Idrottsetiken har fått sin reader

The Ethics of Sport: A Reader er en samling av klassiske tekster (om vi opererer med et utvidet klassikerbegrep) om idrett og etikk. Boken er ryddig redigert med en hovedinnledning og syv deler som hver også er utstyrt med noen siders innledning. Ved bare å lese de mange innledningene, vil man allerede ha en relativt god oversikt over feltet.

I innledningskapittelet viser McNamee til at dette – idrett og etikk – tross alt er et ganske lite og nytt felt. Det finnes noen eldre tekster, og selv om man selvfølgelig kan trekke linjene tilbake til Aristoteles og slikt om man ønsker det, er det først og fremst tekster fra det siste tiåret som gjelder. På den ene siden kan akkurat dette være litt tiltrekkende fordi det er overkommelig å få oversikt over feltet. Den som vil kan jo rett og slett lese det meste av dette (i original) i løpet av en masteroppgave (for eksempel). På den andre siden innebærer jo dette også at det kanskje er så som så med kvaliteten og dybden i noe av dette.

Ut over en innledning, består boken såleis av syv hoveddeler. I den første delen tas vi med til ”The roots of sports: games, play, sports”, der vi blir presentert for en del tekster – Suits, Huizinga, Skillen m fl – som gir oss et innblikk i hva idrett er. Deretter følger en del om rettferdighet (i konkurranser) før vi får en gjennomgang av noe som langt på vei kan leses som en snevrere utgave av det foregående: doping, også i den mer radikale varianten som modifisering av gener. Det fjerde delen handler om ulikheter knyttet til idrett, med særlig fokus på funksjonshemninger, kjønn og rase. Idretten som en arena for dannelse og utvikling av etikk er temaet for femte del, mens sjette del omhandler den degraderte idretten: kommersialisering, korrupsjon og undertrykkelse. Boken rundes av med en samling av artikler knyttet til etiske utfordringer i forbindelse med det vi vel på norsk kaller risikoidretter.

Det er i bunn og grunn to måter å anmelde en bok som dette på. Man kan gyve løs på tekstene og anmelde alt fra Huizinga til Møller og Tamburrini. Dette er både en arbeidskrevende, litt sær og kanskje overmodig øvelse. Alternativt kan man ta for seg komposisjonen av boken, og det er nok det rimeligste.

I mine øyne er dette en godt komponerte samling av interessante og nyttige tekster, gitt temaet.

Et første spørsmål som melder seg da er jo om temaet er verdt en slik bok, er det egentlig nok å ta tak i? Redaktør McNamee antyder selv at dette er et felt uten veldig solide tradisjoner, og man kan kanskje spørre seg om dette ikke blir litt mye om lite. For det andre kan man jo spørre seg om det som tross alt er bokens originale bidrag – de mange innledningene – er gode. I det store og det hele synes jeg de fungerer bra som inngang til de respektive temaene. Er det fornuftig å dele dette inn i syv undertemaer? Ja, man kan tenke seg alternativer, men jeg har ingen vektige innvendinger til dette. Er utvalget innen de syv områdene rimelig? Det meste av det jeg kan komme på finnes her, og noe som jeg ikke har hørt om er med. En passe blanding av bekreftelse av fordommer og mulighet til å gå videre, for meg i det minste. I mine øyne er dette en godt komponerte samling av interessante og nyttige tekster, gitt temaet.Til slutt er jo dette en type bok man kan spørre seg om nytten av. Jeg har noen liknende – om enn på helt andre temaer – ”companions” stående i bokhyllen. Noen av dem har jeg knapt nok åpnet, andre ser gjennomleste ut. Og dette er kanskje denne boktypens skjebne: Det er litt uklart hva de egentlig skal være gode for, bortsett fra at de selvsagt kan være pensum til et kurs i idrettsfilosofi. Dette er imidlertid noe de færreste av oss tross alt kommer i nærkontakt med i løpet av livet, så da, hva er egentlig vitsen med denne boken? Vitsen er selvfølgelig at alle som er interessert i idrett og som ser på seg selv som dannede personer bør ha lest i hvert fall noe av det som finnes i denne boken. Følgelig er dette en bok som de fleste av dere som snuser rundt på idrottsforum.org bør anskaffe dere. Og lese. I hvert fall noe, f.eks 14 kapitler. 15 med innledningen.

© Ørnulf Seippel 2011.