funksjonshemmedes rettigheter generelt, og undervisning spesielt. Det er en uttalt ambisjon for boka at den skal være påvirket av lovgivning, slik at den kan hjelpe skoler og lærere til å møte kravene amerikanske lover stiller. Denne nære linken til lovverket blir trukket frem som et positivt aspekt ved boka i en anmeldelse[1] i Adapted Physical Activity Quarterly, men dette gjør også boka mindre relevant i den Skandinavisk konteksten. Jeg tror nok at våre studenter ville være mer interesserte i å lese om de lovene og retningslinjer som gjelder hos oss.

Videre er jeg skeptisk til den tekniske rasjonaliteten boka foreskriver. I alle delene av boka får leseren inntrykk av at undervisning er en prosess som er bygget opp slik: først testing for å bestemme elevens såkalte unike behov, deretter planlegging på bakgrunn av funnene fra testene, så undervisning og til slutt evaluering. Selv om det selvsagt er en kjerne av sannhet i denne fremstillingen av undervisning, gir den likevel ikke et fullstendig bilde av den komplekse prosessen undervisning er.

Språket som blir brukt kan også problematiseres. Den generelle vendingen som blir brukt er elever eller individ med unike behov. Slik jeg ser det, er dette en eufemisme som dekker over en praksis der standardiserte tester blir brukt for å skille ut noen elever som unormale og derfor i behov av ekstraordinære tiltak. Boka målbærer en slags tro på at tester kan avsløre hva slags behov disse elevene har, samtidig som den sier svært lite om hvordan lærere kan lytte til elevene for å bestemme deres unike ønsker og lyster.

Språket og tenkningen som ligger bak viser seg også i bruken av begreper som teknikker for tilpasninger ogstrategier for undervisning. Kanskje blir jeg alt for opphengt i ord og i hvilket språk forfatterne fører, men er det ikke en forskjell på å snakke om undervisning med bruk av ord som teknikk og strategi, fremfor å diskutere undervisning med begrep som prosess og metode?

Selv om både redaktøren og flere av forfatterne understreker at man må se eleven som et unikt individ og ikke som en generell representant for en diagnosegruppe, er det et medisinsk perspektiv på funksjonshemming som gjennomsyrer boka. Kapitlene om forskjellige funksjonshemminger tar alle utgangspunkt i medisinske definisjoner og klassifiseringer. Selv om dette er det dominerende perspektivet på funksjonshemming, finnes det andre måter å forstå funksjonshemming på som absolutt burde være med i en slik lærebok. Perspektiver som hvordan funksjonshemming blir sosialt konstruert, eller funksjonshemming forstått som annerledeshet savnes. I en skandinavisk kontekst vil jeg mene at en lærebok uten andre perspektiv enn det medisinske er utilstrekkelig.

En siste innvending mot boka handler om det som blir kalt filosofiske tilnærminger, som dukker opp i flere av kapitlene. Merkelig nok prøver et par av forfatterne å gjøre et poeng ut av at fagområdet tilpasset fysisk aktivitet/kroppsøving er inspirert av to retninger; humanisme og anvendt adferdsanalyse (behaviorisme). For mange ser dette ut som «unlikely bedfellows». I tillegg blir jeg litt bekymret over at en fagbok kan omtale humanisme enkelt og greit som det å ha «an extremely positive view of human beings» (s. 121) og deretter stort sett identifiserer humanisme med selv-aktualisering slik det er fremstilt i Maslows behovspyramide. Selv om man i en lærebok må forenkle en del saker, blir dette rett og slett for platt.

Det som er bra med boka er at den gir en grei oversikt over feltet tilpasset kroppsøvingsundervisning. Dersom man er interessert, får man en grunnleggende kunnskap om forskjellige funksjonshemminger og ulike former for fysisk aktivitet og idrett. Likevel vil jeg si at boka passer bedre som et oppslagsverk på biblioteket enn som en lærebok på pensumlisten.

© Øyvind Førland Standal 2011.