Vinneroppskriften i skuffen: Hva forskningen sier idretten bør gjøre og hva idretten gjør – Patrik Brennings Så vinner vi igen

Mads Skauge
Nord universitet, Bodø

Endelig en bok som formidler forskning på talentutvikling til et bredt publikum. Brennings utgangspunkt er at svensk toppidrett har seilt akterut. 1980- og 1990-tallet er Sveriges beste periode i hockey. I 1988 var tre svensker topp seks i verden i tennis. Svenskene dominerte på längdskidorna. Og hvem har glemt När vi gräver guld [eller bronse, da] i USA?

Men noe skjedde med söta bror. Premisset er upresist, for selv om Norge topper listen til Greatest Sporting Nation, som rangerer toppidrettsnasjoner på tvers av idretter etter folketall, er Sverige på femte. Medaljefangsten i OL 2022 var rekordstor. Jeg gir likevel Brenning rett: Noe har skjedd med svensk toppidrett – og svaret ligger i breddeidretten.

Toppidretten har kidnappet breddeidretten. Voksne får det for seg at man skal drive toppidrett for barn. Barne- og ungdomsidretten er alvorliggjort (leken blir alvor), profesjonalisert (dyre anlegg og betalte trenere), akademisert (mye organisert trening og mange kamper, helst utenlands) og spesialisert (ferdighetsutvikling i én idrett).

Troen på at dette utvikler toppidrettsutøvere er årsak til ødeleggende virkninger. En av dem er stigespillet. Fordi ferdighetsbasert sortering skjer tidlig, spiller forelde stigespillet langt ned i barneidretten. Brikkene, altså barna, flyttes for å posisjonere seg gjennom klubbytter og akademier. I svensk hockey bytter hver sjette U16-kille klubb årlig. I norsk fotball har antall overganger i alderen 12 til 14 år økt med 45 prosent siden 2010, og med 33 prosent i alderen 13 til 19. Mer enn hver tiende spiller i Oslo bytter klubb hvert år (s. 209).

Resultatet er frafall. De tidlig frafalne har gjerne to ting felles: De er født sent på året eller har foreldre med tynn lommebok, ofte begge deler. Ferdighetsbasert sortering er et urettferdig talentlotteri. De som fødes tidlig på året, av bemidlede foreldre, får best lodd.

Sjansen for at en engelsk ungdomsspiller når Premier League, er 0,01 prosent – den samme som at en spiller i barnefotballen ender opp på landslaget. Man har ti ganger så stor sannsynlighet for å dø i trafikken i løpet av livet, som å nå landslaget.

Relativ alderseffekt innebærer at der ferdighetssortering blant unge skjer, forveksles talent med alder. En som er født i januar kan ha flere års modningsforsprang på en som er født i desember. Bruk av andre cutoff-datoer, «biobanding» som identifiserer biologisk utvikling eller «future teams», hjelper lite. Det er ikke vitenskapelig dekning for at man kan spå potensial. «Svensk idrott petar sina bokstavligt talat största talanger» (s. 56).

Sjansen for å plukkes er tre ganger større hvis du fødes i januar, februar eller mars, sammenlignet med oktober, november eller desember. Det fødes ikke flere barn tidlig på året. Som idrettsviter Tomas Peterson sier: «Så länge vi fortsätter fira midsommar er födelsemönstret stabilt».

Hva med tilpassede utfordringer? Forspranget øker med tilpasningene. Sortering blir en bekreftelsesfelle, forsterket av at modningseffekten er mindre på seniornivå. En del overlever sorteringen – ikke på grunn av den, men på tross av den.

Da Sverige vant U21-EM i fotball i 2015, var det ifølge Peterson «det sämsta som kunde hända», for man trodde talentutviklingen var god – en debatt Brenning kunne vist til, som han gjorde over gränsen.

