Aktuell og samfunnsrelevant avhandling som undersøker ledelsen av idrettsanlegg

Eivind Å. Skille
Høgskolen i Innlandet

Jeg vil begynne denne bokvurderingen med å gjøre oppmerksom på at jeg satt i den formelle bedømmelseskomiteen for Forsberg sin avhandling. I den forbindelse vil jeg også her takke Syddansk universitet for invitasjonen til komitedeltakelse og for en fin gjennomføring av disputas (selv om den gikk digitalt). Bjarne Ibsen som var Forsbergs veileder, er informert og har oppmuntrende samtykket til at jeg skriver denne vurderingen for idrottsforum.org. Videre vil jeg nevne at det som kommer i stor grad er basert på en vurdering som er gjort sammen med Laila Ottosen og Jens Troelsen (de to andre i komiteen). Det er dog mitt ansvar og mine ord, alt som står her.

Avhandlingen omhandler ledelse av idrettsanlegg. Det er prisverdig, siden det er et lite utforsket tema. Konkret søker Forsberg svar på følgende todelte forskningsspørsmål: ”Hvordan udøves ledelse af idrætsanlæg, og hvorfor udøves denne form for ledelse?” Spørsmålet besvares gjennom tre artikler, samt en overgripende kappe. Kappens oppbygging er relativt klassisk, med innledning, noen ord om relevans, teori, vitenskapsteoretisk utgangspunkt, resultater, diskusjon og konklusjon, samt referanseliste selvsagt.

I innledningen settes avhandlingens tematikk, ledelse av idrettsanlegg, inn i en større kontekst der ”idrett for alle” er det overordnede målet og der offentlig sektor spiller en viktig rolle som tilrettelegger for frivillige organisasjoner aktivitet. Ut fra dette springer interessen, og jeg vil si relevansen, for å studere ledelse ved idrettsanlegg. Her stiller Forsberg interessante spørsmål om hvilke type ledelse som velges og hvorfor de valgte ledelsesformer velges. Herunder er det fine refleksjoner om forholdet mellom ledelse og management, som ofte er fremtredende i den engelskspråklige litteraturen men mindre diskutert i Skandinavia.

Når det gjelder teori henviser jeg til det som står i de enkelte artikler, se under. Med hensyn til vitenskapsteori og metode, følger Forsberg en kritisk realisme for å få frem at den empiriske verden består av både mentale og fysiske fenomener. Det er i følge en slik tilnærming mentale forestillinger hos ledere som er underliggende forutsetninger eller forklaringer på deres konkrete utøvde ledelse av de fysiske idrettsanleggene og hvordan disse brukes. Det påpekes at kritisk realisme ligger mellom positivisme og postmodernisme. Mer konkret anvender Forsberg en mixed methodstilnærming: intervjuer av ledere ved idrettsanlegg, samt spørreskjemaundersøkelse blant både idrettsadministrasjonen i kommuner og blant ledere av idrettsanlegg. Datagrunnlaget er altså variert og bredt.

Ad resultater, henvises til de enkelte artikler.

Forsberg og kolleger finner – igjen – at ledere av idrettsanlegg fokuserer mer på idrettslag enn på individuelle brukere ettersom aktivitetene som tilbys i anleggene styres av idrettslagene.

Den første artikkelen heter ’The Influence of Voluntary Sports Clubs on the Management of Community Sports Facilities in Denmark’, er skrevet sammen med E. B. Iversen og publisert i International Journal of Sport Policy and Politics (2018, Vol. 11 No. 3). Det er et anerkjent internasjonalt tidsskrift som vitner om artikkelens kvalitet. I artikkelen presenteres en analyse av ledelse av idrettsanlegg. Den går historisk institusjonelt til verks, og påpeker at utgangspunktet for ledere i idrettsanlegg er idrettslagenes behov. Idrettsanleggenes ledelse har således handlet mer om tilrettelegging for andres aktivitet, enn om direkte og egen implementering av idrettsaktivtet. Denne gjensidigheten har over tid utviklet en institusjonell logikk, som bygger på arbeidsdeling mellom det offentlige sm tilbyr fasiliteter og det frivillige som fyller dem med aktivitet. Det er noe vi kjenner igjen i resten av Norden.

