Intressant och lärorik sociologisk analys av skidåkning och hållbar utveckling

0

Eivind Å.Skille
Norges idrettshøgskole


Mark C.J. Stoddart Making Meaning out of Mountain: The Political Ecology of Skiing 223 sidor, inb., ill. Vancouver, BC: UBC Press 2012 ISBN 978-0-7748-2196-4
Mark C.J. Stoddart
Making Meaning out of Mountain: The Political Ecology of Skiing
223 sidor, inb., ill.
Vancouver, BC: UBC Press 2012
ISBN 978-0-7748-2196-4

Boka handler ved første øyekast om skikjøring i British Colombia, Canada. Mer presist problematiserer boka skikjøring gjennom et kritisk sosiologisk perspektiv, som et fenomen i spenningen mellom natur og kultur, mellom bærekraftig og utnyttende bruk av fjellene. Boka er generelt velskrevet og ryddig oppbygd. For en skiinteressert og sosiologisk orientert skandinav og nordmann tilbyr boka spennende perspektiver for forståelse av et fenomen vi selv kjenner.

Kapittel 1, ”Introduction”, presenterer skikjøring som en del av kanadisk identitet, og spesielt skikjøring i British Colombia som en del av regional identitet. De to store skiområdene, Vancouver-Whistler og Nelson-Whitewhater beskrives; de har gjennomgått en utvikling til mer kommersialiserte og økonomiske interesser de siste årene.

Den kanadiske konteksten oppleves som relativt forståelig for den skandinaviske leser. Man kjenner igjen mange elementer, som ski som symbol for folks og nasjoners identitet. Og man kjenner igjen utviklingstrekk, som at skidestinasjoner også i våre land har blitt mer gjenstand for kommersielle interesser.

Formålet med boken presenteres, nemlig å analysere hvorledes det vage begrepet bærekraft (sustainability) er gjenstand for ulike interesser og kan identifiseres i ulike diskurser.

Siste del av kapitlet skisserer den metodiske tilnærmingen til forskingsprosjektet som ligger bak boken. Det brukes en blanding av tekstanalyse (internettsider, reklamer, aviser og bøker) som underlegges en diskursanalyse, og intervjuer av skikjørere i de to skistedene presentert over.

For å fremstå som en mer vitenskapelig avhandling, som det i mine øyne kunne vært og kanskje burde vært, kunne jeg tenkt meg et mer utfyllende kapittel om teori og et om metode.

Kapittel 2, ”Skiing naturecultures and the mountainous sublime”, presenterer en idé om at naturelementer som fjell og snø blir omstridte «landscapes» og «sportscapes». Så presenteres (deler av) debatten om landskap gjennom de ulike meninger som tillegges naturen som brukes til skikjøring. De ulike meningene bæres av ulike grupper: urfolk, miljøaktivister, media, eierne av skibakkene og skiløperne. Av sistnevnte fremstilles «sportscapes» ofte som en «semi-villmark». På den ene siden er det den rene naturen som søkes ved skikjøring; på den andre siden gjøres dette gjennom å benytte seg av heiser og preparerte løyper som er berørt natur.

Kapittel 3, ”Cyborg skiers and snowy collectives”, utvikler ideen fra forrige kapittel om at skikjøring ikke er noen ren naturaktivitet. Mens argumentet i forrige kapittel var at naturen er sosialt konstruert, og tillegges ulik mening i ulike kulturer og gjennom ulike medier, er argumentet i dette kapitlet at naturfølelsen i skikjøring i tillegg medieres gjennom bruk av teknologi som er i stadig utvikling (transport til bakken, skiutstyr som ski, bindinger, etc.). Skikjøring er sammensatt av mennesker og en rekke ikke-menneskelige elementer. I dette sammensatte bildet, som Stoddart kaller «the skiing collective», finnes både naturelementer som fjell og trær, turistelementer som hoteller og flyselskaper, skapninger som dyr og mennesker, teknologi som ski og klær, etc.