Sortering er ikke bare unødvendig, men ødeleggende. Den beste investeringen i talentutvikling er tilrettelegging for at flest mulig deltar. Sjansen for at en engelsk ungdomsspiller når Premier League, er 0,01 prosent (s. 115) – den samme som at en spiller i barnefotballen ender opp på landslaget. Man har ti ganger så stor sannsynlighet for å dø i trafikken i løpet av livet, som å nå landslaget.

Særlig interessant, kunne Brenning fremhevet, er at forskningen antyder at plukking også er uheldig for de som plukkes. De går ofte lei etter år med satsing. «En framgångsrik ungdomsakademi börjar med rekryteringen av talanger» heter det i en fotballrapport (s. 75). Det er her et fremgangsrikt ungdomsakademi slutter.

Problemet er ikke at vi sorterer feil, men at vi sorterer overhodet. Jeg kunne ikke vært mer enig i Brennings forslag om selvseleksjon. Lag en treningsgruppe for de som vil trene organisert én gang i uken, og en for de som vil trene to ganger. Da blir det tid både til spontanidrett og multiidrottande (som det så fint heter).

Talentutvikling handler ikke om å finne de beste, men om å motivere de dårligste. Jo tidligere sortering, jo større frafall. Det beste idretten kan gjøre er å gjøre idrett så gøy som mulig, slik at flest mulig deltar lengst mulig, der de mest motiverte blir best mulig. Da er ikke sortering, men fravær av sortering, løsningen – i hvert fall til slutten av puberteten.

Sortering gir også klasseskiller. Dette kunne Brenning utbrodert, utover at fedre realiserer seg gjennom barnet, som i Solsidan der far «Fredde» leier «Henke» Larsson som sønnens trener.

Hvorfor hører ikke idretten etter? Brenning tror at hvis man har trenerambisjoner, vil man ha noe å vise til på CV-en. Hvis laget vinner en turnering, har treneren feilet, for laget toppes. Trenerens suksess bør ikke måles i pokaler, men i deltakelse. Trenere som lukker ørene for dette, bør gjøre det med dårlig samvittighet, for de bryter med tiår med entydig forskning.

Kjetil André Aamodt sa det godt om trenerrollen i barne- og ungdomsidretten: «Det er viktigere at det er god mellommenneskelig kompetanse, enn at du nødvendigvis vet hvordan du skal trene for å bli veldig god». Han har også erfart hvor lett resultatene kan få betydning for voksne: «Vi holdt på å vinne en cup, og så topper jeg laget. Det er så utrolig kortsiktig tenkt av meg. Jeg er fortsatt lei meg for at jeg toppet de to kampene».

Sorteringen fortsetter så lenge noen tror på den (for da er det et marked for den) og så lenge noen tjener på den. At det tjenes penger på at idrett blir dyrere, er lett å forstå. At noen veier erfaring tyngre enn forskning, er verre å forstå. «Drillo» var skeptisk til de som sa at de kunne fotball fordi de hadde sett på fotball hele livet: «Jeg har sett på været hele livet, men jeg er ikke meteorolog av den grunn». Flere idrettsledere vil ikke avvikle, men utvikle, talentavviklingen. Det minner om fotballederes svar om videodømming.

Brenning sier at rapporten Svensk elitidrott vid ett vägskäl hevder toppidretten er i skyggen av bredden. Rapporten (s. 69) sier blant annet at økonomiske investeringer i ungdomsidretten ikke henger sammen med toppidrettsprestasjoner. Det kommer an på hva pengene går til. Konklusjonen er at «budskapet till politiska beslutsfattare är att riktade satsningar på breddidrott är en ineffektiv strategi» (s. 16), og at «svensk idrott har välfungerande system för att identifiera och utveckla talanger» (s. 19).

«Does Norway Have the Answer to Excess in Youth Sports?», spør New York Times og sier at vinneroppskriften er å ikke kåre vinnere. Tja. USA ser til Norge – og Norge til USA. Toppens kidnapping av bredden har begynt også i Norge. Bare vent, sier Brenning. Også norrbaggar bør derfor lese vinneroppskriften. Problemet er at de som trenger den, legger den i skuffen.

Copyright © Mads Skauge 2026