”Spillere, direktører og managere kommer og går, supporterne består”

Arve Hjelseth
Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim

Denne boka handler om hvorvidt økt mobilitet av fotballspillere påvirker fansens forhold til klubben og til fotballen. Spørsmålet er naturligvis av stor interesse både for fotballen og for statusen til ulike teorier/perspektiver på supportere: for fotballen er det viktig å vite om hvorvidt for eksempel en kjerne av lokale spillere styrker folks identifikasjon med klubben, og dermed interessen rundt fotball. Flere teoretiske perspektiver på fotballsupportere legger vekt på at tilhørighetens grunnlag ofte er lokalt, selv om det er uklart hvilken rolle spillerne har i denne identifikasjonsprosessen. Det kan like gjerne være et stadion, en drakt eller en klubblogo som er de viktigste identifikasjonsfaktorene. Utviklingen i klubber som rekrutterer spillere fra hele verden kan brukes til å undersøke betydningen av slike faktorer. Det betyr imidlertid ikke at «teoriene» er motbevist dersom en klubb ikke mister støtte når den internasjonaliseres. Det kan jo like gjerne bety at publikums sammensetning endrer seg.

Konteksten er Bosman-dommen og dens ettervirkninger. Spørsmålet er i hvilken grad og på hvilken måte supportere opprettholder sin identifikasjon med klubben under disse betingelsene. Ett av utgangspunktene, som Ranc henter fra Richard Parrish, er et skille som (i følge Parrish) har oppstått i EU-systemet mellom en Single Market-koalisjon og en sosiokulturell koalisjon, hvor den første vil behandle sport på samme måte som annen økonomisk aktivitet, mens den andre understreker særegenheter ved idrett som gjør at den krever andre former for regulering. Den sistnevnte koalisjonen vil gjerne mene at et fullstendig globalisert spillermarked truer klubbenes status som representanter for et land eller (kanskje mer sannsynlig) en by eller region.

Ranc har gjort casestudier av The Old Firm, Rangers og Celtic (Skottland), Paris Saint-Germain (Frankrike) og Arsenal (England). Disse klubbene er interessante på hver sin måte. I Glasgow er religion den sentrale identifikasjonsfaktoren, i hvert fall slik det framstår fra utsiden. Identiteten er altså nært knyttet til en konkret konflikt i byen Glasgow. Arsenal har tilhold i verdensmetropolen London, men har også identitet som et engelsk lag, og var blant de første klubbene som stilte til kamper uten en eneste engelskmann i startoppstillingen. Paris Saint-Germain også fra en verdensmetropol, men det er en relativt ny klubb i en by med begrensede tradisjoner for fotball. Den mangler derfor de historiske tradisjonene de andre har, som man kan tenke seg at i seg selv bidrar til skepsis til inflasjon av utenlandske spillere.

Teoretisk hviler prosjektet på et mangfold av begreper og innfallsvinkler, særlig knyttet til spørsmålet om hvilke faktorer som er viktige for publikums eller fansens identifikasjon med en klubb. Kjønn, klasse, etnisitet og territorialitet tilkjennes en viss betydning, spesielt siden pressen i fotballens barndom aktivt brukte slike kategorier til å etablere rivalisering; en ambisjon som hadde konsekvenser for publikums egen forståelse av dette. Ranc er også opptatt av identiteten og dens kilder, og diskuterer blant annet Brombergers analyse av fotballsupporteren i et religionssosiologisk lys. Han bruker aktivt de tre viktigste formene for symbolsk identifisering som Bromberger pekte på: For det første klubbens spillestil som bekreftelse på en forestilt identitet, eller et forestilt fellesskap (tenk for eksempel på Liverpool-supporternes henvisning til The Liverpool Way, som inneholder en stilltiende forutsetning om hvordan ting skal gjøres, herunder forventninger om tilknytning til en bestemt spillestil). For det andre er sammensetningen av laget en allegori over en kollektiv skjebne (for eksempel at Rangers lenge bare hadde protestantiske spillere). Og for det tredje gjør spillernes personlighet dem til symboler på bestemte sosiale identiteter (s. 22). Særlig den andre av disse; hvordan laget er sammensatt, er viktig i lys av bokens tema, men de andre formene for symbolsk identifisering brukes også aktivt i analysen. I tillegg har fotballklubber en rekke symboler som også kan være viktige for supporternes identitet, særlig stadion, draktfarger og klubbemblem.

Med hensyn til data har Ranc kombinert medianalyse med intervjuer og feltarbeid, etter sigende med en ambisjon om å triangulere resultatene. At mye av analysen i så stor grad hviler på medietekster kan utvilsomt diskuteres, særlig siden intervjuene langt på vei er sekundære: «The interviews indeed only served to triangulate (or cross-chek) the findings made through the study of the press and of available media from the supporters (fanzines, internet, etc.») (s. 43). På den annen side er det vanskelig å intervjue fans retrospektivt om hvordan de tenkte på spillerne som bærere av klubbens identitet for f.eks. 20 år siden. Datas troverdighet ville i så fall bli høyst uklar, siden våre fortolkninger av fortiden ofte påvirkes av hvordan vi ser på verden i dag.