Den andre artikkelen heter ’Skaber ledere af idrætsanlæg offentlig værdi?’, er skrevet sammen med E. B. Iversen og publisert i Forum for Idræt (2019, Vol. 34 No. 1). Slik jeg kjenner tidsskriftet og bedømmer dets beskrivelse av prosesser knyttet til vitenskapelig publisering, er dette tilfredsstillende akademisk kvalitet. Det er da også min bedømmelse av artikkelen som sådan. Her tar Forsberg og kollegaen utgangspunkt i en teori om å skape offentlig verdi (basert på Moore) og gjennomfører åtte kasusstudier med fokus på hvordan ledere uttrykker og implementerer anleggenes visjon. Halvparten har som sin visjon at anlegget skal være det lokale samlingssted, både for idrettslagsmedlemmer og for andre. Forsberg finner likevel at det overveiende er for idrettslagene dette egentlig fokuseres og lykkes. Således sår man det tvil om den offentlige verdiskapingen er så stor som den kunne og burde vært, gitt de uttalte visjonene. Altså bekreftes og forsterkes den institusjonelle logikk om gjensidigheten mellom det offentlige og frivillige organisasjoner (som ble skissert i artikkel 1).

Den tredje artikkelen heter ’Managerial practices to satisfy customers in sports facilities primarily used by sports clubs’, er skrevet sammen med E. B. Iversen og J. Høyer‐Kruse. Artikkelen, som ikke er publisert, omhandler brukertilfredshet, med fokus på hvordan ledere ved idrettsanlegg prøver å imøtekomme brukeres ønsker og behov. Forsberg med kolleger viser til internasjonal forskning som viser at brukertilfredshet avhenger av kvalitet på både prosess og produkt. Forsberg og kolleger finner – igjen – at ledere av idrettsanlegg fokuserer mer på idrettslag enn på individuelle brukere ettersom aktivitetene som tilbys i anleggene styres av idrettslagene. Her er vi ved et overordnet funn ved hele avhandlingen slik jeg leser Forsberg, nemlig at idrettslagene rett og slett er både brukere og premissleverandører for anleggenes virksomhet. De frivillige grasrotorganisasjonene er dermed primær premissleverandør for offentlig anleggspolitikk i praksis.

I diskusjonen prøver Forsberg å løfte de enkelte empiriske funn opp på et høyere analytisk nivå. Jeg synes diskusjonen er best der de empiriske observasjoner kobles til og diskuteres i lys av institusjonell teori. Dette er også et punkt der anvendelse av teori – og spesifikt institusjonell teori – kunne løftet diskusjonen ytterligere. Der det nevnes at det er en institusjonell logikk som gjennomsyrer arbeidsdelingen mellom det offentlige og det frivillige foreningslivet (se spesielt artikkel 1), kunne man kanskje tenkt seg at det var en institusjonell logikk som en bakenforliggende faktor for rekrutteringen av ledere ved idrettsanlegg. Det diskuteres lite. Et annet savn ved avhandlingen var en større diskusjon av om anleggsledere faktisk er ledere, eller ”bare” administrative implementatorer av andres ledelse (kommunens politikere med ansvar for idrett) og idrettslagenes etterspørsel.

Forskningstemaet er viktig, for både Danmark, Norden og større deler av verden ettersom mange mennesker bruker store deler av tiden sin – fritiden for de fleste av oss – i eller på idrettsanlegg. Det gjelder spesielt barn og unge. Idrettsanlegg er således en arena – bokstavelig talt – for oppvekst og sosialisering. Videre er idrettsanlegg et viktig politisk anliggende som det brukes store offentlige midler til. Slik sett er Forsbergs avhandling aktuell og samfunnsrelevant. Forsbergs avhandling tilpasser seg den danske sfæren der folkeopplysning og idrett henger tett sammen, samtidig som artiklene er publisert internasjonalt. Det er positivt, og gjør avhandlingen lesverdig for flere som er interessert i idrettsanlegg men også idrettspolitikk mer generelt.

Copyright © Eivind Å. Skille 2021