Både kapittel 2 og 3 bidro med ny kunnskap for undertegnedes del. For det første bidrar Stoddart med en bevisstgjøring om at skikjøring er interaksjon med natur, og at denne interaksjonen med natur er sosialt konstruert og kan tolkes på andre måter enn det skikjørerne gjør. Det kommer frem gjennom referanser til urfolk og miljøaktivister. Videre blir det klart at noen har kommersielle interesser av skikjøringen og dermed bruken av den omstridte naturen. For det andre gjøres det klart at skikjøring er et komplekst fenomen, der forholdet mellom ulike grupperinger av mennesker, dyr, fjell, snø, vær, og ulike former for teknologi, må ses sammen om en skal kunne diskutere bærekraft og fjellskiløping.

Stoddarts store prosjekt, slik jeg leser ham, er å understreke at hvis skikjøring kun presenteres som en utelukkende attraktiv og positiv næring, presenteres ikke hele bildet.

Kapittel 4, ”Environmental subjectivity and the ecopolitics of skiing”, diskuterer skikjørernes subjektive meninger om hvorvidt skikjøring er et element i en debatt om bærekraft. De er – ikke uventet – forskjellige meninger om det. Den dominerende diskursen hevder at skikjøring er et mindre problem enn annen bruk av natur, som skogs- eller gruvedrift. Men her finnes et paradoks. Samtidig som folk hevder de kommer i nærkontakt med natur gjennom skikjøring, underkommuniseres eller overses at skikjørere påvirker natur; skikjøring krever jo at skogen er fjernet i fjellsidene (de fremskynder altså skogdrift som de selv mener de er bedre enn). Stoddart anvender begrepet «biopower» (fra Foucault) – her for å forklare menneskers makt over ikke-menneskelige elementer ved skikjøring og bærekraftdebatten.

Kapittel 5, ”Skiing and social power”, presenterer en mer klassisk idrettssosiologisk analyse. Den dominerende diskursen om en skiløper, er en hvit mann med økonomi til å drive med en forholdsvis dyr fritidsaktivitet. Skikjøring portretteres i magasiner og på nettsteder som en tøff og maskulin aktivitet. Kvinner og barn, for ikke å snakke om andre etnisiteter, er så godt som totalt oversett. Videre diskuteres hvilke konsekvenser det har at også urfolk og deres rettigheter er oversett i skidiskursene. Kun når det gjelder varierende økonomi, finnes nyanser, idet noen skisteder fremstilles som luksuriøse mens andre er mer folkelige. På denne måten dannes det et bilde av at skikjøring er for alle, noe forfatteren er kritisk til.

Kapitlene 4 og 5 var mer familiære for en idrettssosiolog. Samtidig er det innvevde forholdet til natur, i enhver analyse av maktrelasjoner mellom mennesker, ikke vanlig – og altså – nytt – i en drettssosiologisk analyse.

Kapittel 6, ”Conclusion” oppsummerer på en ryddig måte de enkelte elementer som er behandlet kapittelvis gjennom boka. «There is more to skiing than simply having fun on snow» (side 177), ettersom skikjøring handler om maktforhold mellom (grupperinger av) mennesker, og mellom mennesker og ikke-menneskelige elementer. Stoddarts store prosjekt, slik jeg leser ham, er å understreke at hvis skikjøring kun presenteres som en utelukkende attraktiv og positiv næring, presenteres ikke hele bildet. Også den vanlige idrettssosiologiske vinklingen, som ofte har en kritisk tilnærming til maktrelasjoner (mellom kjønn, klasser og etnisiteter) blir en ufullstendig analyse. Skikjøring og skianlegg impliserer påvirkning på natur og underdanige grupper. Det kan kun forstås om idrettssosiologiske analyser kompletteres med politiske økologiske analyser.

Jeg gir Stoddart rett i det siste, og takker for en lærerik og interessant lesing. Jeg besitter derimot ikke kompetanse til å vurdere hvor god den økopolitiske analysen er i seg selv. Som et supplement til tradisjonell idrettssosiologisk analyse representerer den utvilsomt ett skritt videre.

Copyright © Eivind Å.Skille 2013

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.