Det første analysekapitlet er viet The Old Firm og er en sammenligning mellom rivalerne i Glasgow, Rangers og Celtic. Introduksjonen tydeliggjør den sentrale spørsmålsstillingen i boka: Da Mo Johnston signerte for Rangers i 1989, hadde klubben i over seksti år bevisst kun rekruttert protestanter. Senere har klubben naturligvis også hatt en rekke utenlandske spillere, som dermed er helt fremmed overfor de tradisjonene som er grunnlaget for rivaliseringen mellom Celtic og Rangers (s. 50).  I hovedsak viser analysen at mediene i begrenset grad har nøret opp under de sekteriske sidene ved rivaliseringen, selv om det er noe forskjell på de seriøse avisene og tabloidavisene. Supporterne viser seg også å tilpasse seg den nye virkeligheten ganske godt, selv om det ofte blir en del bråk når en grense brytes første gang. Rangers må, slik omgivelsene generelt synes å oppfatte det, gjerne kjøpe katolske spillere, men de bør være forsiktige med religiøse symboler eller handlinger, som for eksempel å gjøre korsets tegn når man entrer banen. Det virker som den intense rivaliseringen som fortsatt preger The Old Firm i begrenset grad initieres av medienes fortolkning av konflikten, og den blir ikke mindre av at spillerne ikke lenger kan sies å representere de ulike sidene i konflikten. Supporterne har andre symboler som er viktigere for vedlikeholdet av identiteten.

I analysen av Paris Saint-Germain (PSG) legger Ranc vekt på betydningen av å etablere en historisk tradisjon for en svært ung klubb, blant annet ved hjelp av Eric Hobsbawms begrep om invented tradition. Videre analyseres både pressens dekning av klubben og supporternes kamp med og mot både klubb og presse: «(…) supporters build their identity not simply through the press (i.e. through reading it) but also against it» (s. 121). Dette blir stående som en av konklusjonene i boka mer generelt også: Supporternes identitet er ikke bare konstruert fra andre kilder enn pressen, av og til er den konstruert i opposisjon til pressen også. Man kan kanskje innvende at denne innsikten gjør valget av pressen som den kanskje viktigste datakilden problematisk, hvis målet er å si noe om hvordan supporterne håndterer de ulike identifikasjonsfaktorene. Ranc viser ellers på en interessant måte hvordan klubbens korte historie skaper behov for å etablere historiske tradisjoner, også blant supporterne. En fanzine har for eksempel viet stor plass til artikler om byen Paris’ historie (s. 107). Et annet interessant funn er at innslaget av folk med nordafrikanske aner i Paris har bidratt til å rekruttere spillere som har bakgrunn fra et land som Algerie, og at en liten jugoslavisk koloni spilte en rolle da Safet Susic signerte for klubben i 1990 (s. 112). På den måten kan spillernes geografiske eller etniske bakgrunn spille en rolle også i kosmopolitiske byer.

Arsenal er som nevnt blitt en av de mest internasjonale klubbene i toppfotballen, målt etter spillernes geografiske bakgrunn. Overgangen fra å være et lag som representerte det typisk engelske til å bli et lag for spillere fra hele verden (skjønt de første årene særlig fra Frankrike) tok bare noen få år. Det samme gjorde en omfattende endring av klubbens image med hensyn til spillestil. «Boring Arsenal» ble omgjort til en av klubbene i toppfotballen som ble ansett for å spille mest spektakulær fotball. Selv om Ranc identifiserer blant annet en form for «rasjonalisert xenofobi» i pressen – for eksempel tanken om at ethvert engelsk lag trenger noen engelske spillere, fordi utenlandske spillere betviles å kunne «do it on a Tuesday night in Grimsby» (s. 136) – finner han ikke at dette er spesielt utbredt. Blant supporterne som er intervjuet viser det seg at et Arsenal helt uten engelske spillere i liten eller ingen grad påvirker potensialet for identifikasjon med klubben. Dessuten er den identiteten de har i egenskap av klubbsupportere mer knyttet til London eller til det nordlige London mer spesifikt, enn til England. Når det gjelder skifte av klubbemblem var motstanden stor, men den fortok seg fort og supporterne viste seg etter hvert i stand til å tilkjenne det nye emblemet noen av de samme verdiene som lå i det gamle. Flyttingen fra Highbury til en ny og mer «sjelløs» stadion har også gått forbausende smertefritt, selv om supporterne forsøker å etablere symboler på den nye arenaen som viser tilbake til Highbury. Sannsynligvis spilte det en rolle at den nye arenaen bare ligger et par hundre meter unna den gamle.

Rancs data peker nokså entydig i retning av at Bosman-dommens konsekvenser i svært liten grad truer supporternes identitet. Jeg er ikke i tvil om at han har rett i det, selv om han med sitt utvalg av informanter antakelig har gått glipp av noen som har sett seg lei av toppfotballen som følge av de prosesser han analyserer. På den annen side peker Ranc på en mulig annen trussel: Både PSG og Arsenal legges det vekt på at laget skal spille offensiv og underholdende fotball; i PSG sank tilskuertallene da klubben for ti år siden ansatte en trener som var kjent for grå og kjedelig fotball. I Arsenal kan det også tenkes at forventningen om at klubben skal spille på en bestemt måte kan føre til at selv de med sesongkort mer blir tilskuere enn supportere i egentlig forstand. På den annen side er supporterkulturen basert på lange tradisjoner i Storbritannia, mens den har vært langt mindre utbredt i Frankrike (og særlig i Paris), så dette kan ha mer med Frankrike å gjøre enn med utviklingstrekk i fotballen generelt.

Ranc har skrevet en lettlest og interessant bok. Konklusjonen er det lett å dele: Når supportere feirer sin geografiske identitet, er det ikke lenger en forutsetning at spillerne har noen tilknytning til stedet, selv om det av og til hjelper at de i hvert fall later som om de er stolte av å iføre seg klubbtrøyen. Dette er jo supporternes standardframstilling av seg selv: Spillere, direktører og managere kommer og går, supporterne består. De er derfor – i hvert fall i sin selvpresentasjon – selv de viktigste vokterne av klubbens identitet og tradisjoner.

Copyright © Arve Hjelseth 2013